tirsdag 23. mai 2017

Shame! Take a Study of Religion course in SKAM at the University of Oslo

Honour and dishonour. Slutshaming and closet gays. Sex of all kind. Identity. Fear of pregnancy. Drugs. Relationship between parents and children. All the major issues in the Norwegian cult TV series SKAM reflect not only contemporary adolescence, but also how much of our entire existence is characterized by religion, directly or indirectly. As in society in general, even the most secularized SKAM characters deal with religious ideas, symbols, and beliefs through how these have shaped and still affect our culture.
This is some of what you may learn in the new Study of Religion course, REL1111 Religion in SKAM. The course will be held at IKOS at the University of Oslo for the first time this fall. 22 August 2017.

Learn about how SKAM is a microcosm, where different world views, in various degrees influenced by religion, exist side by side. We will look at how the actions of Isak and Even, Sana and Yousef, Noora and William, are influenced by Christianity, Islam and other religions. What would have been different and what would have been the same if they lived in another society or in another time? How do shifting frameworks determine how we live our lives, at home and at school, within and outside religious space, whether you are male or female, gay or straight? To what extent do we have the opportunity to live the lives we want to and how was this before?
Dag Øistein Endsjø, who has written the book Sex and Religion which is published in eleven languages, is responsible for the course. He is, however, not the only instructor. Anne Stensvold, who have recently published books on the history of pregnancy and on politics and religion, will also teach, and so will Hanna Havnevik with her broad expertise in Buddhism and recent anthology, Buddhist Modernities (Havnevik et al.), Nora Stene, who specializes in religion among children and youth, Ragnhild J. Zorgati, who is an expert on Islam and pluralism and on religion and gender, and Cecilie Endresen with her interdisciplinary expertise in contemporary Islam and Christianity.

For more information about the course, contact Dag Øistein Endsjø at d.o.endsjo@hf.uio.no or +47 9904 3311.

For articles about the course, see Aftenposten 22 May 2017 (in Norwegian) and Universitas 22 May 2017 (in Norwegian).

mandag 24. april 2017

Hvorfor ikke diskrimineringsvern for alle?

De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Kronikken skrevet av meg og leder av Menneskerettsalliansen, Jan Elisabeth Lindvik, ble opprinnelig publisert i Dagbladet 24. april 2017.
Med den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven har Barne- og likestillingsminister Solveig Horne gjort mer enn de aller fleste for å vise hvordan all diskriminering er like alvorlig, uansett om det rammer noen på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, alder, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Ikke minst er loven forbilledlig ved å gi et likere vern og ved hvordan den forbyr sammensatt diskriminering. Horne skal ha all honnør for dette.

Underlig nok har hun likevel valgt å fortsatt avgrense diskrimineringsvernet. Den nye loven beskytter ikke andre enn dem som rammes av diskriminering relatert til et begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag. Mange blir stående utenfor.

Siv Tove Pedersen, som hadde lungekollaps, ble nektet å stå i transplantasjonskø fordi hun var metadonbruker. Det ble hennes død. Bianca Kathrine Karlsen, som veide 200 kilo, opplevde å bli spyttet på av vilt fremmede mennesker og stadig fortalt at hun ikke fortjente å leve: «Uansett hvor jeg gikk, ble det bemerket hvor feit og stygg jeg var.»

Fattige barn har over tre ganger større sjanse for å bli mobbet enn andre barn. Bdsm-ere (utøvere av bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadisme og masochisme, red. anm.) er blitt mobbet ut av videregående skole, får voldtektssaker henlagt på grunn av sin seksuelle orientering og trakasseres av helsepersonell. Kirkens bymisjon melder om sterk økning av vold og trakassering av prostituerte, mens tidligere prostituerte er paria i arbeidslivet.

Dette er bare noen av eksemplene på diskriminering som ikke dekkes av regjeringens forslag til felles likestillingslov.

Da Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl i 2006 initierte arbeidet om en felles likestillingslov, var målet nettopp å sikre at «alle diskriminerte skal sikres rettsvern». Også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet understreket at «alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud». Diskrimineringslovutvalget foreslo derfor i 2009 at en felles likestillingslov også skulle inkludere «andre liknende vesentlige forhold ved en person». I 2013 var Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre enige om at dette skulle inkluderes i alle likestillings- og diskrimineringslovene. Det er synd om denne tverrpolitiske enigheten om å gi alle vern i likestillingslovgivningen ikke følges opp.

BLDs begrunnelse for at ikke alle skal beskyttes, er å sikre «forutsigbarhet», hindre «økt rettsliggjøring« og for «å unngå en uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien». Vel, nå blir rangeringen i stedet total for dem som står helt utenfor lovens beskyttelse.

Diskriminering handler ganske enkelt om usaklig forskjellsbehandling, f.eks. at mennesker nektes jobb, goder eller tjenester bare fordi de er dem de er. Dette er et juridisk prinsipp som er verken uklart eller uforutsigbart. Med tanke på arbeidsgiveres aktivitetsplikt, er det samtidig åpenbart at man eventuelt kan se bort fra andre liknende vesentlige forhold ved en person, men en bestemmelse om å fremme mangfold generelt vil også være et alternativ.

All diskriminering er faktisk allerede forbudt i Norge, gjennom et generelt forbud i Grunnloven og gjennom det generelle diskrimineringsforbudet i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som også er norsk lov. Den underlige motstriden mellom diskrimineringslovgivningen på den ene siden og grunnloven og menneskerettighetene, blir nå værende.

I praksis betyr det at om man rammes av diskriminering som ikke spesifiseres av likestillings- og diskrimineringsloven, kan man ikke klage til Likestillingsombudet, som er gratis. Man må i stedet gå gjennom rettsvesenet og risikere hundretusener i saksomkostninger om man ikke vinner fram.

Dette gjelder altså de aller svakeste. De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Det rette vil være å inkludere dem, ganske enkelt ved å legge til «andre liknende vesentlige forhold» ved en person i loven.

mandag 3. april 2017

Ære og straff

Mens regjeringen lanserer handlingsplan mot ærestvang og negativ sosial kontroll, gir norske domstoler strafferabatt av hensyn til tradisjonelle norske forestillinger om ære. Opprinnelig publisert som «Norske æresbegrep gir strafferabbat» i Aftenposten 3. april 2016.
Tre nylige dommer har delvis unnskyldt forbrytelser ved å skylde på offeret. Stavanger tingrett ga lavere straff til mannen som banket opp kona han trodde var utro, fordi han handlet i «berettiget harme». Samme domstol gikk tilsvarende «under normalstraffnivået» i en voldtektssak, fordi ofrene var prostituerte. I en annen sak der mannen innrømmet voldtekt, mente Vesterålen tingrett at det var en formildende omstendighet at «tiltalte hadde berettiget håp om at det kunne bli sex mellom dem».

Alle disse sakene viser hvordan æresforestillinger på ingen måte er begrenset til etniske minoritetsmiljøer som er fokuset for regjeringens Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Mens regjeringen fortjener all ros for sitt initiativ, er det minst like viktig å se nærmere på norsk rettspraksis.

Personer som selger sex, er «lette på tråden» eller utro, handler alle i strid med tradisjonelle norske æresbegreper som fremdeles ikke er forsvunnet fra vår kultur. Ifølge menneskerettighetene er Norge som stat forpliktet å hindre at slike «æresløse» mennesker blir utsatt for tvang, vold, trakassering eller diskriminering. De tre dommene gjør derimot det absolutt motsatte, og signaliserer at man skal ha forståelse for de som bruker tvang og vold mot mennesker som lever i strid med æresforestillinger med røtter i tro og tradisjon.

At mennesker som begår æresrelaterte forbrytelser får redusert eller minimal straff, betyr at de som ikke lever opp til andres krav om ære ikke har samme beskyttelse i samfunnet som andre. Dette er et alvorlig problem i mange land som Norge vanligvis ikke sammenlignes med.

Krav på full beskyttelse
Uansett hvor flørtende eller forstått «skamløs» en person kan synes å oppføre seg eller kle seg, er det en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli utsatt for vold eller andre forbrytelser.

Det er heller ikke forbudt å selge sex i Norge, så prostituerte har dermed også rett på likhet for loven. Selv om den mangelfulle norske diskrimineringslovgivningen bare beskytter et avgrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, beskytter FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter all diskriminering uansett hvem som rammes. I dommen der Stavanger tingrett delvis legitimerte vold mot prostituerte, brøt de antagelig både retten til privatliv og retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i kombinasjon med retten til ikke å bli diskriminert.

Utroskap er ikke forbudt og kan heller ikke forbys fordi det kommer inn under menneskerettighetenes rett til privatliv. Selvfølgelig er det lov å bli sint om man utsettes for utroskap, selvfølgelig kan dette trekkes inn som moment i et skilsmisseoppgjør. Men ingen lovlig handling kan brukes som unnskyldning for vold eller trakassering.

Heldigvis har Hålogaland lagmannsrett nettopp satt til side dommen om at «berettiget håp om sex» er formildende i voldtekt. Vi får håpe det tilsvarende skjer med de to andre æresdommene.

Regjeringen som har gjort «retten til å bestemme over eget liv» til et slagord, burde forsikre at æresforbrytelser ikke gis strafferabatt i norske domstoler. Der lovverket ikke er presist nok, er det på tide å rette det opp.

fredag 31. mars 2017

Greek Resurrection Beliefs in another book

It is always interesting to find that some book or article one has written is mentioned in some footnote in someone else’s work. THIS, however, was a bit overwhelming, although also, I must admit, great fun.

In the recent book Resurrection, Hell and the Afterlife by Mark T. Finney, my own book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity is not only referred to: It is made the very topic of a whole subchapter of eight pages, in addition to me being referred to throughout the book, more than any other authority.

Moreover, Finney supports all my claims completely, both on the Greek beliefs in physical immortality and resurrection, on the idea of immortal soul never being important among the Greeks, my arguments about Jewish resurrection mostly not including the physical body, as well as the importance of all this for why the Greeks accepted Christianity in general, and in the form where the emphasis was on the immortality of the flesh.
For more about my own book, Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, please see here.

onsdag 15. mars 2017

Når ble alt bare vårt?

I en tid da mange politikere slåss om å drepe flest mulig rovdyr, bør vi spørre oss selv når fikk vi denne retten til å drepe hva som helst, når som helst. Når ble dette landet vårt og bare vårt? Opprinnelig publisert som «Norge tar lederrolle i å drepe truede dyrearter» i Dagbladet 15.03.2017.
Norge var ikke tomt da våre første forfedre en gang kom hit. Det var fullt av liv. Bare ikke mennesker. Fisk og andre dyr levde sine liv i fjordene og innsjøene. Mengder av forskjellige dyr hadde for lengst slått seg ned i kantene av isbreene. Fugler av alle slag fylte både vannet, luften og jorda.

Når vi ikke engang var her først, hvorfor tror vi da at landet bare er vårt.

Det er ikke slik at vi fant opp eiendomsretten. Også mange dyr har sine revir, jakt- og beiteområdene de verger om, de beskytter. Men dette tok vi aldri hensyn til. Vi tok det vi ville ha.

Det handler ikke bare om hva vi bruker til jordbruk, bebyggelse og infrastruktur. Selv i utmarken må alle andre vike for våre interesser. Og med hvilken rett?

Vi ser med forferdelse på hvordan samer, indianere, australske aboriginer og andre folkeslag en gang ble fratatt landet sitt og stadig fordrevet til mindre og mindre områder.

Men vi ser ikke hvordan vi selv gjør akkurat det samme. Men det handler jo bare om dyr? Hva gjør vel det?
Jo mer vi lærer om dyr, desto mer ser vi at det ikke er noen vesensforskjell mellom dem og oss. De har følelser, språk, forskjellige kulturer og bruker redskaper. De har personlighet, viser empati, blir sinte, glade og fortvilte, akkurat som oss. Så hva gir oss retten til å oppføre oss som om vi har enerett på absolutt alt?

«Ecocide» er et nyere juridisk begrep, og betyr altså drapet på hele økosystemer. Det har utgangspunkt i at også andre vesener enn oss selv har grunnleggende rettigheter. Og nettopp fordi alle vesener er avhengige av hverandre, er det følgelig selve økosystemet som ikke kan skades uten videre.

Bak hele konseptet ligger et mer underliggende prinsipp. Jorda hører til alle som bor her. Ikke bare vi mennesker, men alle levende vesener. Det setter spørsmålet ved hele vår selverklærte eiendomsrett over alt og alle.

Det er noe av det samme konseptet vi finner i Bernkonvensjonen, som Norge allerede er bundet av. Her blir det slått fast at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt eller fangst. Konvensjonen opererer også med egen kategori av «strengt beskyttede dyrearter», som inkluderer både ulv, jerv, bjørn og gaupe. Her er jakt bare tillatt når det dreier seg om «alvorlig skade» (serious damage) på avlinger, husdyr eller eiendom, for å bevare annen natur eller på grunn av helse og sikkerhet.

Noe sånt finnes nesten ikke, og følgelig er nærmest all jakt på truede rovdyr i Norge i strid med Bernkonvensjonen.

Regjeringens forslag om å lage en ny naturmangfoldlov slik at flere rovdyr kan skytes, er følgelig grunnleggende i strid med Bernkonvensjonen. Påstandene fra klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen om at Bernkonvensjonen gir «noe bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv» er ganske enkelt alternative fakta.

I en forvirret misforståelse av at å slakte ned rovdyr er distriktspolitikk, slåss politikere i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Senterpartiet om å være mest mulig naturfiendtlige. Fordi andre distriktsaker som nedlagte sykehus, politidistrikt og tvangssammenslutning av kommuner trekker velgere, tror disse politikerne at den høylytte distriktsminoriteten av velstående skogeiere og skyteglade jegere representerer flertallet.

Men meningsmåling etter meningsmåling viser at det massive flertallet, både i Norge generelt og i rovdyrsonene, ønsker rovdyr. Det er rovdyrvern som er virkelig distriktspolitikk. Og hvorfor skal ulvene og de andre rovdyrene nesten utryddes?

Dette handler ikke om at de tar levebrødet fra oss eller truer oss. Nei, men om «kultur, økonomi og rekreasjon», som Klima- og miljødepartementet presiserer i forarbeidet til sitt hastverksarbeid av en ny naturmangfoldlov. Dette er begrep som departementet har hentet ut av Bernkonvensjonen, men i total strid med samme konvensjon. For dette er ikke noe som kan brukes som grunn til å drepe truede dyrearter.

Når man ser nærmere på hva regjeringen mener er «kultur, økonomi og rekreasjon», ser man at forståelsen av dette er ganske så spesiell.

Kultur handler om gjerne velstående og påseilte jegere som skal få lov å skyte på alt som rører seg. Det dreier seg også om den fryktkultur som råder mange steder på grunn av blant annet den såkalte «jegerklanen» i Hedmark som i årevis har truet og trakassert folk som er positive til rovdyr.

Økonomi handler om at rike skogeiere, som ofte også er ledende politikere, skal tjene millioner på jakt på en unaturlig stor elgstamme som truer det økologiske mangfoldet.

Rekreasjon handler om at vi skal få gå absolutt hvor vi vil uten å se snurten av et rovdyr, at vi skal kunne slippe hundene våre løs hvor som helst. Og at man tar hensyn til folks fullstendig irrasjonelle frykt for å ha rovdyr i nærområdet.

Og for dette skal truede dyr ikke engang ha livets rett. For dette fordriver vi dem bort fra deres eget land.

Rovdyrpolitikken speiles også i hvordan selv våre mest overflødige interesser alltid trumfer dyrenes mest grunnleggende rett til liv, mat og forplantning. På tross av at regjeringen var klar over hvordan dyr og natur blir skadelidende med frislepp av snøscootere, gjennomførte de det likevel. Nå skal også dyreliv i sjøen bli plaget av vannscootere. Vi tåler ikke dyr i våre nærområder og slakter dem ned av ingen andre grunner enn vårt ubehag. Vi dreper fugleliv for å ha golfbanene i fred og andre dyr for å slippe å møte dem i forstedene. Vi tåler ingen konkurranse i jakt og bruker offentlige midler for å drepe alt som er av mindre rovdyr.

I en verden hvor dyrene er mer truet enn noensinne på grunn av klimaendringer, tap av arealer og regelrett nedslakting, tar vi som verdens rikeste land nå lederrolle i å drepe truede dyrearter og vise minimal respekt for alle andre dyr. Se til Norge, look to Norway, ingen dreper dyr som oss. Vår egoisme er total.

torsdag 9. mars 2017

Når kommer de tilbake?

Det er i dag tre år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake? Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 8. mars 2015
Foto av Tanya Palazzo.

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

onsdag 8. mars 2017

Alltid i annen rekke?

Kampen mot felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag handler om at kjønn alltid skal ha forrang i likestillingspolitikken. I stedet for en felles kamp for alle former for likestilling, ser mange majoritetsfeminister sin makt truet om ikke alle andre kommer i annen rekke. Saken var opprinnelig publiset som kronikk «Likestillng er for alle» på NRK Ytring 8. mars 2017.
I årets 8. mars-debatt, som så ofte før, protesterer minoritetskvinner over å bli oversett. Det er likevel ikke fraværet av visse paroler som burde opprørt dem mest, men hovedparolen «Beskytt likestillingsloven!» – altså en protest mot regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle grunnlag. Denne parolen er absolutt usolidarisk med alle minoriteter. For så lenge det er en egen likestillingslov bare for kjønn, vil alle andre diskrimineringsgrunnlag alltid stille i annen rekke.

Norge har i dag fire likestillings- og diskrimineringslover for henholdsvis kjønn, etnisitet og religion, nedsatt funksjonsevne og for seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk. Disse lovene er ikke identiske og gir i hovedsak bedre beskyttelse mot kjønnsdiskriminering enn mot annet. Andre diskrimineringsgrunnlag som f.eks. alder, kropp eller sosial bakgrunn har bare delvis eller ikke noen som helst beskyttelse i loven selv om menneskerettighetene forbyr all diskriminering.

At selve loven med den offisielle korttittelen likestillingsloven bare er for kjønn, innebærer samtidig også en systematisk usynliggjøring av alle andre diskrimineringsgrunnlag. Både fagforeninger og arbeidsgivere er vant med den gamle likestillingslovens krav til både aktivitetsplikt og andre kjønnslikestillingstiltak. Den uoversiktlige buketten av nyere diskrimineringslover blir oftere glemt. Likestilling bare for noen?

Likestilling gjelder alle. Det handler ganske enkelt om at alle skal ha samme rettigheter og muligheter uansett identitet.

Likestillingspolitikk er samtidig en maktarena. Og her har feminister som bare kjemper for hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede cis-kvinner makten både i arbeidslivet, fagforeningene og i politikkens venstreside. Og slik ønsker dessverre mange at det fortsatt skal være.

Det er ikke slik at disse bare-oss-feministene er direkte imot likestilling av andre grupper. Dette må bare alltid komme i annen rekke. Ingenting må skygge for å fremme kvinners stilling. At vel en fjerdedel av alle kvinner likevel faller ut fordi de har ulike minoritetsidentiteter, er dermed ikke så nøye.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering.

Siden disse bare-oss-feministene ønsker at kjønn skal være i en særklasse, prøver de å gjøre alle andre diskrimineringsgrunnlag til bare et minoritetsspørsmål. Som LOs Gerd Kristiansen uttalte i høringsuttalelsen til felles likestillingslov: «Kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle», som om ikke alle mennesker også har en etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, funksjonsevne, kjønnsidentitet eller sosial bakgrunn. Skal man i stedet ta bare-oss-feministenes argumentasjon til følge, blir det slik legitimt å bruke noens minoritetsstatus som argument mot deres rettigheter.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering. Mens hvite, heteroseksuelle, ikkefunksjonshemmede, menn tradisjonelt har vært privilegerte i vår kultur, indikerer statistikk fra skole, utdanning, omsorgsrett og helse at noe i dagens samfunnsstrukturer nå virker mot dem. Likestilling er en kompleks affære.

Feministisk stigefjerning
Bare-oss-feministene som ønsker et likestillingsmonopol og å trekke stigen opp etter seg, undergraver ikke bare sin egen legitimitet, men selve det feministiske prosjekt.

Feminismen oppsto ikke fordi noen kvinner bare ønsket å fremme seg selv. Den ble til fordi kvinner ble diskriminert på en rekke måter pga. sin identitet. Det var selve mangelen på likestilling, som var utgangspunktet. Les Mary Wollstonecraft. Akkurat som andre diskriminerte har gått sammen for å kjempe sin sak.

Men det er aldri bare det å være kvinne, svart, funksjonshemmet, homo eller hva det nå skal være, dette egentlig handler om. Det handler alltid om retten til å være seg selv. Retten til å få leve sine liv uten å bli diskriminert. Uansett identitet.

Du behøver ikke å stå på barrikadene for enhver som undertrykkes. Men det øyeblikk, du selv forsøker å motarbeide at andre skal få akkurat de samme rettighetene som du selv, mister du umiddelbart hele din legitimitet. På hvilket grunnlag kan du kreve likestilling for deg selv, hvis du ikke vil gi det til alle andre?

Stå sammen
Folk flest i dag reagerer nærmest instinktivt når noen utsettes for kjønnsdiskriminering. Ved å sette det naturlige likhetstegnet mellom alle former for diskriminering, kan vi alle få den samme ryggmargsfølelsen mot all diskriminering.

Alle som kjemper for kjønnslikestilling og likestilling på grunnlag av funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller noe annet diskrimineringsgrunnlag, har god grunn til å samle seg om en felles likestillingslov. Av samme grunn bør de også stå sammen for å stå mot alle forslag om å rangere noen av diskrimineringsgrunnlagene i lovens vern eller svekke aktivitetsplikt eller virkningsområde.

For likestilling gjelder alle. Og den dagen vi alle innser at all diskriminering er akkurat like ille uansett hvem som rammes, er dagen vi alle også slutter å diskriminere hverandre.

tirsdag 7. mars 2017

Likestilling bare for ett kjønn?

Bare en kort kommentar i Aftenposten 7. mars 2017 til hvordan professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kjønnsforskning insisterer at ingen statistikk menn og gutter kommer ufordelaktig ut av, kan ha med kjønnsdiskriminering å gjøre. Bare litt underlig i lyset av at hun insisterer på det absolutte motsatte med kvinner.
Harriet Bjerrum Nielsen har i mange år vært en sterk tilhenger av de mest radikale tiltak for å fremme absolutt kjønnsbalanse ved universitetene. Som i Forskerforum nr. 9 2003, da hun forsvarte selv det å øremerke en hel rekke akademiske stillinger bare for kvinner som et nødvendig tiltak for at ikke «universitetet fortsetter som bastion for hvite middelklassemenn». Det handlet nemlig om «å gjøre opp en gammel gjeld som universitetene har til kvinnene».

Uten å ta hensyn til hvordan skjevhet i kjønnsbalansen på høyere akademiske stillinger også er en konsekvens av høy gjennomsnittsalder og etterslep, påsto hun blant annet at «kjønnsdiskriminering kan dokumenteres på en annen måte enn diskriminering knyttet til de fleste andre indikatorer som nevnes. Kjønn er offentlig registrert og utgjør i denne sammenhengen en binaritet som kan gi grunnlag for pålitelig statistikk.»

Ifølge Bjerrum Nielsen var absolutt kjønnsbalanse viktigere enn bare det å undersøke i hvilken grad det faktisk foregår diskriminering i akademia på grunn av for eksempel etnisitet, seksuell orientering eller funksjonsevne, fordi «arbeid for et mer kjønnsbalansert universitet kan snarere fungere som lokomotiv for et mer åpent og mangfoldig universitet.»

Med tanke på hvordan hun nå slåss alt det hun kan mot enhver forståelse av underrepresentasjon av gutter og menn i en rekke statistikker som grunn for kjønnsrelaterte tiltak, er det vel sånn nå at hun har endret mening. Bjerrum Nielsen, du går ikke vel ikke lenger inn for radikale tiltak for å få flere kvinnelige professorer og førsteamanuenser? For du er vel ikke bare er en god gammeldags kjønnssjåvinist som bare støtter tiltak som gagner mennesker som er akkurat som deg selv?

onsdag 11. januar 2017

Da Arbeiderpartiet sviktet seg selv

Da Ap gikk inn for massiv ulvejakt, sviktet de mer enn bare ulven. De sviktet hele naturen. Men mest av alt sviktet de seg selv og sine egne idealer. Og alt bare på grunn av ubegrunnet frykt og interessene til de mest velstående. Opprinnelig publisert på NRK Ytring 11. januar 2016.
Ap gikk automatisk i opposisjonsfella da klima- og miljøminister Vidar Helgesen tok konsekvensen av at den planlagte jakten på vel to tredeler av ulvebestanden så vel som fjorårets ulveforlik, var i strid med både Miljømangfoldsloven og Bernkonvensjonen.

I stedet for å innse at å bevare flere ulv var i overensstemmelse med deres egen politikk, gikk Ap rett i skyttergravskrig mot regjeringen. Glemt var formuleringen i eget partiprogram om at «Arbeiderpartiet vil ha levedyktige rovdyrstammer i Norge.»

Svikter naturen
Med sin nyoppdagede jaktiver, sviktet Ap samtidig så mye mer enn bare disse ulvene. Ulv handler nemlig ikke bare om dette dyret i seg selv. Det handler om å opprettholde en natur i balanse. Hele skogens økosystem er avhengig av de store rovdyrene.

Som Ap sier i sitt partiprogram: «Bevaring av økologisk mangfold er ikke bare et nasjonalt anliggende, men et område der Norge har klare internasjonale forpliktelser.» Bevaring av et tradisjonelt så upopulært dyr som ulven, er slik en lakmustest på om man virkelig står inne for et virkelig naturmangfold.

I stedet for å glede seg over at Høyre innså at naturen må tas vare på som den er og at internasjonale forpliktelser må følges – helt i overensstemmelse med Aps politikk – var det nådeløs kritikk. I opposisjonsmodus glemte Ap-politikerne i stedet hvordan de i sitt program insisterer at «Arbeiderpartiet vil at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken.» Men hvordan kan Norge be Bangladesh og Tanzania om å ta vare på sine rovdyr, når vi massakrerer våre egne?

Helt i strid med sine mest grunnleggende verdier, går nå Ap i allianse med miljøverstingene Fremskrittspartiet og Senterpartiet og planlegger å instruere – tvinge – miljøministeren til å nærmest utrydde landets ulvestamme.

Glemt er hvordan Ap i sitt program ønsket «å bevare naturområder for framtidige generasjoner.» Hvordan de «vil aktivt ta vare på truede arter og ivareta artsmangfold, naturtyper og kulturlandskap» er også droppet. Var det hele virkelig bare tomme fraser?

Nører opp under myter
Saken blir bare enda mer underlig når man ser på grunnen for at Ap nå velger å vrake sine egne prinsipper. Det handler om «å få ned konfliktnivået i ulvesonen», sier Aps energi- og miljøtalsmann Terje Aasland. Men i stedet for å innse at denne konflikten i all hovedsak er oppstått av myter, bare gjentar Ap de falske mytene og slik bare øker konfliktnivået selv.

Det handler nemlig ikke om «ulven på den ene siden og folk og husdyr på den andre», som Aasland påstår. Flertallet i rovdyrområdene, som i befolkningen generelt, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag. Alle tall viser også at rovdyr er et minimalt problem sammenlignet med de mange andre årsakene til at sau omkommer på beite.

I stedet for å ta rollen som ansvarlige politikere som forsøker å dempe folks ubegrunnede frykt om den store stygge ulven, bruker Ap frykten for å score billige poeng i opposisjonspolitikken, som når Knut Storberget hevder at noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»

Ap nører opp under ubegrunnet frykt og hat som om de var amerikanske republikanere, de viderefører eldgamle kristne myter om demoniske rovdyr som om de var religiøse mørkemenn, og som om de var bygdedyret selv prøver de å bringe flertallet i bygdene til taushet, de som faktisk ønsker rovdyr.

Støtter storfolket
Det underlige er at de eneste Ap virkelig støtter når de forlater sine idealer om natur og miljø, er storfolket, de som Alf Prøysen skrev om og som fremdeles dominerer så mye av samfunnet i innlandet. Så ulven ble grunnen til at Ap gikk med de store mot de små. For Ap støtter de store skogeierne, de som ikke ønsker noen som helst reduksjon av sine store jaktinntekter. For det eneste reelle argumentet for å nesten utrydde ulven er å bevare elgjakta som den er i dag, med en så stor elgbestand at den i seg selv er et bevis på en natur i ubalanse.

«Alle skal med», sier Ap igjen og igjen. Vel, nå gjelder det visst bare oss mennesker og bare de mektigste av oss. Flertallets ønsker droppes til fordel for næringsinteressene til de store. Dyr skal kunne drives til utryddelsens rand på grunn av simpel profitt til de mektigste. Glemt er hvordan Ap slår fast på sin side om klima og miljø i neste partiprogram: Naturen, «den har verdi i seg selv.»

Det hele er bare så uendelig trist.

torsdag 15. desember 2016

Følelsene som dreper

Ikke fakta, men myter, misforståelser og sterke emosjoner i Stortinget er grunnen til at norske rovdyr stadig trues med utryddelse. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 15. desember 2016. Også publisert i Friheten 7. januar 2017.
«Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge er ekstremt høy,» påpeker klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Det er fakta politikerne forholder seg til. Likevel mener politikernes både i hans eget Høyre, så vel som i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF og Senterpartiet, at deres ubehag ved rovdyr er viktigere som så. Alle de truede rovdyrene skal jaktes på.

Folk flest vil ha rovdyr
Stadige reportasjer om enkelte klagende naboer og sinte sauebønder har bidratt til at mange tror at nordmenn flest misliker rovdyr. Men flertallet i befolkningen, selv i rovdyrområder, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag. Over åtti prosent ønsker ulv. Et flertall ønsker klart eller kanskje også ulv, bjørn, jerv og gaupe i nærområdene. Mennesker i rovdyrområder er her generelt mer positive enn resten av befolkningen.

En annen utbredt misforståelse er at rovdyr skader økonomien. Men rovdyr tar bare en brøkdel av de over 100 000 sauene som dør i utmark hvert år. De fleste faller ned fjellskrenter, dør av sykdom, blir drept av fluelarver og omkommer i trafikk.
Da stortingsflertallet drøftet ulvebestanden i sommer, måtte likevel både økonomi og hva folk fleste mente vike for representantenes eget ubehag. Det handler fremdeles om den store stygge ulven som vil oss til livs. For ulv må skytes fordi «folk opplever jo nå at man har dem rundt beina», ifølge Arbeiderpartiets Knut Storberget. Noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»

Engstelse og belastning
Toleransenivået er minimalt. KrFs Rigmor Eide mener at «å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning for enkeltpersoner i lokalsamfunnet.» «Det handler om familier som har ulv luskende rundt huset,» ifølge Sps Geir Pollestad. «Livskvalitet ofres,» hevder Høyres Gunnar Gundersen. Ulv «noen hundre meter fra der jeg bor i et byggefelt» gjør oss «engstelige» og kan følgelig ikke aksepteres, mener partifellen Tone Trøen.

Oss, oss og bare oss, er stortingspolitikernes mantra. Ikke den ting som på noen måter kan føles forstyrrende for vår alminnelige hverdag skal aksepteres.

Tre nylige forslag fra offentlige institusjoner som har i oppgave å bevare naturen, viser hva stortingsflertallets personlige antipatier betyr i praksis. Miljødirektoratet har gitt grønt lyst for å drepe nesten tre fjerdedeler av landets ulver, selv om de samtidig nekter å ta stilling til om dette er i overensstemmelse med Bernkonvensjonen som verner ville dyr og planter. Rovviltnemnda i Midt-Norge foreslår å utrydde jerven i Forollhogna nasjonalpark. De regionale viltnemndene har gått inn for å desimere gaupebestanden, selv om antallet gauper er synkende og mindre enn på tolv år.

Mens snart to tredeler av alle dyr i verden har forsvunnet siden 1970, er Norges emosjonelt baserte svar å fortsette en rovdyrpolitikk som innebærer total utryddelse i mesteparten av landet og fare for total utryddelse i resten. Bare Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre står opp for naturen. Dessverre ser ikke folk flest at det er bare disse tre partiene som representerer dem i denne saken og belønner dem i stedet med å la dem stadig falle under sperregrensen.

Urørt natur = brakk natur
Natur er ganske enkelt ikke natur uten rovdyr, men en tilstand i konstant økologisk ubalanse. Alt fra mikroorganismer, planter og smådyr til mindre rovdyr og store byttedyr, er avhengig av de store rovdyrene. Men stortingsflertallet ønsker nettopp dette. De vil ha en natur i ubalanse. De ønsker ikke fullverdige økosystem.

Mens urørt natur er et begrep som gjerne vekker anelser om eventyrlige skoger, store opplevelser og ikke minst blir sett som viktige i kampen mot klimaendringer, er det ikke helt slik i Stortinget. Om naturen er urørt betyr det at «utmarka legges brakk», som Høyres Gunnar Gundersen så godt presiserer.

Representanter for Ap, Frp, H, KrF og Sp, understreker også hvor viktig de mener det er å opprettholde dagens massive storviltjakt, basert på at viltet ikke lenger har naturlige fiender. Følelser kommer også inn her, når emosjonelle skogseiere som Carl Otto Løvenskiold som fortviler over synet av rovdyrdrepte elgkalver og rådyrkalver fordi det blir mindre jaktinntekter og færre dyr de kan drepe selv.

Så resultatet av stortingsrepresentantenes følelser er at absolutt ingen steder i Norge er trygge for rovdyr, ikke en gang i rovdyrsonene. Senest ble to ulv skutt i Rendalen for å forhindre potensiell skade på sau i området, selv om de aldri hadde drept en eneste en. Selv i naturreservat som Østmarka , kan ulv skytes hvis den skulle bli provosert av hunder som det nå er lov å slippe løs der.

Politikk i villrede
Om stortingspolitikerne hadde fulgt sine egne politiske grunnprinsipper, skulle det ikke ha vært slik. Men ubehaget overfor andre skapninger ødelegger gangsynet til ellers oppegående politikere. Arbeiderpartiet burde innse at deres vekt på solidaritet også burde få konsekvens for det grunnleggende behovet til andre vesener. Høyres konservative grunnprinsipp burde speiles i et ønske om å bevare naturen rundt oss. Hvorfor gjør et parti som Frp som ellers er så opptatt av nasjonale verdier hva den kan for å ødelegge selve vår naturarv? Og hvilke kristne grunnverdier fremmer KrF når de gyver løs på skaperverket på denne måten? Selv Senterpartiet burde innse at virkelig levende bygder må innebære en levende natur.

Dessverre er det ikke slik. I en absolutt og misforstått egoisme, fremmer stortingsflertallet i stedet en politikk, der absolutt ingen vesener skal true våre mest kortsiktige interesser og minste anelse av ubehag.

Vel, om de holder på som de gjør, kan deres absolutte motivasjon om bare å tenke på oss selv, bli en selvoppfyllende profeti. Uendelig mange dyr og hele økosystemer sliter mer enn noensinne. Så det kan virkelig bli bare oss, oss og bare oss. Og ingen andre.

lørdag 10. desember 2016

Greek Resurrection Beliefs - Now in paperback


My book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, has just been republished in paperback on Palgrave Macmillan, finally to a reasonable price after the original hardcover. It is also available as ebook. For details, see here.

This book examines the relationship between the breakthrough of Christianity in antiquity and the belief in the resurrection of the flesh. Traditionally, Greek religion entailed a strong and enduring conviction that immortality always had to include both a body of flesh and a soul. Both mythical and historical persons were also believed to have been resurrected from the dead and become physically immortal. The Christian belief in the resurrection of the flesh evolved only gradually, beginning with Paul, who simply denied it. But the more popular Christianity became among the Greeks, the stronger the emphasis became on the resurrection of the flesh; and the more Christianity stressed physical incorruptibility, the more Greeks left their ancient beliefs for this new religion. As such, the traditional Greek longing for immortal flesh can be seen as an important reason for the success of Christianity.

For those interested, I have recapped excerpts from some of the reviews.

This research project is completely new and unique. … In his remarkable and well-written monograph, Endsjø proposes nothing less than new general hypotheses of Greek, Jewish and Christian eschatology and their interrelations. … I am deeply impressed by the creative force of his original redefinition. … With his innovative approach to analyzing the connection between Greek, Jewish and Early Christian views on resurrection and immortality, Endsjø forces his readers to reconsider the whole issue.
Per Bilde, Aarhus University, Denmark in Numen 58 (2011)

This fascinating, well-researched and eminently readable book … should appeal to students of Greek religions and early Christianity. … This excellent book … engages important scholarship throughout and the author is to be commended for his careful and engaging attention to detail. … I do recommend this book highly for it challenges students and scholars alike to always keep their eyes on the historical and cultural context in which Christian doctrine arose.
Dennis P. Quinn California State Polytechnic University, Pomona in Religion & Theology 17 (2011)

This is a lively, highly enjoyable, scholarly, and innovative book considering the theme of Greek ideas about bodily resurrection in the light of the Gospel traditions. The author is to be commended for covering such demanding ground with such a light touch. The work will be an important addition to the literature, and should be required reading in New Testament departments, as well as being equally valuable in schools of Classics and Ancient History. This is a timely and important study.
Rev. Dr. John Anthony McGuckin, Nielsen Professor in Late Antique and Byzantine Christian History, Union Theological Seminary, and Professor of Byzantine Christian Studies, Columbia University

søndag 9. oktober 2016

En gang fantes elefanter

Om jeg blir gammel, virkelig gammel, vil jeg fortelle historier. Jeg vil fortelle fantastiske historier til min grandgrandniese om den vidunderlige verden som en gang var. – En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle.
Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 9. oktober 2016.

– En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. Ville elefanter. I store flokker.

Og min grandgrandniese vil se storøyd på meg. – Virkelig, grandgrandonkel? Utenfor dyreparkene? – Ja, vil jeg kunne berette, jeg så det selv da jeg var ung. Eksepsjonelle skapninger som hadde overlevd i millioner av år ved å utnytte miljøene sine på det mest oppfinnsomme viset. Det var sikkert mye mer vi kunne ha lært om elefantene, men nå er det for sent. De ble slaktet ned på grunn av støttennene sine og det hjalp ikke at verken Europa eller Kina ville forby salg av elfenben. Det er ingen elefanter igjen nå. Og det samme er det med neshorn og koalaer, skjelldyr og manateer, giraffer og haier, gorillaer og lemurer. Det er ikke flere igjen av dem heller. De er borte. Alle sammen.

Og jeg vil fortelle om hvor utrolig mange dyr det fantes i verden da jeg var på hennes alder, men også om hvordan over halvparten av alle disse dyrene var borte allerede før jeg var femti. Men de fleste la ikke merke til det, fordi de ville dyrene var stort sett ikke der vi var. Og ingenting stanset heller nedgangen.

– Uendelig mange ble drept. Vi fikk visst aldri nok av å drepe ville dyr. Alt fra de enorme elefantene til de minste sangfugler. Selv kjæledyrene våre, spesielt kattene våre, drepte milliarder av ville dyr hvert år. Og uendelig mange flere ville dyr døde, fordi vi ødela hjemmene deres. Vi hugget ned skogene, vi dyrket opp slettelandskapene, vi tørket ut myrene, forgiftet havene og elvene og vannkildene.

– Jeg vet, innskyter min grandgrandniese, vi må ikke kjøpe palmeolje, fordi det ødela jungelen.

– Ja, palmeoljeplantasjene ødela mye jungel og førte slik til at utallige dyr døde. Nordmenn var flinke med ikke å kjøpe produkter med palmeolje i, men få andre land fulgte etter. Og vi nordmenn glemte noe annet. Det handlet ikke bare om palmeolje. Det handlet om så mye mer av det vi spiste, for jordbruket var den største årsaken til at vi raserte naturen rundt oss. Vi ville ha selve arealene, selve jorden, å dyrke opp. Først og fremst på grunn alt kjøttet vi spiste, produsert av soya og andre vekster som ble til kraftfôr som vi igjen ga til de milliardene av husdyrene våre. Det trengs enormt mye mer land for å produsere kjøttmat, enn om vi selv spiser kornet og grønnsakene som produseres av jorden. I tillegg hev vi omtrent en tredel av all maten vi produserte. Den så visst ikke bra nok ut, det gikk ut på strenge datomarkeringer, det ble ødelagt under transport eller vi bare kastet det vi ikke spiste fra våre overfylte middagstallerker og kjøleskap.

– Det handlet også om at vi stadig bygget nye forsteder lenger og lenger inn i det som opprinnelig aldri hadde vært menneskenes land. Ettersom velstanden økte, skulle alle ha store fine hus med enda større hager. Og vi ble så mange flere. Da jeg ble født var det litt over tre milliarder mennesker, i dag er det nesten ti. Slik tar plass. Så da ble det ikke så mye plass igjen til dyrene.

Og jeg vil fortelle om hvordan havene var før. Så fulle av yrende liv. Om hvordan jeg snorklet i korallrev som ung. Om hvordan det var som å svømme i et eventyr av farger og liv.

Min grandgrandniese vil lytte storøyd. For dette er noe hun aldri vil kunne oppleve. Mesteparten av havet er tomt for liv nå.

– Men så tømte vi nesten havene for fisk. Vi fisket utallige megatonn. At vi i Norge prøvde å bevare bestandene hjalp lite, når så få andre land tenkte i samme baner. Omtrent halvparten av det vi fisket, spiste vi ikke en gang. Mesteparten var visst feil arter, bifangst het det, så vi hev dyrene, døde eller døende, bare tilbake i havet. Store deler av fangsten ble også malt til fiskemel som vi igjen fôret oppdrettsfisk med. Slik måtte vi fiske mye mer fisk, for å få bare en brøkdel på tallerkene. Uendelig mange havdyr døde også av all plasten vi hev i havene, mens landbruket gjennom sine utslipp førte til hele døde soner i havet.

Og jeg vil fortelle om hvordan klimaendringene gjorde alt så uendelig mye verre, selv om nasjonene endelig samlet seg om mange riktige beslutninger i Paris-avtalen i 2016. Klimaendringene skapt av vår bruk av kull og olje, av all avskogningen, og på grunn av metanutslipp fra de milliardene av husdyrene vi holdt oss med. Store deler av jorden ble ubeboelig både for mennesker og de fleste dyr. Og det som var igjen av jungler, korallrev og levende hav forsvant.

Og jeg vil fortelle om hvor fantastisk vårt eget land en gang var. Om hvordan elvene i Norge en gang var fulle av vill laks, før de forsvant på grunn av oppdrettsnæringen, sykdom og tilstanden i havet. Om alle de mange arter sjøfugler som en gang fantes langs hele vår kyst, men som ble gradvis utryddet ettersom fisken i havet forsvant. Om alle rypene i fjellet og langs kysten. De var så uendelig mange. Så vi skjøt og skjøt etter dem, selv etter at de ble utrydningstruet. Etter som rypene forsvant fra ett område, dro jegerne et annet sted, helt til en dag hele bestanden kollapset og det ikke var flere igjen noen steder.

Og jeg ville berette om måkene som av en eller annen grunn likte å være i nærheten av oss. Om hvordan jeg selv en gang hadde en balkong hvor de store flotte hvite fuglene kom og spiste av hendene mine. Og om hvordan vi nordmenn likevel hatet måker og var glad da bestanden gikk ned uten at vi helt skjønte hvorfor. Hytteeiere og andre bare fortsatte å avlive dem og ødelegge redene deres, fordi de bråket sånn og skitnet til landsteder og biler. Så snart var de også borte. Og om jerv og gaupe og ulv og bjørn. Men også om mektige bønder som ville fylle naturen med millioner av hjelpeløse sauer som skulle få løpe fritt rundt helt på egenhånd som om de var i en park. Selv om de aller fleste av sauene som døde var på grunn av generell vanskjøtsel, var det alltid rovdyrene som var syndebukker, så de ble skutt og skutt, til det ikke var flere igjen.

Og jeg vil fortelle om hvordan vi visste hva som skulle til for å redde dyrene, selve planeten, men det var alltid noe som var viktigere. Økonomi og arbeidsplasser, jordbruk og beiteinteresser, billige ferier, billig mat og store forstadshager. Og religionene var for opptatt med å fordømme homoseksualitet, prevensjon og ikke minst hverandre, til å bry seg om at vi utslettet selve skaperverket med overbefolkning og ressursbruk hinsides hva som var bærekraftig.

– Men vi har fremdeles dyr i Dyreparken i Kristiansand, masse slags, sier min grandgrandniese.

– Ja, inngjerdet i små innhegninger, så alle kan stirre på dem. Som et minne om alt hva vi har mistet fordi vi ødela alt sammen.

Og jeg er en gammel mann og sikkert nokså sentimental. Kanskje blir jeg litt fuktig i øyenkroken. Så uendelig trist over at vi ikke gjorde nok for å bevare den vidunderlige verden vi en gang levde i. Min grandgrandniese synes antagelig det er litt pinlig, men i stedet for å bemerke det vet hun hva hun skal gjøre.

– Kom grandgrandonkel, bli med ut i parken og mat skjærene og kråkene. Jeg vet hvor glad du er i dem. Og det er ikke lenger skuddpremie på dem slik som før, så nå får de være i fred.

Og hun tar hånden min og vi går ut sammen og jeg, den gamle triste mannen, finner i det minste litt trøst i at vi menneskene ennå ikke er helt alene igjen på jorden.

mandag 26. september 2016

The country that hates nature

There is no reason to be surprised by Norway’s recent decision to kill more than two thirds of its critically endangered wolf population. The country has a consistent policy of prioritising agriculture, economy, and a culture of hunting species to the brink of extinction, which leaves little space for wildlife. The lush and picture perfect tourist images of fjords and mountains, which Norway so diligently uses to sell itself, is in fact a depleted landscape shaped by the Norwegians’ hatred of their own nature.
Fun the Norwegian way. First take the wolverine pups out of their den. Then shoot them, one by one, together with their mother (Screen shot from NRK.no). The article is a revised version of my article originally published in Norwegian on NRK.no.

Norway has long championed large scale hunting of all of its endangered mainland predators. Wolves are simply not allowed outside a narrow land strip close to the south-eastern border to Sweden, and even here they may be shot if they threaten domestic animals. The threatened populations of lynxes, bears, and wolverines, are also decimated on a regulated basis. Eager hunters volunteer by the thousands when hunt is allowed. When it comes to wolverines, the government is not content with the number killed by diligent hunters, so every year wildlife officials slay mothers together with their pups in their dens. At times animals are taken down without doing any harm at all, as when Deputy Minister in the Ministry of Climate and Environment, Lars Andreas Lunde, ordered a young bear to be shot after he had been contacted by a concerned friend and farmer from his own Conservative Party.

All of Western Norway, where tourists flock to experience what is presented as pristine nature, is completely off limit for any land predators. Here they have all been made completely extinct and the government sees to that it remains so. The fortunate visitors may spot the mighty golden eagle, but probably not for long, as the Norwegian parliament just opened up for the hunting of this species too.

The direct reason for the official massacres of predators is a small number of heavily subsidized farmers who insist on their right to use large tracts of Norwegian wilderness as grazing land for about two million completely unsupervised sheep. As no one takes care of the generally helpless sheep, they die by the tens of thousands from parasites, poisonous plants, drowning, being caught in fences, accidents in the mountainous landscapes, and traffic. The farmers have nevertheless managed to convince all governments that the small number of sheep taken by wild animals, necessitates that all predators are to be more or less eradicated.

The Norwegian ideal is a landscape completely bereft of predators, an eco-system in complete imbalance, where only humans are allowed to kill anything at all. This, of course, is no natural state, but more the reflection of a Disney utopia or a Biblical scenario of the end time, when all animals behave like docile pets. Nature is simply not to be left alone.

The general attitude
The harsh policies against Norwegian predators are mirrored in how other animals are treated. Every year thousands of porpoises, seals and sea birds are killed and just dumped into the sea by the fishing industry, quite legally. Even though the population of ptarmigans grouse has recently collapsed, the bird is still legal to hunt for most of the year. Any diligent hunter is even free to exterminate the bird species from whole areas, as happened in 2015 on the island of Sula. As the bird has become so scarce in most parts of the country, hunters flock in such numbers to Northern Norway, where the bird population has gone down with “just” two thirds, that it even led to numerous delays at airports as the 2016 hunt commenced.

Norway still keeps on defying the International Whaling Commission, by insisting on harpooning minke whales. As hardly anyone wants to eat whale meat anymore, a large portion goes to feeding animals in fur farms. The heavily subsidized hunt is all about tradition, governments of every stripe insist, pointing with pride back to a not too distant past when Norwegian whaling ships plied every ocean putting almost all whale species to the brink of extinction.
In Norway you can more than just watch the whales frolicking in the ocean. You can also enjoy seeing them killed (Screenshot from VisitNorway.com).

Nothing is sacred in the Kingdom of Norway, not even the celebrated fjords themselves. Whereas other countries bemoan underwater ecosystems collapsing due to climate change, the Norwegian Environment Agency, after severe pressure from the government, has given the green light for the dumping of mining waste in the pristine Førde Fjord, something that will probably annihilate virtually all life there.

Indifference, dislike and hatred
Although there is opposition to the hate of nature among environmental and animal rights groups, and the smaller Liberal, Socialist Left and Green Parties, that the song I Hate Seagulls is a modern classic in Norwegian music mirrors the general attitude towards species that in any way may annoy anyone. The more general attitude towards wild animals goes from indifference, to dislike and outright hatred. When Norwegian media writes about the fishing of the endangered Atlantic bluefin tuna, it is all about the fishermen’s joy of enormous catches and the money they earn. While a 2016 TV program about sea birds drew large audiences, most people do not care that many of the same birds are threatened because of the depletion of fish caused by Norwegian fisheries. That seagulls are now also endangered does not keep them from still being killed because of their noise and other unpopular habits. While bishops have sent messages of supports to demonstrators who want the complete annihilation of predators, politicians of major parties are found donning t-shirts proclaiming that “Norwegian nature is wonderful – without wolves”.

Odd, the Norwegian government has long combined its native politics of extermination with generous largesse towards the environment in other countries, like giving Brazil, Guyana and DR Congo great sums to preserve their rain forests. The basic message of Norway, however, remains the same: When one of the richest countries in the world does not feel it can afford to protect its own nature, why should anyone else?

onsdag 7. september 2016

Sommer i P2 - 26. juni 2016

Jeg var i sommer så heldig å få lov å delta i Sommer i P2. Her er link til selve radioprogrammet eller, for den som foretrekker det, manus sammen med videoer med musikken jeg spilte.

Hei, jeg heter Dag Øistein Endsjø. Jeg er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen [men har altså nå fra 1. august jobbet ved Universitetet i Oslo]. Jeg har vært så heldig å få lov å bruke en time her i Sommer i P2 til å snakke om ting jeg synes er viktig – med lydspor til. Så jeg vil snakke om musikken vi elsker, om det å reise, om generell likestilling og om dyr og – til slutt – om død og udødelighet.

Men aller først vil jeg spille en gammel hit fra Italia fra før jeg ble født – fra 1966:
Og dette var italienske MIna med sangen Se telefonando.

Min mor ga med den beste musikalske oppdragelse jeg kunne få. Jeg vokste opp med Demis Roussos, Bee Gees, Simon & Garfunkel, Gloria Gaynor og – som her – italiensk popmusikk fra slutten av 60-tallet – plater fra den gang mine foreldre bodde i Italia.

Vi hadde ikke så mye penger da jeg var liten, så min mor spilte inn mange musikkassetter fra svensk Radio P3. Men musikken hun likte aller best, det kjøpte hun platene med.

Det viktigste var likevel ikke at det var akkurat denne fantastiske musikken jeg vokste opp med. Det viktigste var det som var selve kriteriene for det min mor valgte. Dette var ganske enkelt hva hun selv likte. Det handlet ikke om å følge moten. Det handlet ikke om at noe var galt eller riktig å like. Det eneste som gjaldt var å følge sin egen tromme. Og det var dét hun lærte oss barna.

Det tok en del år før jeg i det hele tatt ble klar over at det fantes et mektig musikkpoliti – som fordømte så mye av det jeg likte nord og ned. Men da hadde jeg heldigvis allerede blitt så vant med å like hva jeg selv ville, at jeg fortsatte med det.

Slik var stort sett prinsippet for min oppdragelse: Velg selv. Finn din egen vei. Både i musikken og i livet ellers. Og noe av det jeg tidlig fant, var dette: Dette var Panagia mou, Panagia mou med greske Mariza Koch. Akkurat denne sangen så jeg først på en musikkvideo på NRK i 1976. Fremført av en stor og tungsindig kvinne med langt blafrende hår mens hun vandret fortvilet mellom sønderskutte ruiner på et krigsherjet Kypros. Hyl, skrik, drama og fullt orkester. Slik gjør selvfølgelig et uutslettelig inntrykk på et ungt barnesinn. Andre kjenner kanskje også igjen denne sangen, siden dette var Hellas’ bidrag i Melodi Grand Prix i 1976.

Melodi Grand Prix – akkurat denne årlige tilgangen til annet enn engelsk og skandinavisk musikk, var som åpenbaring for meg da jeg var liten. Musikk fra Spania og Jugoslavia, Tyrkia og Luxemburg var ikke nettopp dette som ellers ble spilt på NRK eller var å finne noe annet sted i Norge. Og for en gutt som lengtet etter fjerne steder og kulturer var denne sære eurovisjonsmusikken et sjeldent vindu til en annen verden.

For jeg ønsket meg til steder jeg bare så på verdenskartet eller bare hadde mynter eller frimerker fra. Jeg drømte om stedene jeg leste om i min fars meterlange samlinger med National Geographic og de mest forskjellige reiseskildringer. Slik som himalayakongedømmet Bhutan og stillehavsrepublikken Nauru – og slik om eksotiske jungelkulturer i Sentral-Afrika og Melanesia som – og jeg drømte om glemte sivilisasjoner og tempelbyer som jeg leste om i Carl Barks Donald Duck-verden.

Noe av det som er fint ved å være voksen, er at man kan gjøre mye av det man bare kan drømme om som barn. Og det er knapt det sted det ikke er mulig å reise til. Jeg har vært heldig og besøkt de fleste land siden da. Det er til nå blitt 203 til sammen. De fleste av de landene jeg drømte om, så vel som en del til. Jeg har vel omtrent førti igjen – og gleder meg til å reise dit senere. Etter hvert som jeg reiste mer, følte jeg også at tiden ble utvidet. Livet er ikke så alt for langt, men – for meg – når jeg ser tilbake på forskjellige steder jeg har reist, føles tilværelsen som litt lengre. Og jeg har jo fått reist en del nå. Som til Pitcairn med sine 60 innbyggere – Storbritannias siste besittelse i Stillehavet befolket med etterkommerne fra mytteriet på Bounty - som jeg kom til etter å puffet av gårde i en bitteliten, gammel og falleferdig båt i to døgn. Eller på motorsykkel på stier gjennom jungelen fra Guinea-Bissau til Guinea-Conakry. Eller i vaklevorne kanoer over grenseelver i Laos, Mauritania og Surinam. Eller gå fra kloster til kloster i den autonome munkerepublikken Athos, der kun menn har adgang.

Turen som for meg likevel er den aller viktigste, gikk ikke så langt. Den gikk til Ås, litt utenfor Oslo, sammen med min farmor. Det var sommeren før hun døde i 1998, og en dag ble jeg med henne til gården hun vokste opp på i Ås i Follo. Det var ikke første gang jeg var i området. Jeg vokste selv delvis opp i Ski, ikke langt unna. Men denne turen til Ås med min bestemor, var en reise til en ny verden. Det som til da bare hadde vært helt vanlige jorder med diverse spredde gårdstun, ble gjennom min farmors spontane veiledning en uendelig lang historie som jeg selv var en del av. Dette var landskapet der hun var født og vokst opp – og generasjonene før henne. Her, i disse områdene, hadde slekten holdt til så langt tilbake som det var mulig å finne ut av.

Ved hjelp av min fortellende bestemor ble hele geografien med ett et levende landskap. Jordene fikk en identitet, gårdene vi kjørte forbi representerte alle hver sin del av historien, små vann var gamle minner, skogsområdene var likeså dystre for meg som de hadde vært for min bestemor da hun var ung og hennes bestemor igjen da hun var ung. Gjennom min farmor ble jeg en gang for alle vist hvor knyttet jeg egentlig var til dette landskapet jeg aldri hadde tenkt noe spesielt over tidligere.

Men denne tilknytningen lå vel så mye i alle minnene, tankene og forestillingene knyttet til landskapet, som i landskapet i seg selv. Hadde jeg ikke fått ta del i disse gjennom min bestemor, hadde jeg antagelig fremdeles ikke tenkt noe særlig over disse områdene.

Follo-landskapet med sine gylne kornåker og røde og hvite gårdstun, var likevel det samme da vi dro tilbake til Oslo sent den ettermiddagen. Jeg må medgi det. Men jeg hadde endret meg. Og med meg, hadde også landskapet slik jeg så det forandret seg. Fullstendig. Jeg så en helt ny geografi.

Men man foretar også andre typer reiser. Ikke bare i sted. Noe av dette kan illustreres med denne sangen, en strålende og fullstendig glemt minihit fra 1981 fremført av britiske Anna O’Malley eller bare Anna som var artistnavnet, som uansett aldri gjorde noe mer av seg i musikkverdenen. Let’s make love – like they do in the movie show – med britiske Anna. Det handler om fantasier man ser på lerretet, eller leser i bøker, og om å leve ut dem – om man bare kan.

For meg som trettenåring som hørte på dette, fremsto dette som fullstendig uoppnåelig. Var man tenåring og ikke hetero på 1980-tallet var det ensbetydende med å leve fullstendig med falsk identitet. Hele samfunnet var konstruert slik at vi skulle ha følelsen av at vi ikke en gang eksisterte. Vi fant ikke en gang våre fantasier på filmlerretet eller på tv-skjermen – og knapt noe som helst annet sted heller. Jeg og alle andre som meg, vokste opp som i George Orwells 1984 – der kjærligheten var en forbrytelse. 1984 var virkelig 1984 for oss. Ikke lenger gjennom direkte lovforbud som et tiår før – men gjennom forventninger, sosiale reaksjoner og lovlig diskriminering i alle deler av samfunnet. For mange føles det dessverre omtrent sånn fremdeles. Vi måtte late som vi var noe annet enn det vi var. Som så mange andre som ikke passet inn i A4-modellen, var drømmen å bare komme bort fra de små stedene vi vokste opp på. Bort fra alminneligheten. Det var også en reise. Vi lette også etter noen som kunne lede veien bort.

Jeg leste boken Kvinner av Marilyn French og identifiserte meg med kampen til 1970-tallets undertrykte heterokvinner – nettopp gjennom hvordan de også ble undertrykket i samfunnet. Og jeg trodde at feminismen var noe som kunne hjelpe meg og andre som meg. Dessverre tok jeg feil akkurat der. Det jeg trodde handlet om å fjerne diskriminering generelt, om å kjempe for alle menneskers rett til å få være som man selv vil, handlet bare om at visse mennesker bare ønsket å fjerne akkurat den diskrimineringen som rammet dem selv. For så å stoppe der.

Den ledende feminismen klarte ikke å se at det handlet om akkurat det samme om man ble undertrykket på grunn av sitt kjønn, eller på grunn av sin seksuell orientering, funksjonsevne , hudfarge, eller hva det nå skulle være. Som i Norge, der eliten av hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede feminister synes alt var fullstendig utmerket i over et kvart århundre da det bare var ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn – mens all annen diskriminering var fullt lovlig.

Det selvsagte at all diskriminering skulle vært forbudt – at all diskriminering var like ille uansett hvem som ble rammet – var dessverre ingen selvfølge i norsk sammenheng. Norge var dessverre i stedet et rangeringssamfunn – der de samme diskriminerende handlingene var ulovlige, straffbare eller ganske enkelt lovlige etter hvem som ble rammet. Denne fullstendige mangelen på fokus og fraværet av diskrimineringsvern, gjorde også at alle oss andre, alle oss homoer, funksjonshemmede, transer, etnominoriteter, overvektige, eller hva det nå var, ble stående ganske alene mot alle fordommene og diskrimineringen.

Men det er ikke slik at det bare er majoriteten der ute som diskriminerer oss minoriteter. Vi gjør dessverre alle det. Om man selv blir undertrykt, betyr det ikke at man selv ikke kan undertrykke andre. Og mange diskriminerte, diskriminerer nettopp selv. Vi må derfor alle prøve å se gjennom våre fordommer. Vi er ikke først og fremst kvinner eller menn, funksjonshemmede eller ikke, homoer eller heteroer – våre individuelle forskjeller trumfer alle disse overfladiske merkelappene. Vi må alle – både du og jeg – bli flinkere til å se individene for det vi er – og ikke disse merkelappene.

I den sammenhengen passer det kanskje å spille en låt av Kate Bush – artisten som ga lydsporet til mye av min ungdom. Her er Be kind to my mistakes fra 1989 – Vær tålmodig med mine feil – for feil dét har vi alle – It is this that brings us together. Mitt utgangspunkt i likestillingsverdenen var det skeive perspektivet, og jeg har hatt diverse verv i det som frem til helt nylig var LLH og andre skeive organisasjoner. Men jeg innså fort at det ga lite mening å bare kjempe for at man selv skulle få bedre rettigheter.

Ikke bare er det lite glede i om bare en selv plutselig skal være blant de på A-laget. Har du lyst til å være blant de som undertrykker andre? Ikke var det logisk heller å bare kjempe for seg selv. For likestilling og diskriminering handler om menneskerettigheter – og menneskerettighetene gir alle samme beskyttelse mot diskriminering. Så hvorfor skulle da akkurat gruppen vi representerte bli likestilt, men ikke noen andre?

Jeg var i denne sammenhengen med på å stifte Menneskerettsalliansen i 2004 – en paraplyorganisasjon som har inkludert blant annet Handikapforbundet, LLH, Foreningen for transpersoner, Antirasistisk senter, Stopp diskrimineringen, Harry Benjamins Ressurssenter og flere andre lignende organisasjoner. Jeg var heldig og var leder i Menneskerettsalliansen i ni år. Poenget i vårt arbeid var at all diskriminering skulle være like forbudt uansett hvem som rammes – altså ganske enkelt be om at norsk lov var i overensstemmelse med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud. Sakte gikk dette også inn hos mange politikerne.

Et viktig øyeblikk var da vi troppet opp på høring om etnisk diskrimineringslov i Stortingets familie- og kulturkomité i 2005, sammen med en representant for det som da het Landsforeningen for transkjønnede. Komitémedlemmene var i utgangspunktet nokså forvirret. Hva hadde dette med rasismelovgivning å gjøre? Forvirringen vedvarte helt til denne representanten tok ordet og sa: «Jeg er her som representant for en gruppe som har null vern i loven mot diskriminering. Jeg vil si litt om hvordan dét er.» Da begynte stortingsrepresentantene å lytte.

Vi er dessverre ikke helt i mål. Diskrimineringslovutvalget som ble støttet av politikere i alle partier – foreslo at alle skulle ha samme vern i loven. Men dette ble likevel stoppet av den rødgrønne regjeringen i 2011 som ombestemte seg etter massiv motstand fra mektige feminister i Ap og fagbevegelse som var av den underlige og fullstendig feilaktig oppfatning av at kjønnslikestilling blir svekket av at vernet blir likt for alle andre diskrimineringsgrunnlag. Disse skjønner dessverre ikke at alle vinner på at man ser all diskriminering i sammenheng. Også dem selv. Og at et virkelig likestilt samfunn er der hvor hvert individ kan leve som det selv vil. Heldigvis ser likevel flere og flere lyset.

Lovverket er riktignok blitt bedre. Man kan ikke lenger diskriminere funksjonshemmede, homofile eller transpersoner. Men lovvernet er fremdeles ikke like sterkt for alle grunnlag som for kjønn. Og for overvektige, eldre, krigsbarn, sexarbeidere og rusbrukere og andre er det fortsatt stort sett fritt frem. Det er fremdeles så alvorlig at du kan dø av denne fullt lovlige diskrimineringen. Som Siv Tove Pedersen som døde i fjor etter å ha blitt nektet plass i helsekøen for lungetransplantasjon – bare fordi hun var tidligere rusbrukere og nå gikk på metadonbehandling. Hun fikk ikke en gang sjansen å bli individuelt vurdert.

Et nytt forslag til felles diskrimineringslov som vil gi alle samme vern mot diskriminering, ligger nå heldigvis ute. Vi får bare håpe at det går igjennom denne gangen.

For å vise hvilke mål vi bør sette oss for oss alle, ønsker jeg å spille denne sangen av franske Chantal Billon, om hvordan vi sammen kan nå høyt, høyt, følge fuglene, mot skyene, mot solen – og enda høyere. En dag, en morgen – Un jour, un matin. I kampen om likestilling og menneskerettigheter, er det viktig å huske at verden ikke bare er oss. Vi mennesker er ikke alene. Vi mennesker har aldri ønsket å være alene. Dette har vi ikke minst sett i hvordan vi håper og tror på guder og engler og drømmer om å kontakte vesener på andre planeter. Men i denne lengselen etter kontakt med andre vesener, glemmer vi ofte hvordan vi allerede er fullstendig omgitt av liv annerledes enn oss selv. Det finnes millioner av andre former for liv på planeten vår. dyr, fugler, fisk og insekter.

Jeg har jo altså jobbet en del med menneskerettigheter. Men i møte med dyr, enten det er lemurer på Madagaskar, kameler i Somaliland eller kråker, skjærer og fisk her hjemme – har jeg etter hvert begynt å innse at det ikke bare vi som har bevissthet, følelser og personlighet. Også mange dyr har behov, sorger og gleder – også de har vennskap, kjærlighet og lengsler. En hver som har hatt en hund eller en katt har forstått dette for lengst. Dyr planlegger, kommuniserer, samarbeider. De konstruerer, bruker redskap, løser problemer. De leker, de synger, de danser, pynter både seg selv og omgivelsene. Jo mer vi lærer om dyr, skjønner vi at det ikke er noe absolutt skille mellom oss og dem.

Men samtidig som vi lærer mer og mer om disse andre formerne for liv, er de i ferd med å forsvinne. Om det fortsetter som nå, vil det snart være for sent å virkelig lære om livet til så mange av våre slektninger. Siden 1970-tallet har antallet ville dyr på jorden blitt halvert. Én av to er borte. Ifølge tidsskriftet Nature står over en fjerdedel av alle pattedyr i fare for å dø ut, og over hver åttende fugleart. Bare i Norge er over 2000 arter truet. Det handler om vi ødelegger deres hjemsteder, om uvettig jakt og fiske, forurensing og menneskeskapte klimaendringer. Det handler om at vi bruker stadig mer av jordens ressurser og jordens overflate på våre egne husdyr som vi så igjen dreper for mat. Av den totale biomassen til virveldyr på landjorden, representerer ville dyr i dag bare tre prosent. De resterende 97 prosentene er vi mennesker og våre husdyr.

Skal vi ytterligere fortrenge de ville dyrene, disse jordens andre innbyggere? Eller er det egentlig så nøye? Det er jo bare dyr. Sier mange. Siden de ikke er mennesker, kan ikke dyr ha menneskerettigheter. Men betyr dét at de skal være fullstendig rettsløsVi opererer som hele jorden er vår og bare vår. Men havene vi ødelegger, skogene vi raserer, steppene vi dyrker opp, har allerede sine innbyggere. Dyr, fugler og fisk som var der lenge før oss. Kanskje det ikke bare er fritt frem for oss mennesker å gjøre akkurat hva vi vil overfor våre medskapninger? Kanskje ikke alt bare er vårt likevel. Kanskje det er sånn at de andre artene også har en rett til sine tradisjonelle områder.

Vi burde tenke nærmere på kjæledyrene i vår umiddelbare nærhet. Kanskje vi burde behandle alle dyr med samme respekt og kjærlighet som vi nå gjør med kjæledyrene våre. Kanskje vi skulle gjøre så mye, mye mer for å sikre at husdyr har det mye bedre enn nå, at ville dyr skal få gå i fred der de hører hjemme, at de skal få beholde sine hjemtrakter i fred.

Jeg vil her gå litt tilbake i tid. Tilbake til min mor og hvordan hun oppdro oss musikalsk. Noe av den musikken hun selv likte aller best da vi vokste opp, var bare så fantastisk at selvfølgelig alle likte det – selv om mange på den tiden ikke turte å innrømme det. Og blant dette var selvfølgelig klassiske ABBA.

Da kinoen i Ski sentrum satte opp ABBA The Movie, tok da også min mor med alle barna i nabolaget for å se den. Og den flotteste av alle sangene i denne filmen, handler også om noe litt annet enn oss selv. Det er et forsøk på å se verden fra et annet perspektiv. Fra dyrenes perspektiv. Det finnes ikke så mange sanger som gjør akkurat dette. Den minner oss om hva vi mister om vi blir alene. Den minner oss om også disse andre har sin egen verdi, sin egen bevissthet, sin egen rett til liv. Så følg Frida og Agnetha og lytt. Tenk at du var et dyr – en fugl – en ørn. Jeg var tidlig fascinert av det andre, det fremmede. Både i egen kultur og andre kulturer. Denne fascinasjonen førte meg etter hvert til religionsvitenskapen, som jeg nå er professor i. Det er et fantastisk fag – noe som kan anbefales på sterkeste. Siden det ikke er den del av samfunnet som ikke har med religion å gjøre, kan man bruke faget til å undersøke omtrent hva som helst.

Jeg har selv arbeidet med ting som gammel gresk religion og tidlig kristendom – med myter og legender og med drama og stor lidenskap. Jeg har også arbeidet med religion og populærkultur – som Disney og fornøyelsesparker og religion i Melodi Grand Prix. Noe annet jeg har sett nærmere på er forholdet mellom religion og sex – på hvordan det knapt er den ting som ikke er forbudt eller velsignet i en eller annen religiøs sammenheng. You name it. Homosex, heterosex, antirasistisk sex, analsex, oralsex, sex med dyr. Her må jeg i alle fall ha gjort et eller annet riktig, siden boken min om akkurat dette ble utgitt på elleve språk.

Noe av det jeg har jobbet en god del med i det siste er udødelighet. Ikke om sjelens udødelighet, men om troen på at vi kan leve for alltid med den kroppen vi har nå. Jeg har blant annet skrevet en bok om dette – om Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden.

Det er mange forestillinger om fysisk udødelighet i vår kultur, fra fortellinger om mennesker som ble fysisk udødelige i det gamle Mesopotamia og Hellas, til Jesus og det kristne løfte om at alle kan gjenoppstå. Men dette handler også om vampyrer, zombier, den flyvende hollender – om mirakuløse helbredelser og lik som ikke råtner.

Og det handler om den legendariske og angivelig udødelige greven av Saint Germain – som i alle fall helt beviselig levde på 1700-tallet – men som angivelig har dukket opp igjen og igjen – udødelig – siden da. Blant annet i Frankrike på 1970-tallet. I alle fall var det da en mann da som påsto at han var den udødelige greven. Hvor mange som virkelig trodde på dette er uvisst, men det var likevel nok fascinasjon rundt denne mannen til at han endte opp i diverse talkshow, ble sammen med den glamorøse fransk-italienske superdivaen Dalida og gikk inn på de franske platelistene i 1975 med en singel sammen med sin berømte kjæreste. Og her er den. Sånn høres altså en angivelig udødelig mann ut – hvem vet? Skuffende nok tok mannen som insisterte at han var den udødelige greven av Saint Germain og skjøt seg selv i hodet i Saint-Tropez i 1983 – så vi får aldri vite om han virkelig var udødelig.

I dag er vitenskapen nærmere enn noensinne å gjøre oss selv udødelige. Gjennom medisin, teknologi, genforskning og transplantasjoner, er det gjort så mange fremskritt, at det ikke lenger fremstår som umulig at vi en gang vil klare å gi oss selv evig liv.

Spørsmålet er om vi ønsker dette – å gjøre oss selv udødelige. Ønsker vi å stoppe livets hjul – for om vi skal leve evig – kan ikke andre lenger bli født. Det blir oss – og bare oss – i all evighet.

Vil vi bli udødelige? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det er noe jeg ønsker selv. Det er også noe fint ved ikke å være udødelig – ved å være dødelig, forgjengelig.

Få har uttrykt dette så vakkert som Finn Kalvik i denne sangen, Ved peisen. Her handler det om årstider, om tiden, om det å gi plass til dem som kommer etter oss, om naturens gang, om det ikke lenger å være, og om det å bli glemt. Og med dette sier jeg tusen takk for meg her i Sommer i P2.