onsdag 19. juli 2017

Fortellingen om den nye likestillingsloven

Den nye, felles likestillingsloven for alle diskrimineringsgrunnlag kom ikke av seg selv. Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 22. juni 2017.
Stortinget vedtok nettopp felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Men den kom ikke av seg selv. Dette er historien om hvordan loven ble til. Seksten år tok det fra ideen først ble lansert. Prosessen sier en del om norsk likestillingspolitikk.

Da jeg som ung doktorgradsstipendiat i Aftenposten 12. juni 2001 ba om at man må «utvide både Likestillingsloven og Likestillingsombudets mandat til å gjelde all diskriminering», ble det ikke den store responsen.

Talspersoner for ulike minoriteter fikk ikke så mye spalteplass på denne tiden, mens de fleste feminister syntes å være strålende fornøyd med at ingenting annet enn kjønnsdiskriminering var forbudt.

Loven måtte gjelde alle
Berit Vegheim, leder for Stopp Diskrimineringen og mangeårig aktivist for likestilling av funksjonshemmede, Tone Maria Hansen, leder for det som da het Landsforeningen for Transseksuelle (LFTS) samt en del aktører innenfor homobevegelsen innså derimot umiddelbart at likestillingslovgivningen må gjelde alle like mye.

Norge kunne ganske enkelt ikke oppnå generell likestilling så lenge loven selv diskriminerte og sa at de samme diskriminerende handlingene var enten ulovlige eller fullt lovlige avhengig av hvem som rammes. Slik var jo norsk lov rett og slett i strid med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud.

Sammen med Vegheim og Hansen fikk vi i 2004 opprettet Menneskerettsalliansen som samlet en rekke likestillingsorganisasjoner med fokus på etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Slik startet selve arbeidet med en felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Ilddåpen

Ved siden av vår stadige strøm av innlegg i avisenes debattspalter var Menneskerettsalliansens ilddåp Stortingets behandling av etnisk diskrimineringslov, som EU forpliktet Norge å innføre.

Stortingsrepresentantene var først forvirret da vi kom og maste om funksjonshemmede, transpersoner og Gud vet hva, for dette handlet jo om antirasisme.

De tok likevel poenget umiddelbart da LFTS’ Ingvill Størksen presenterte seg slik: «Vi representerer en gruppe som har null vern mot diskriminering i loven. Nå skal jeg fortelle om hvordan det er.»

Resultatet ble at både de rødgrønne og Høyre ba den borgerlige regjeringen om å sørge for at alle skulle få diskrimineringsvern.

Kunne bare gå en vei
Etter regjeringsskiftet i 2005, tok Høyres Olemic Thommessen og André Oktay Dahl opp tråden og fikk med Erna Solberg på et representantforslag (Dokument 8-forslag) om generelt diskrimineringsvern.

Etter en omhyggelig behandling ledet av SVs Olav Gunnar Ballo, ble dette utgangspunktet for den rødgrønne regjeringens nedsettelse av diskrimineringslovutvalget som skulle gjøre selve grunnarbeidet for en felles lov.

I utvalgets referansegruppe var Menneskerettsalliansen bare en av mange, men ifølge utvalgets medlemmer var vår argumentasjon avgjørende for at de gikk inn for at også «andre vesentlige forhold ved en person» måtte være med i loven. Det var jo den eneste måten alle kunne få vern på.

Det var knapt en sky på himmelen.

Vi tenkte ikke så mye over enkelte absurde enkeltuttalelser, som representanten for Fagforbundet som i forbifarten beklaget seg over hvordan funksjonshemmede og homofile tok alt fokus bort fra kjønnslikestilling – på dette tidspunktet var det ikke engang forbudt å diskriminere noen av dem.

Eller som LOs Gerd Kristiansen, som i sin høringsuttalelse klarte å si at man fremdeles måtte ha en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle» – som om ikke alle mennesker også har en etnisk eller seksuell identitet, kjønnsidentitet eller funksjonsevne.

Omtrent alle de andre høringsinstansene var jo enstemmig positive. Dette kunne bare gå en vei. Men hva visste vi?

Plutselig ble den skrotet
Etter at likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) som støttet felles lov fullt og helt, ble byttet ut med Audun Lysbakken, ble plutselig hele fellesloven skrotet.

De gamle feministene i LO, SV og Ap hadde brukt makten sin, og de skulle ha seg frabedt at kjønnslikestillingen ble dratt ned på nivå med diverse minoriteter. Norsk likestillingsdebatt er nok unik i verdenssammenheng ved at det at noen er en minoritet, kan bli brukt mot en.

Det viktigste av alt var å fremme tradisjonell statsfeminisme, som vi igjen og igjen har sett systematisk overser alt annet enn hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-transkvinner.

Fire lover
Resultatet ble altså ingen felles lov i 2013, men i stedet en fortsatt egen kjønnslikestillingslov som hadde adskillig sterkere vern enn de tre medfølgende lovene for etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

De som ble diskriminert på grunn av andre forhold, fikk fremdeles ikke noe som helst vern.

Vi så likevel nytt håp i regjeringsskiftet det samme året, da Høyre og Frp i sin regjeringserklæring slo fast at det skulle bli en ny felles likestillingslov for alle grunnlag.

Samtidig er det bare å anerkjenne hvor dyktige bare-oss-feministene var med på å fremme seg selv og sine særinteresser. De har langt på vei kuppet selve diskursen på venstresiden, som når en ellers oppegående politiker som Snorre Valen klarte å påstå fra Stortingets talerstol at bare «kvinnediskriminering er et samfunnsproblem som krever samfunnsmessig endring» – som om ikke det gjelder like mye homofobi, transfobi rasisme og fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper. «Vesentlige forhold ved en person»

Forslaget om felles lov som til slutt kom fra den blåblå regjeringen var likevel ikke perfekt. Stortinget gjorde her derimot en viktig innsats. Både tilhengere og motstandere av felles lov klarte å redde redegjørelsesplikt, diskrimineringsvern i familielivet og at også «andre vesentlige forhold ved en person» kom med.

Venstre ble tungen på vektskålen. Mens mange påpekte de to første manglene, var det nok Menneskerettsalliansen som ved å lobbe kontinuerlig i ukene før vedtaket, fikk igjennom at loven måtte gjelde alle.

Underlig nok kom beskyttelsen av «andre vesentlige forhold ved en person» bare med i formålsparagrafen, men slik ble det altså i denne omgangen.

Alle har likevel god grunn til å glede seg over felles lov som nesten helt likestiller alle diskrimineringsgrunnlag. For hvem vil vel være med på å holde andre nede?

fredag 16. juni 2017

Dagen da ALLE fikk diskrimineringsvern i Norge

Sent i går kveld godtok endelig Stortinget i sin annengangsbehandling at at ALLE skal beskyttes mot diskriminering i den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er historisk. Som loven sier: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.»
Stortingets første visepresident, Marit Nybakk, klubber inn enstemmig vedtak om ALLE skal ha vern mot diskriminering.

Nå endelig. Felles lov. For alle diskrimineringsgrunlag. Endelig sier loven at alle diskriminering er like alvorlig. Alle partiene passet på å få med at «andre vesentlige forhold ved person» også er med. Det ble ingen svekkelse av det eksisterende vernet. En lykkelig slutt.

Det tok sin tid. Det har vært gøy. Det har vært slitsomt å være blant de som har arbeidet for dette. Til tider frustrerende. Mest av alt har det vært inspirerende. Ikke minst takket være de veldig mange - politikere, aktivister, byråkrater, enkeltpersoner - som støttet ideen, de mange som så det selvsagte og kjempet sammen med Menneskerettsalliansen.

Den nye felles loven som erstatter de fire eksisterende likestillings- og diskrimineringslovene, hever alle diskrimineringslovene opp på nivå med vernet for kjønnslikestilling, som inntil nå har hatt en særstilling i norsk lov. Slik signaliserer lovverket nå hvordan all diskriminering er like alvorlig uansett hvem som rammes og hvordan all diskriminering har utgangspunkt i lignende strukturelle forhold i kultur og samfunn.
Min første sak om behovet for at alle må ha samme vern mot diskriminering i loven. Aftenposten 12. juni 2001, på dagen seksten år før dette ble vedtatt av Stortinget. Det er blitt en del spaltemetre om samme emne siden da.

Stortingsflertallet sikret heldigvis også at loven også skal gjelde i private forhold og familieliv, selv om regjeringen ikke foreslo det. Redegjørelsesplikten vil også bli videreført, men akkurat dette vil tilføyes i en ekstra avstemning 21. juni etter at det ble noe feil med den opprinnelige stemmegivningen. Underlig nok spesifiserer ikke loven at diskrimineringsvernet for «andre vesentlige forhold ved en person» annet enn i formålsparagrafen, så her blir det en juridisk utfordring som man får håpe snart blir ryddet opp.

Det har altså skjedd litt. Stortingets første vedtak av loven på mandag skjedde nøyaktig på dagen seksten år etter at jeg først begynte å skrive om behovet for at alle som diskrimineres må beskyttes av likestillingsloven og likestillingsombudet - altså en tid da bare kjønnsdiskriminering var beskyttet i loven. Tretten år siden jeg sammen med emminente Berit Vegheim og Tone Maria Hanssen var med på å danne Menneskerettsalliansen og for så å fortsette som mangeårig leder. Tolv år siden vi - med uvurdelig hjelp av SVs flotte Gro Lindstad som vår veileder - lobbet som fullt i sammenheng med behandlingen av etniskdiskrimineringslov og fikk alle partier til å etterlyse behovet for at alle trengte vern i loven. Elleve år etter at vi var med og assisterte Høyres fine Olemic Thommessen og André Oktay Dahl i deres dok 8-forslag om at all diskrimering måtte forbys. Åtte år siden Diskrimineringslovutvalgets forslag til felles lov, som også inkluderte «andre vesentlige forhold ved person» etter argumentasjon fra oss og våre allierte om at norsk lov måtte beskytte alle mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetene. Fire år siden den rødgrønne regjeringen droppet felles lov etter aktiv innsats fra bare-oss-feminister i LO, Ap og SV som ikke ønsket at alle diskrimineringsgrunnlag skulle heves opp på samme nivå som kjønn, noe som førte til at det i stedet ble en egen lov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og at også vernet for «andre vesentlige forhold ved person». Fire år siden flotte Jeanette J. Solstad Remø overtok stafettpinnen som leder av Menneskerettsalliansen. Nesten fire år siden den blåblå regjeringen sa i sin regjeringserklæring at det likevel skulle bli felles lov. Tre år siden det endelige grunnlovsvedtaket om generelt diskrimineringsvern, som vi og så mange andre også jobbet for. Et par måneder siden dyktige Jan Elisabeth Lindvik ble leder i Menneskerettsalliansen med meg som nestleder. Noen uker siden det endelige forslaget om ny felles lov likevel ikke skulle inkludere alle. Og et par uker siden jeg, Jan Elisabeth, Berit og Jeanette løp fra parti til parti på Stortinget for å få dem til å huske at menneskerettighetene gjelder alle, at alle trenger diskrimineringsvern i loven og at derfor måtte også «andre vesentlige forhold ved person» være med.
Dannelsen av Menneskerettsalliansen i 2004. Jeg og to av mine evige allierte, Tone Maria Hansen og Berit Vegheim. Jeanette J. Solstad Remø er også med oss i ånden.

Da vi løp fra kontor til kontor, var det også fint å tenke på alle de som har hjulpet oss underveis. Som alle politikere som har støttet Menneskerettsalliansen gjort så mye for stadig å forbedre lovverket - fordi de også mener at ALLE fortjener samme vern mot diskriminering i loven. Olemic Thommessen, Håkon Haugli, Gro Lindstad, André Oktay Dahl, Olav Gunnar Ballo,Erna Solberg, Gunn Karin Gjul, Øyvind Håbrekke, Kjell Erik Ullmann Øie, Ingvill Størksen, Espen Ophaug, Knut Storberget, Trine Skei Grande, Monica Tjelmeland, Hege Haukeland Liadal, Siri Storstein Hytten, Karin Andersen, Torbjørn Røe Isaksen, Jon Reidar Øyan, Signe Øye, Torny Pedersen, Mette Tønder, Geir Jørgen Bekkevold, Silje Kvamme Bjørndal, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Manuela Ramin-Osmundsen, Karita Bekkemellem, Torstein Dahle, Torbjørn Urfjell, Lars Gjemble, Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Hege Solbakken og mange flere. Vi tenker med takknemlighet på alle de andre som også har bidratt i styret til Menneskerettsalliansen, Mikael Scott Bjerkeli, Tove Linnea Brandvik, Ronald Craig, Karine Dybvik, Christian Fjellstad, Tone Maria Hansen, Hedvig Skonhoft Johannesen, Ann Kristin Krokan, Henrik Lunde, Andreas Meeg-Bentzen, Vibeke Marøy Melstrøm, Mats Nilsen, Anette C.W. Pettersen, Terje Pettersen,Knut Prytz, Helge Olav Ramstad, Stian Sigurdsen, Marie Pernille Sivertsen, Magnar Sortåsløkken, Ingvill Strøksen og Helge Svare. Og til alle våre medlemsorganisasjoner, Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN), FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR), Norges Handikapforbund (NHF), Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Skeiv Ungdom (SkU), Stopp Diskrimineringen, Synshemmede Akademikere (SAF), Taternes landsforening og ULOBA - Andelslag for borgerstyrt personlig assistanse. Og på de uendelig mange andre som har hjulpet oss underveis, som Rolf Martin Angeltvedt, Hanne Bjurstrøm, Inger Lise Blyverket, Nadeem Butt, Gunnar Buvik, Lars Christensen, Kristine Eide, Marna Eide, Marius Emberland, Ingvild Endestad, Anne C. Eriksen, Kim Friele, Beate Gangås, Ingeborg Granheim, Hans Petter Graver, Pål Vegard Hagesæther, Hege Herø, Grete Hjermstad, Arni Hole, Jon Martin Larsen, Arne Lein, Synne Lerhol, Anne Lieungh, Terje Marøy, Kristin Mile, Bera Moseng, Bård Nylund, Tom Ovlien, Anita Rahore, Hanna Rummelhoff, Anne Sender, Bente Skansgård, Svein Skeid, Hege Skjeie, Vidar Solheim, Karin Stoltenberg, Are Saastad, Tonje Merete Viken, Ola Ødegaard, Sunniva Ørstavik, Knut Olav Åmås og så mange, mange flere.

fredag 2. juni 2017

Livet, døden og udødeligheten – En samtale med Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø

Forestillinger om en eksistens etter døden finnes i alle kulturer. Hva skyldes det? Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø diskuterer tanken om et evig liv her og nå og i det hinsidige. Videoen ble opprinnelig publisert på Religioner.no 31. mai 2017 og er innspilt og redigert av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard.
HER ER LINK TIL VIDEOEN PÅ VIMEO.COM.

Det finnes ingen beviser for at livet fortsetter etter at vi dør. Ikke desto mindre er troen på en videre eksistens etter døden nærmest universell. Vi finner slike forestillinger i alle kulturer og i de eldste historiske kilder. Hva skyldes det?

Det er menneskers forestillinger om en videre eksistens i det hinsidige som er temaet for denne første episoden i videoserien «Livet, døden og udødeligheten». Her diskuterer Dag Øistein Endsjø og Per Fugelli døden, hva den betyr for oss mens vi lever, og de mange oppfinnsomme måtene vi forsøker å overvinne den på.

Dag Øistein Endsjø er professor i religionhistorie og har skrevet blant annet bøkene Udødelighetens historie, Greek resurrection beliefs and the success of Christianity og Sex og religion. Fra jomfruball til hellig homosex, som er utgitt på elleve språk. Per Fugelli er professor i sosialmedisin og har skrevet flere bøker om døden og det å dø. Den mest kjente av disse er trolig Døden, skal vi danse?

søndag 28. mai 2017

Feminisme for alle

Feminisme er for alle – uansett kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, etnitet, religion eller andre likende forhold ved en person. La norsk lov også speile dette. Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 28. juni 2017.
Som flere har påpekt i sammenheng med regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag, representerer den nåværende likestillingsloven for kjønn en gullstandard ved hvordan den i tiår har gitt det sterkeste vernet mot diskriminering i alle deler av samfunnet. Det er likestillingsloven alle kjenner til, både arbeidsgivere, arbeidstakere og folk flest. De mange andre diskrimineringslovene blir oftere glemt.

At likestillingsloven som gullstandard er et argument for fortsatt egen kjønnslov, er derimot en misforståelse. Som enhver solidarisk feminist vil understreke, er det essensielt at samme gullstandard må gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag. At det fantastiske renommeet likestillingsloven har, kan gagne alle. Ikke minst er dette essensielt for de mange kvinner som også er etniske, religiøse eller sosiale minoriteter, funksjonshemmede, lesbiske, bifile, trans eller eldre, som påpekt av YS, Likestillingsombudet, JURK, MiRA og mange flere. Det er dette som er feminisme for alle.

For feminismens essens handler om å rette opp urettferdigheter og ulikheter. For alle. Det historiske utgangspunktet for feminismen er selvfølgelig kvinners stilling, men dette var ikke noe som fulgte av kvinners natur. Tvert imot, som man ser av pionérer som Mary Wollstonecraft og Olympe de Gouges, ble kampen for kjønnslikestilling utløst av det faktum at kvinner var systematisk diskriminert bare på grunn av sitt kjønn. Wollstonecraft og de Gouges kjempet mot den urett som var. De ønsket at all diskriminering skulle forsvinne. Det er dermed fullstendig logisk at det er akkurat like viktig at heller ikke menn skal diskrimineres på grunn av sitt kjønn. Og like selvsagt at ingen skal diskrimineres på grunn av sin etnisitet, tro, funksjonsevne, seksuelle orientering, kjønnsidentitet, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved ens person.

Regjeringens forslag til felles likestillingslov er spesielt viktig ved hvordan det hever andre diskrimineringsgrunnlag opp på samme nivå som kjønn. Det er også forbilledlig ved gi vern til alder og sammensatt diskriminering.

Forslaget er likevel ikke feilfritt. Men Stortinget som nå behandler saken, kan med et enkelt strøk gjøre loven omtrent perfekt, slik at den ikke reduserer eksisterende vern, sikrer alle vern og alle like mye vern mot diskriminering. Disse mest grunnleggende prinsippene, er også noe alle stortingspartiene tidligere har gått inn for.

Dette kan ganske enkelt fikses, ved å gjøre tre ting som det massive flertallet av høringsinstansene har bedt om. Beholde vernet i familielivet og redegjørelsesplikten for alle diskrimineringsgrunnlag. Gi vern til også «andre liknende vesentlige grunnlag ved en person», i samsvar med grunnloven og menneskerettighetenes generelle diskrimineringsvern. Og rette opp de få skjevhetene som fremdeles gir ulikt vern til ulike grunnlag.

Slik kan Norge få verdens beste likestillingslovgivning. Og det er vel det både regjeringen og stortingsrepresentantene ønsker?

tirsdag 23. mai 2017

Shame! Take a Study of Religion course in SKAM at the University of Oslo

Honour and dishonour. Slutshaming and closet gays. Sex of all kind. Identity. Fear of pregnancy. Drugs. Relationship between parents and children. All the major issues in the Norwegian cult TV series SKAM reflect not only contemporary adolescence, but also how much of our entire existence is characterized by religion, directly or indirectly. As in society in general, even the most secularized SKAM characters deal with religious ideas, symbols, and beliefs through how these have shaped and still affect our culture.
This is some of what you may learn in the new Study of Religion course, REL1111 Religion in SKAM. The course will be held at IKOS at the University of Oslo for the first time this fall. 22 August 2017.

Learn about how SKAM is a microcosm, where different world views, in various degrees influenced by religion, exist side by side. We will look at how the actions of Isak and Even, Sana and Yousef, Noora and William, are influenced by Christianity, Islam and other religions. What would have been different and what would have been the same if they lived in another society or in another time? How do shifting frameworks determine how we live our lives, at home and at school, within and outside religious space, whether you are male or female, gay or straight? To what extent do we have the opportunity to live the lives we want to and how was this before?
Dag Øistein Endsjø, who has written the book Sex and Religion which is published in eleven languages, is responsible for the course. He is, however, not the only instructor. Anne Stensvold, who have recently published books on the history of pregnancy and on politics and religion, will also teach, and so will Hanna Havnevik with her broad expertise in Buddhism and recent anthology, Buddhist Modernities (Havnevik et al.), Nora Stene, who specializes in religion among children and youth, Ragnhild J. Zorgati, who is an expert on Islam and pluralism and on religion and gender, and Cecilie Endresen with her interdisciplinary expertise in contemporary Islam and Christianity.

For more information about the course, contact Dag Øistein Endsjø at d.o.endsjo@hf.uio.no or +47 9904 3311.

For articles about the course, see Aftenposten 22 May 2017 (in Norwegian) and Universitas 22 May 2017 (in Norwegian).

mandag 24. april 2017

Hvorfor ikke diskrimineringsvern for alle?

De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Kronikken skrevet av meg og leder av Menneskerettsalliansen, Jan Elisabeth Lindvik, ble opprinnelig publisert i Dagbladet 24. april 2017.
Med den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven har Barne- og likestillingsminister Solveig Horne gjort mer enn de aller fleste for å vise hvordan all diskriminering er like alvorlig, uansett om det rammer noen på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, alder, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Ikke minst er loven forbilledlig ved å gi et likere vern og ved hvordan den forbyr sammensatt diskriminering. Horne skal ha all honnør for dette.

Underlig nok har hun likevel valgt å fortsatt avgrense diskrimineringsvernet. Den nye loven beskytter ikke andre enn dem som rammes av diskriminering relatert til et begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag. Mange blir stående utenfor.

Siv Tove Pedersen, som hadde lungekollaps, ble nektet å stå i transplantasjonskø fordi hun var metadonbruker. Det ble hennes død. Bianca Kathrine Karlsen, som veide 200 kilo, opplevde å bli spyttet på av vilt fremmede mennesker og stadig fortalt at hun ikke fortjente å leve: «Uansett hvor jeg gikk, ble det bemerket hvor feit og stygg jeg var.»

Fattige barn har over tre ganger større sjanse for å bli mobbet enn andre barn. Bdsm-ere (utøvere av bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadisme og masochisme, red. anm.) er blitt mobbet ut av videregående skole, får voldtektssaker henlagt på grunn av sin seksuelle orientering og trakasseres av helsepersonell. Kirkens bymisjon melder om sterk økning av vold og trakassering av prostituerte, mens tidligere prostituerte er paria i arbeidslivet.

Dette er bare noen av eksemplene på diskriminering som ikke dekkes av regjeringens forslag til felles likestillingslov.

Da Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl i 2006 initierte arbeidet om en felles likestillingslov, var målet nettopp å sikre at «alle diskriminerte skal sikres rettsvern». Også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet understreket at «alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud». Diskrimineringslovutvalget foreslo derfor i 2009 at en felles likestillingslov også skulle inkludere «andre liknende vesentlige forhold ved en person». I 2013 var Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre enige om at dette skulle inkluderes i alle likestillings- og diskrimineringslovene. Det er synd om denne tverrpolitiske enigheten om å gi alle vern i likestillingslovgivningen ikke følges opp.

BLDs begrunnelse for at ikke alle skal beskyttes, er å sikre «forutsigbarhet», hindre «økt rettsliggjøring« og for «å unngå en uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien». Vel, nå blir rangeringen i stedet total for dem som står helt utenfor lovens beskyttelse.

Diskriminering handler ganske enkelt om usaklig forskjellsbehandling, f.eks. at mennesker nektes jobb, goder eller tjenester bare fordi de er dem de er. Dette er et juridisk prinsipp som er verken uklart eller uforutsigbart. Med tanke på arbeidsgiveres aktivitetsplikt, er det samtidig åpenbart at man eventuelt kan se bort fra andre liknende vesentlige forhold ved en person, men en bestemmelse om å fremme mangfold generelt vil også være et alternativ.

All diskriminering er faktisk allerede forbudt i Norge, gjennom et generelt forbud i Grunnloven og gjennom det generelle diskrimineringsforbudet i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som også er norsk lov. Den underlige motstriden mellom diskrimineringslovgivningen på den ene siden og grunnloven og menneskerettighetene, blir nå værende.

I praksis betyr det at om man rammes av diskriminering som ikke spesifiseres av likestillings- og diskrimineringsloven, kan man ikke klage til Likestillingsombudet, som er gratis. Man må i stedet gå gjennom rettsvesenet og risikere hundretusener i saksomkostninger om man ikke vinner fram.

Dette gjelder altså de aller svakeste. De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Det rette vil være å inkludere dem, ganske enkelt ved å legge til «andre liknende vesentlige forhold» ved en person i loven.

mandag 3. april 2017

Ære og straff

Mens regjeringen lanserer handlingsplan mot ærestvang og negativ sosial kontroll, gir norske domstoler strafferabatt av hensyn til tradisjonelle norske forestillinger om ære. Opprinnelig publisert som «Norske æresbegrep gir strafferabbat» i Aftenposten 3. april 2016.
Tre nylige dommer har delvis unnskyldt forbrytelser ved å skylde på offeret. Stavanger tingrett ga lavere straff til mannen som banket opp kona han trodde var utro, fordi han handlet i «berettiget harme». Samme domstol gikk tilsvarende «under normalstraffnivået» i en voldtektssak, fordi ofrene var prostituerte. I en annen sak der mannen innrømmet voldtekt, mente Vesterålen tingrett at det var en formildende omstendighet at «tiltalte hadde berettiget håp om at det kunne bli sex mellom dem».

Alle disse sakene viser hvordan æresforestillinger på ingen måte er begrenset til etniske minoritetsmiljøer som er fokuset for regjeringens Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Mens regjeringen fortjener all ros for sitt initiativ, er det minst like viktig å se nærmere på norsk rettspraksis.

Personer som selger sex, er «lette på tråden» eller utro, handler alle i strid med tradisjonelle norske æresbegreper som fremdeles ikke er forsvunnet fra vår kultur. Ifølge menneskerettighetene er Norge som stat forpliktet å hindre at slike «æresløse» mennesker blir utsatt for tvang, vold, trakassering eller diskriminering. De tre dommene gjør derimot det absolutt motsatte, og signaliserer at man skal ha forståelse for de som bruker tvang og vold mot mennesker som lever i strid med æresforestillinger med røtter i tro og tradisjon.

At mennesker som begår æresrelaterte forbrytelser får redusert eller minimal straff, betyr at de som ikke lever opp til andres krav om ære ikke har samme beskyttelse i samfunnet som andre. Dette er et alvorlig problem i mange land som Norge vanligvis ikke sammenlignes med.

Krav på full beskyttelse
Uansett hvor flørtende eller forstått «skamløs» en person kan synes å oppføre seg eller kle seg, er det en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli utsatt for vold eller andre forbrytelser.

Det er heller ikke forbudt å selge sex i Norge, så prostituerte har dermed også rett på likhet for loven. Selv om den mangelfulle norske diskrimineringslovgivningen bare beskytter et avgrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, beskytter FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter all diskriminering uansett hvem som rammes. I dommen der Stavanger tingrett delvis legitimerte vold mot prostituerte, brøt de antagelig både retten til privatliv og retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i kombinasjon med retten til ikke å bli diskriminert.

Utroskap er ikke forbudt og kan heller ikke forbys fordi det kommer inn under menneskerettighetenes rett til privatliv. Selvfølgelig er det lov å bli sint om man utsettes for utroskap, selvfølgelig kan dette trekkes inn som moment i et skilsmisseoppgjør. Men ingen lovlig handling kan brukes som unnskyldning for vold eller trakassering.

Heldigvis har Hålogaland lagmannsrett nettopp satt til side dommen om at «berettiget håp om sex» er formildende i voldtekt. Vi får håpe det tilsvarende skjer med de to andre æresdommene.

Regjeringen som har gjort «retten til å bestemme over eget liv» til et slagord, burde forsikre at æresforbrytelser ikke gis strafferabatt i norske domstoler. Der lovverket ikke er presist nok, er det på tide å rette det opp.

fredag 31. mars 2017

Greek Resurrection Beliefs in another book

It is always interesting to find that some book or article one has written is mentioned in some footnote in someone else’s work. THIS, however, was a bit overwhelming, although also, I must admit, great fun.

In the recent book Resurrection, Hell and the Afterlife by Mark T. Finney, my own book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity is not only referred to: It is made the very topic of a whole subchapter of eight pages, in addition to me being referred to throughout the book, more than any other authority.

Moreover, Finney supports all my claims completely, both on the Greek beliefs in physical immortality and resurrection, on the idea of immortal soul never being important among the Greeks, my arguments about Jewish resurrection mostly not including the physical body, as well as the importance of all this for why the Greeks accepted Christianity in general, and in the form where the emphasis was on the immortality of the flesh.
For more about my own book, Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, please see here.

onsdag 15. mars 2017

Når ble alt bare vårt?

I en tid da mange politikere slåss om å drepe flest mulig rovdyr, bør vi spørre oss selv når fikk vi denne retten til å drepe hva som helst, når som helst. Når ble dette landet vårt og bare vårt? Opprinnelig publisert som «Norge tar lederrolle i å drepe truede dyrearter» i Dagbladet 15.03.2017.
Norge var ikke tomt da våre første forfedre en gang kom hit. Det var fullt av liv. Bare ikke mennesker. Fisk og andre dyr levde sine liv i fjordene og innsjøene. Mengder av forskjellige dyr hadde for lengst slått seg ned i kantene av isbreene. Fugler av alle slag fylte både vannet, luften og jorda.

Når vi ikke engang var her først, hvorfor tror vi da at landet bare er vårt.

Det er ikke slik at vi fant opp eiendomsretten. Også mange dyr har sine revir, jakt- og beiteområdene de verger om, de beskytter. Men dette tok vi aldri hensyn til. Vi tok det vi ville ha.

Det handler ikke bare om hva vi bruker til jordbruk, bebyggelse og infrastruktur. Selv i utmarken må alle andre vike for våre interesser. Og med hvilken rett?

Vi ser med forferdelse på hvordan samer, indianere, australske aboriginer og andre folkeslag en gang ble fratatt landet sitt og stadig fordrevet til mindre og mindre områder.

Men vi ser ikke hvordan vi selv gjør akkurat det samme. Men det handler jo bare om dyr? Hva gjør vel det?
Jo mer vi lærer om dyr, desto mer ser vi at det ikke er noen vesensforskjell mellom dem og oss. De har følelser, språk, forskjellige kulturer og bruker redskaper. De har personlighet, viser empati, blir sinte, glade og fortvilte, akkurat som oss. Så hva gir oss retten til å oppføre oss som om vi har enerett på absolutt alt?

«Ecocide» er et nyere juridisk begrep, og betyr altså drapet på hele økosystemer. Det har utgangspunkt i at også andre vesener enn oss selv har grunnleggende rettigheter. Og nettopp fordi alle vesener er avhengige av hverandre, er det følgelig selve økosystemet som ikke kan skades uten videre.

Bak hele konseptet ligger et mer underliggende prinsipp. Jorda hører til alle som bor her. Ikke bare vi mennesker, men alle levende vesener. Det setter spørsmålet ved hele vår selverklærte eiendomsrett over alt og alle.

Det er noe av det samme konseptet vi finner i Bernkonvensjonen, som Norge allerede er bundet av. Her blir det slått fast at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt eller fangst. Konvensjonen opererer også med egen kategori av «strengt beskyttede dyrearter», som inkluderer både ulv, jerv, bjørn og gaupe. Her er jakt bare tillatt når det dreier seg om «alvorlig skade» (serious damage) på avlinger, husdyr eller eiendom, for å bevare annen natur eller på grunn av helse og sikkerhet.

Noe sånt finnes nesten ikke, og følgelig er nærmest all jakt på truede rovdyr i Norge i strid med Bernkonvensjonen.

Regjeringens forslag om å lage en ny naturmangfoldlov slik at flere rovdyr kan skytes, er følgelig grunnleggende i strid med Bernkonvensjonen. Påstandene fra klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen om at Bernkonvensjonen gir «noe bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv» er ganske enkelt alternative fakta.

I en forvirret misforståelse av at å slakte ned rovdyr er distriktspolitikk, slåss politikere i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Senterpartiet om å være mest mulig naturfiendtlige. Fordi andre distriktsaker som nedlagte sykehus, politidistrikt og tvangssammenslutning av kommuner trekker velgere, tror disse politikerne at den høylytte distriktsminoriteten av velstående skogeiere og skyteglade jegere representerer flertallet.

Men meningsmåling etter meningsmåling viser at det massive flertallet, både i Norge generelt og i rovdyrsonene, ønsker rovdyr. Det er rovdyrvern som er virkelig distriktspolitikk. Og hvorfor skal ulvene og de andre rovdyrene nesten utryddes?

Dette handler ikke om at de tar levebrødet fra oss eller truer oss. Nei, men om «kultur, økonomi og rekreasjon», som Klima- og miljødepartementet presiserer i forarbeidet til sitt hastverksarbeid av en ny naturmangfoldlov. Dette er begrep som departementet har hentet ut av Bernkonvensjonen, men i total strid med samme konvensjon. For dette er ikke noe som kan brukes som grunn til å drepe truede dyrearter.

Når man ser nærmere på hva regjeringen mener er «kultur, økonomi og rekreasjon», ser man at forståelsen av dette er ganske så spesiell.

Kultur handler om gjerne velstående og påseilte jegere som skal få lov å skyte på alt som rører seg. Det dreier seg også om den fryktkultur som råder mange steder på grunn av blant annet den såkalte «jegerklanen» i Hedmark som i årevis har truet og trakassert folk som er positive til rovdyr.

Økonomi handler om at rike skogeiere, som ofte også er ledende politikere, skal tjene millioner på jakt på en unaturlig stor elgstamme som truer det økologiske mangfoldet.

Rekreasjon handler om at vi skal få gå absolutt hvor vi vil uten å se snurten av et rovdyr, at vi skal kunne slippe hundene våre løs hvor som helst. Og at man tar hensyn til folks fullstendig irrasjonelle frykt for å ha rovdyr i nærområdet.

Og for dette skal truede dyr ikke engang ha livets rett. For dette fordriver vi dem bort fra deres eget land.

Rovdyrpolitikken speiles også i hvordan selv våre mest overflødige interesser alltid trumfer dyrenes mest grunnleggende rett til liv, mat og forplantning. På tross av at regjeringen var klar over hvordan dyr og natur blir skadelidende med frislepp av snøscootere, gjennomførte de det likevel. Nå skal også dyreliv i sjøen bli plaget av vannscootere. Vi tåler ikke dyr i våre nærområder og slakter dem ned av ingen andre grunner enn vårt ubehag. Vi dreper fugleliv for å ha golfbanene i fred og andre dyr for å slippe å møte dem i forstedene. Vi tåler ingen konkurranse i jakt og bruker offentlige midler for å drepe alt som er av mindre rovdyr.

I en verden hvor dyrene er mer truet enn noensinne på grunn av klimaendringer, tap av arealer og regelrett nedslakting, tar vi som verdens rikeste land nå lederrolle i å drepe truede dyrearter og vise minimal respekt for alle andre dyr. Se til Norge, look to Norway, ingen dreper dyr som oss. Vår egoisme er total.

torsdag 9. mars 2017

Når kommer de tilbake?

Det er i dag tre år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake? Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 8. mars 2015
Foto av Tanya Palazzo.

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

onsdag 8. mars 2017

Alltid i annen rekke?

Kampen mot felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag handler om at kjønn alltid skal ha forrang i likestillingspolitikken. I stedet for en felles kamp for alle former for likestilling, ser mange majoritetsfeminister sin makt truet om ikke alle andre kommer i annen rekke. Saken var opprinnelig publiset som kronikk «Likestillng er for alle» på NRK Ytring 8. mars 2017.
I årets 8. mars-debatt, som så ofte før, protesterer minoritetskvinner over å bli oversett. Det er likevel ikke fraværet av visse paroler som burde opprørt dem mest, men hovedparolen «Beskytt likestillingsloven!» – altså en protest mot regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle grunnlag. Denne parolen er absolutt usolidarisk med alle minoriteter. For så lenge det er en egen likestillingslov bare for kjønn, vil alle andre diskrimineringsgrunnlag alltid stille i annen rekke.

Norge har i dag fire likestillings- og diskrimineringslover for henholdsvis kjønn, etnisitet og religion, nedsatt funksjonsevne og for seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk. Disse lovene er ikke identiske og gir i hovedsak bedre beskyttelse mot kjønnsdiskriminering enn mot annet. Andre diskrimineringsgrunnlag som f.eks. alder, kropp eller sosial bakgrunn har bare delvis eller ikke noen som helst beskyttelse i loven selv om menneskerettighetene forbyr all diskriminering.

At selve loven med den offisielle korttittelen likestillingsloven bare er for kjønn, innebærer samtidig også en systematisk usynliggjøring av alle andre diskrimineringsgrunnlag. Både fagforeninger og arbeidsgivere er vant med den gamle likestillingslovens krav til både aktivitetsplikt og andre kjønnslikestillingstiltak. Den uoversiktlige buketten av nyere diskrimineringslover blir oftere glemt. Likestilling bare for noen?

Likestilling gjelder alle. Det handler ganske enkelt om at alle skal ha samme rettigheter og muligheter uansett identitet.

Likestillingspolitikk er samtidig en maktarena. Og her har feminister som bare kjemper for hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede cis-kvinner makten både i arbeidslivet, fagforeningene og i politikkens venstreside. Og slik ønsker dessverre mange at det fortsatt skal være.

Det er ikke slik at disse bare-oss-feministene er direkte imot likestilling av andre grupper. Dette må bare alltid komme i annen rekke. Ingenting må skygge for å fremme kvinners stilling. At vel en fjerdedel av alle kvinner likevel faller ut fordi de har ulike minoritetsidentiteter, er dermed ikke så nøye.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering.

Siden disse bare-oss-feministene ønsker at kjønn skal være i en særklasse, prøver de å gjøre alle andre diskrimineringsgrunnlag til bare et minoritetsspørsmål. Som LOs Gerd Kristiansen uttalte i høringsuttalelsen til felles likestillingslov: «Kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle», som om ikke alle mennesker også har en etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, funksjonsevne, kjønnsidentitet eller sosial bakgrunn. Skal man i stedet ta bare-oss-feministenes argumentasjon til følge, blir det slik legitimt å bruke noens minoritetsstatus som argument mot deres rettigheter.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering. Mens hvite, heteroseksuelle, ikkefunksjonshemmede, menn tradisjonelt har vært privilegerte i vår kultur, indikerer statistikk fra skole, utdanning, omsorgsrett og helse at noe i dagens samfunnsstrukturer nå virker mot dem. Likestilling er en kompleks affære.

Feministisk stigefjerning
Bare-oss-feministene som ønsker et likestillingsmonopol og å trekke stigen opp etter seg, undergraver ikke bare sin egen legitimitet, men selve det feministiske prosjekt.

Feminismen oppsto ikke fordi noen kvinner bare ønsket å fremme seg selv. Den ble til fordi kvinner ble diskriminert på en rekke måter pga. sin identitet. Det var selve mangelen på likestilling, som var utgangspunktet. Les Mary Wollstonecraft. Akkurat som andre diskriminerte har gått sammen for å kjempe sin sak.

Men det er aldri bare det å være kvinne, svart, funksjonshemmet, homo eller hva det nå skal være, dette egentlig handler om. Det handler alltid om retten til å være seg selv. Retten til å få leve sine liv uten å bli diskriminert. Uansett identitet.

Du behøver ikke å stå på barrikadene for enhver som undertrykkes. Men det øyeblikk, du selv forsøker å motarbeide at andre skal få akkurat de samme rettighetene som du selv, mister du umiddelbart hele din legitimitet. På hvilket grunnlag kan du kreve likestilling for deg selv, hvis du ikke vil gi det til alle andre?

Stå sammen
Folk flest i dag reagerer nærmest instinktivt når noen utsettes for kjønnsdiskriminering. Ved å sette det naturlige likhetstegnet mellom alle former for diskriminering, kan vi alle få den samme ryggmargsfølelsen mot all diskriminering.

Alle som kjemper for kjønnslikestilling og likestilling på grunnlag av funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller noe annet diskrimineringsgrunnlag, har god grunn til å samle seg om en felles likestillingslov. Av samme grunn bør de også stå sammen for å stå mot alle forslag om å rangere noen av diskrimineringsgrunnlagene i lovens vern eller svekke aktivitetsplikt eller virkningsområde.

For likestilling gjelder alle. Og den dagen vi alle innser at all diskriminering er akkurat like ille uansett hvem som rammes, er dagen vi alle også slutter å diskriminere hverandre.

tirsdag 7. mars 2017

Likestilling bare for ett kjønn?

Bare en kort kommentar i Aftenposten 7. mars 2017 til hvordan professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kjønnsforskning insisterer at ingen statistikk menn og gutter kommer ufordelaktig ut av, kan ha med kjønnsdiskriminering å gjøre. Bare litt underlig i lyset av at hun insisterer på det absolutte motsatte med kvinner.
Harriet Bjerrum Nielsen har i mange år vært en sterk tilhenger av de mest radikale tiltak for å fremme absolutt kjønnsbalanse ved universitetene. Som i Forskerforum nr. 9 2003, da hun forsvarte selv det å øremerke en hel rekke akademiske stillinger bare for kvinner som et nødvendig tiltak for at ikke «universitetet fortsetter som bastion for hvite middelklassemenn». Det handlet nemlig om «å gjøre opp en gammel gjeld som universitetene har til kvinnene».

Uten å ta hensyn til hvordan skjevhet i kjønnsbalansen på høyere akademiske stillinger også er en konsekvens av høy gjennomsnittsalder og etterslep, påsto hun blant annet at «kjønnsdiskriminering kan dokumenteres på en annen måte enn diskriminering knyttet til de fleste andre indikatorer som nevnes. Kjønn er offentlig registrert og utgjør i denne sammenhengen en binaritet som kan gi grunnlag for pålitelig statistikk.»

Ifølge Bjerrum Nielsen var absolutt kjønnsbalanse viktigere enn bare det å undersøke i hvilken grad det faktisk foregår diskriminering i akademia på grunn av for eksempel etnisitet, seksuell orientering eller funksjonsevne, fordi «arbeid for et mer kjønnsbalansert universitet kan snarere fungere som lokomotiv for et mer åpent og mangfoldig universitet.»

Med tanke på hvordan hun nå slåss alt det hun kan mot enhver forståelse av underrepresentasjon av gutter og menn i en rekke statistikker som grunn for kjønnsrelaterte tiltak, er det vel sånn nå at hun har endret mening. Bjerrum Nielsen, du går ikke vel ikke lenger inn for radikale tiltak for å få flere kvinnelige professorer og førsteamanuenser? For du er vel ikke bare er en god gammeldags kjønnssjåvinist som bare støtter tiltak som gagner mennesker som er akkurat som deg selv?

onsdag 11. januar 2017

Da Arbeiderpartiet sviktet seg selv

Da Ap gikk inn for massiv ulvejakt, sviktet de mer enn bare ulven. De sviktet hele naturen. Men mest av alt sviktet de seg selv og sine egne idealer. Og alt bare på grunn av ubegrunnet frykt og interessene til de mest velstående. Opprinnelig publisert på NRK Ytring 11. januar 2016.
Ap gikk automatisk i opposisjonsfella da klima- og miljøminister Vidar Helgesen tok konsekvensen av at den planlagte jakten på vel to tredeler av ulvebestanden så vel som fjorårets ulveforlik, var i strid med både Miljømangfoldsloven og Bernkonvensjonen.

I stedet for å innse at å bevare flere ulv var i overensstemmelse med deres egen politikk, gikk Ap rett i skyttergravskrig mot regjeringen. Glemt var formuleringen i eget partiprogram om at «Arbeiderpartiet vil ha levedyktige rovdyrstammer i Norge.»

Svikter naturen
Med sin nyoppdagede jaktiver, sviktet Ap samtidig så mye mer enn bare disse ulvene. Ulv handler nemlig ikke bare om dette dyret i seg selv. Det handler om å opprettholde en natur i balanse. Hele skogens økosystem er avhengig av de store rovdyrene.

Som Ap sier i sitt partiprogram: «Bevaring av økologisk mangfold er ikke bare et nasjonalt anliggende, men et område der Norge har klare internasjonale forpliktelser.» Bevaring av et tradisjonelt så upopulært dyr som ulven, er slik en lakmustest på om man virkelig står inne for et virkelig naturmangfold.

I stedet for å glede seg over at Høyre innså at naturen må tas vare på som den er og at internasjonale forpliktelser må følges – helt i overensstemmelse med Aps politikk – var det nådeløs kritikk. I opposisjonsmodus glemte Ap-politikerne i stedet hvordan de i sitt program insisterer at «Arbeiderpartiet vil at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken.» Men hvordan kan Norge be Bangladesh og Tanzania om å ta vare på sine rovdyr, når vi massakrerer våre egne?

Helt i strid med sine mest grunnleggende verdier, går nå Ap i allianse med miljøverstingene Fremskrittspartiet og Senterpartiet og planlegger å instruere – tvinge – miljøministeren til å nærmest utrydde landets ulvestamme.

Glemt er hvordan Ap i sitt program ønsket «å bevare naturområder for framtidige generasjoner.» Hvordan de «vil aktivt ta vare på truede arter og ivareta artsmangfold, naturtyper og kulturlandskap» er også droppet. Var det hele virkelig bare tomme fraser?

Nører opp under myter
Saken blir bare enda mer underlig når man ser på grunnen for at Ap nå velger å vrake sine egne prinsipper. Det handler om «å få ned konfliktnivået i ulvesonen», sier Aps energi- og miljøtalsmann Terje Aasland. Men i stedet for å innse at denne konflikten i all hovedsak er oppstått av myter, bare gjentar Ap de falske mytene og slik bare øker konfliktnivået selv.

Det handler nemlig ikke om «ulven på den ene siden og folk og husdyr på den andre», som Aasland påstår. Flertallet i rovdyrområdene, som i befolkningen generelt, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag. Alle tall viser også at rovdyr er et minimalt problem sammenlignet med de mange andre årsakene til at sau omkommer på beite.

I stedet for å ta rollen som ansvarlige politikere som forsøker å dempe folks ubegrunnede frykt om den store stygge ulven, bruker Ap frykten for å score billige poeng i opposisjonspolitikken, som når Knut Storberget hevder at noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»

Ap nører opp under ubegrunnet frykt og hat som om de var amerikanske republikanere, de viderefører eldgamle kristne myter om demoniske rovdyr som om de var religiøse mørkemenn, og som om de var bygdedyret selv prøver de å bringe flertallet i bygdene til taushet, de som faktisk ønsker rovdyr.

Støtter storfolket
Det underlige er at de eneste Ap virkelig støtter når de forlater sine idealer om natur og miljø, er storfolket, de som Alf Prøysen skrev om og som fremdeles dominerer så mye av samfunnet i innlandet. Så ulven ble grunnen til at Ap gikk med de store mot de små. For Ap støtter de store skogeierne, de som ikke ønsker noen som helst reduksjon av sine store jaktinntekter. For det eneste reelle argumentet for å nesten utrydde ulven er å bevare elgjakta som den er i dag, med en så stor elgbestand at den i seg selv er et bevis på en natur i ubalanse.

«Alle skal med», sier Ap igjen og igjen. Vel, nå gjelder det visst bare oss mennesker og bare de mektigste av oss. Flertallets ønsker droppes til fordel for næringsinteressene til de store. Dyr skal kunne drives til utryddelsens rand på grunn av simpel profitt til de mektigste. Glemt er hvordan Ap slår fast på sin side om klima og miljø i neste partiprogram: Naturen, «den har verdi i seg selv.»

Det hele er bare så uendelig trist.

torsdag 15. desember 2016

Følelsene som dreper

Ikke fakta, men myter, misforståelser og sterke emosjoner i Stortinget er grunnen til at norske rovdyr stadig trues med utryddelse. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 15. desember 2016. Også publisert i Friheten 7. januar 2017.
«Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge er ekstremt høy,» påpeker klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Det er fakta politikerne forholder seg til. Likevel mener politikernes både i hans eget Høyre, så vel som i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF og Senterpartiet, at deres ubehag ved rovdyr er viktigere som så. Alle de truede rovdyrene skal jaktes på.

Folk flest vil ha rovdyr
Stadige reportasjer om enkelte klagende naboer og sinte sauebønder har bidratt til at mange tror at nordmenn flest misliker rovdyr. Men flertallet i befolkningen, selv i rovdyrområder, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag. Over åtti prosent ønsker ulv. Et flertall ønsker klart eller kanskje også ulv, bjørn, jerv og gaupe i nærområdene. Mennesker i rovdyrområder er her generelt mer positive enn resten av befolkningen.

En annen utbredt misforståelse er at rovdyr skader økonomien. Men rovdyr tar bare en brøkdel av de over 100 000 sauene som dør i utmark hvert år. De fleste faller ned fjellskrenter, dør av sykdom, blir drept av fluelarver og omkommer i trafikk.
Da stortingsflertallet drøftet ulvebestanden i sommer, måtte likevel både økonomi og hva folk fleste mente vike for representantenes eget ubehag. Det handler fremdeles om den store stygge ulven som vil oss til livs. For ulv må skytes fordi «folk opplever jo nå at man har dem rundt beina», ifølge Arbeiderpartiets Knut Storberget. Noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»

Engstelse og belastning
Toleransenivået er minimalt. KrFs Rigmor Eide mener at «å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning for enkeltpersoner i lokalsamfunnet.» «Det handler om familier som har ulv luskende rundt huset,» ifølge Sps Geir Pollestad. «Livskvalitet ofres,» hevder Høyres Gunnar Gundersen. Ulv «noen hundre meter fra der jeg bor i et byggefelt» gjør oss «engstelige» og kan følgelig ikke aksepteres, mener partifellen Tone Trøen.

Oss, oss og bare oss, er stortingspolitikernes mantra. Ikke den ting som på noen måter kan føles forstyrrende for vår alminnelige hverdag skal aksepteres.

Tre nylige forslag fra offentlige institusjoner som har i oppgave å bevare naturen, viser hva stortingsflertallets personlige antipatier betyr i praksis. Miljødirektoratet har gitt grønt lyst for å drepe nesten tre fjerdedeler av landets ulver, selv om de samtidig nekter å ta stilling til om dette er i overensstemmelse med Bernkonvensjonen som verner ville dyr og planter. Rovviltnemnda i Midt-Norge foreslår å utrydde jerven i Forollhogna nasjonalpark. De regionale viltnemndene har gått inn for å desimere gaupebestanden, selv om antallet gauper er synkende og mindre enn på tolv år.

Mens snart to tredeler av alle dyr i verden har forsvunnet siden 1970, er Norges emosjonelt baserte svar å fortsette en rovdyrpolitikk som innebærer total utryddelse i mesteparten av landet og fare for total utryddelse i resten. Bare Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre står opp for naturen. Dessverre ser ikke folk flest at det er bare disse tre partiene som representerer dem i denne saken og belønner dem i stedet med å la dem stadig falle under sperregrensen.

Urørt natur = brakk natur
Natur er ganske enkelt ikke natur uten rovdyr, men en tilstand i konstant økologisk ubalanse. Alt fra mikroorganismer, planter og smådyr til mindre rovdyr og store byttedyr, er avhengig av de store rovdyrene. Men stortingsflertallet ønsker nettopp dette. De vil ha en natur i ubalanse. De ønsker ikke fullverdige økosystem.

Mens urørt natur er et begrep som gjerne vekker anelser om eventyrlige skoger, store opplevelser og ikke minst blir sett som viktige i kampen mot klimaendringer, er det ikke helt slik i Stortinget. Om naturen er urørt betyr det at «utmarka legges brakk», som Høyres Gunnar Gundersen så godt presiserer.

Representanter for Ap, Frp, H, KrF og Sp, understreker også hvor viktig de mener det er å opprettholde dagens massive storviltjakt, basert på at viltet ikke lenger har naturlige fiender. Følelser kommer også inn her, når emosjonelle skogseiere som Carl Otto Løvenskiold som fortviler over synet av rovdyrdrepte elgkalver og rådyrkalver fordi det blir mindre jaktinntekter og færre dyr de kan drepe selv.

Så resultatet av stortingsrepresentantenes følelser er at absolutt ingen steder i Norge er trygge for rovdyr, ikke en gang i rovdyrsonene. Senest ble to ulv skutt i Rendalen for å forhindre potensiell skade på sau i området, selv om de aldri hadde drept en eneste en. Selv i naturreservat som Østmarka , kan ulv skytes hvis den skulle bli provosert av hunder som det nå er lov å slippe løs der.

Politikk i villrede
Om stortingspolitikerne hadde fulgt sine egne politiske grunnprinsipper, skulle det ikke ha vært slik. Men ubehaget overfor andre skapninger ødelegger gangsynet til ellers oppegående politikere. Arbeiderpartiet burde innse at deres vekt på solidaritet også burde få konsekvens for det grunnleggende behovet til andre vesener. Høyres konservative grunnprinsipp burde speiles i et ønske om å bevare naturen rundt oss. Hvorfor gjør et parti som Frp som ellers er så opptatt av nasjonale verdier hva den kan for å ødelegge selve vår naturarv? Og hvilke kristne grunnverdier fremmer KrF når de gyver løs på skaperverket på denne måten? Selv Senterpartiet burde innse at virkelig levende bygder må innebære en levende natur.

Dessverre er det ikke slik. I en absolutt og misforstått egoisme, fremmer stortingsflertallet i stedet en politikk, der absolutt ingen vesener skal true våre mest kortsiktige interesser og minste anelse av ubehag.

Vel, om de holder på som de gjør, kan deres absolutte motivasjon om bare å tenke på oss selv, bli en selvoppfyllende profeti. Uendelig mange dyr og hele økosystemer sliter mer enn noensinne. Så det kan virkelig bli bare oss, oss og bare oss. Og ingen andre.

lørdag 10. desember 2016

Greek Resurrection Beliefs - Now in paperback


My book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, has just been republished in paperback on Palgrave Macmillan, finally to a reasonable price after the original hardcover. It is also available as ebook. For details, see here.

This book examines the relationship between the breakthrough of Christianity in antiquity and the belief in the resurrection of the flesh. Traditionally, Greek religion entailed a strong and enduring conviction that immortality always had to include both a body of flesh and a soul. Both mythical and historical persons were also believed to have been resurrected from the dead and become physically immortal. The Christian belief in the resurrection of the flesh evolved only gradually, beginning with Paul, who simply denied it. But the more popular Christianity became among the Greeks, the stronger the emphasis became on the resurrection of the flesh; and the more Christianity stressed physical incorruptibility, the more Greeks left their ancient beliefs for this new religion. As such, the traditional Greek longing for immortal flesh can be seen as an important reason for the success of Christianity.

For those interested, I have recapped excerpts from some of the reviews.

This research project is completely new and unique. … In his remarkable and well-written monograph, Endsjø proposes nothing less than new general hypotheses of Greek, Jewish and Christian eschatology and their interrelations. … I am deeply impressed by the creative force of his original redefinition. … With his innovative approach to analyzing the connection between Greek, Jewish and Early Christian views on resurrection and immortality, Endsjø forces his readers to reconsider the whole issue.
Per Bilde, Aarhus University, Denmark in Numen 58 (2011)

This fascinating, well-researched and eminently readable book … should appeal to students of Greek religions and early Christianity. … This excellent book … engages important scholarship throughout and the author is to be commended for his careful and engaging attention to detail. … I do recommend this book highly for it challenges students and scholars alike to always keep their eyes on the historical and cultural context in which Christian doctrine arose.
Dennis P. Quinn California State Polytechnic University, Pomona in Religion & Theology 17 (2011)

This is a lively, highly enjoyable, scholarly, and innovative book considering the theme of Greek ideas about bodily resurrection in the light of the Gospel traditions. The author is to be commended for covering such demanding ground with such a light touch. The work will be an important addition to the literature, and should be required reading in New Testament departments, as well as being equally valuable in schools of Classics and Ancient History. This is a timely and important study.
Rev. Dr. John Anthony McGuckin, Nielsen Professor in Late Antique and Byzantine Christian History, Union Theological Seminary, and Professor of Byzantine Christian Studies, Columbia University

søndag 9. oktober 2016

En gang fantes elefanter

Om jeg blir gammel, virkelig gammel, vil jeg fortelle historier. Jeg vil fortelle fantastiske historier til min grandgrandniese om den vidunderlige verden som en gang var. – En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle.
Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 9. oktober 2016.

– En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. Ville elefanter. I store flokker.

Og min grandgrandniese vil se storøyd på meg. – Virkelig, grandgrandonkel? Utenfor dyreparkene? – Ja, vil jeg kunne berette, jeg så det selv da jeg var ung. Eksepsjonelle skapninger som hadde overlevd i millioner av år ved å utnytte miljøene sine på det mest oppfinnsomme viset. Det var sikkert mye mer vi kunne ha lært om elefantene, men nå er det for sent. De ble slaktet ned på grunn av støttennene sine og det hjalp ikke at verken Europa eller Kina ville forby salg av elfenben. Det er ingen elefanter igjen nå. Og det samme er det med neshorn og koalaer, skjelldyr og manateer, giraffer og haier, gorillaer og lemurer. Det er ikke flere igjen av dem heller. De er borte. Alle sammen.

Og jeg vil fortelle om hvor utrolig mange dyr det fantes i verden da jeg var på hennes alder, men også om hvordan over halvparten av alle disse dyrene var borte allerede før jeg var femti. Men de fleste la ikke merke til det, fordi de ville dyrene var stort sett ikke der vi var. Og ingenting stanset heller nedgangen.

– Uendelig mange ble drept. Vi fikk visst aldri nok av å drepe ville dyr. Alt fra de enorme elefantene til de minste sangfugler. Selv kjæledyrene våre, spesielt kattene våre, drepte milliarder av ville dyr hvert år. Og uendelig mange flere ville dyr døde, fordi vi ødela hjemmene deres. Vi hugget ned skogene, vi dyrket opp slettelandskapene, vi tørket ut myrene, forgiftet havene og elvene og vannkildene.

– Jeg vet, innskyter min grandgrandniese, vi må ikke kjøpe palmeolje, fordi det ødela jungelen.

– Ja, palmeoljeplantasjene ødela mye jungel og førte slik til at utallige dyr døde. Nordmenn var flinke med ikke å kjøpe produkter med palmeolje i, men få andre land fulgte etter. Og vi nordmenn glemte noe annet. Det handlet ikke bare om palmeolje. Det handlet om så mye mer av det vi spiste, for jordbruket var den største årsaken til at vi raserte naturen rundt oss. Vi ville ha selve arealene, selve jorden, å dyrke opp. Først og fremst på grunn alt kjøttet vi spiste, produsert av soya og andre vekster som ble til kraftfôr som vi igjen ga til de milliardene av husdyrene våre. Det trengs enormt mye mer land for å produsere kjøttmat, enn om vi selv spiser kornet og grønnsakene som produseres av jorden. I tillegg hev vi omtrent en tredel av all maten vi produserte. Den så visst ikke bra nok ut, det gikk ut på strenge datomarkeringer, det ble ødelagt under transport eller vi bare kastet det vi ikke spiste fra våre overfylte middagstallerker og kjøleskap.

– Det handlet også om at vi stadig bygget nye forsteder lenger og lenger inn i det som opprinnelig aldri hadde vært menneskenes land. Ettersom velstanden økte, skulle alle ha store fine hus med enda større hager. Og vi ble så mange flere. Da jeg ble født var det litt over tre milliarder mennesker, i dag er det nesten ti. Slik tar plass. Så da ble det ikke så mye plass igjen til dyrene.

Og jeg vil fortelle om hvordan havene var før. Så fulle av yrende liv. Om hvordan jeg snorklet i korallrev som ung. Om hvordan det var som å svømme i et eventyr av farger og liv.

Min grandgrandniese vil lytte storøyd. For dette er noe hun aldri vil kunne oppleve. Mesteparten av havet er tomt for liv nå.

– Men så tømte vi nesten havene for fisk. Vi fisket utallige megatonn. At vi i Norge prøvde å bevare bestandene hjalp lite, når så få andre land tenkte i samme baner. Omtrent halvparten av det vi fisket, spiste vi ikke en gang. Mesteparten var visst feil arter, bifangst het det, så vi hev dyrene, døde eller døende, bare tilbake i havet. Store deler av fangsten ble også malt til fiskemel som vi igjen fôret oppdrettsfisk med. Slik måtte vi fiske mye mer fisk, for å få bare en brøkdel på tallerkene. Uendelig mange havdyr døde også av all plasten vi hev i havene, mens landbruket gjennom sine utslipp førte til hele døde soner i havet.

Og jeg vil fortelle om hvordan klimaendringene gjorde alt så uendelig mye verre, selv om nasjonene endelig samlet seg om mange riktige beslutninger i Paris-avtalen i 2016. Klimaendringene skapt av vår bruk av kull og olje, av all avskogningen, og på grunn av metanutslipp fra de milliardene av husdyrene vi holdt oss med. Store deler av jorden ble ubeboelig både for mennesker og de fleste dyr. Og det som var igjen av jungler, korallrev og levende hav forsvant.

Og jeg vil fortelle om hvor fantastisk vårt eget land en gang var. Om hvordan elvene i Norge en gang var fulle av vill laks, før de forsvant på grunn av oppdrettsnæringen, sykdom og tilstanden i havet. Om alle de mange arter sjøfugler som en gang fantes langs hele vår kyst, men som ble gradvis utryddet ettersom fisken i havet forsvant. Om alle rypene i fjellet og langs kysten. De var så uendelig mange. Så vi skjøt og skjøt etter dem, selv etter at de ble utrydningstruet. Etter som rypene forsvant fra ett område, dro jegerne et annet sted, helt til en dag hele bestanden kollapset og det ikke var flere igjen noen steder.

Og jeg ville berette om måkene som av en eller annen grunn likte å være i nærheten av oss. Om hvordan jeg selv en gang hadde en balkong hvor de store flotte hvite fuglene kom og spiste av hendene mine. Og om hvordan vi nordmenn likevel hatet måker og var glad da bestanden gikk ned uten at vi helt skjønte hvorfor. Hytteeiere og andre bare fortsatte å avlive dem og ødelegge redene deres, fordi de bråket sånn og skitnet til landsteder og biler. Så snart var de også borte. Og om jerv og gaupe og ulv og bjørn. Men også om mektige bønder som ville fylle naturen med millioner av hjelpeløse sauer som skulle få løpe fritt rundt helt på egenhånd som om de var i en park. Selv om de aller fleste av sauene som døde var på grunn av generell vanskjøtsel, var det alltid rovdyrene som var syndebukker, så de ble skutt og skutt, til det ikke var flere igjen.

Og jeg vil fortelle om hvordan vi visste hva som skulle til for å redde dyrene, selve planeten, men det var alltid noe som var viktigere. Økonomi og arbeidsplasser, jordbruk og beiteinteresser, billige ferier, billig mat og store forstadshager. Og religionene var for opptatt med å fordømme homoseksualitet, prevensjon og ikke minst hverandre, til å bry seg om at vi utslettet selve skaperverket med overbefolkning og ressursbruk hinsides hva som var bærekraftig.

– Men vi har fremdeles dyr i Dyreparken i Kristiansand, masse slags, sier min grandgrandniese.

– Ja, inngjerdet i små innhegninger, så alle kan stirre på dem. Som et minne om alt hva vi har mistet fordi vi ødela alt sammen.

Og jeg er en gammel mann og sikkert nokså sentimental. Kanskje blir jeg litt fuktig i øyenkroken. Så uendelig trist over at vi ikke gjorde nok for å bevare den vidunderlige verden vi en gang levde i. Min grandgrandniese synes antagelig det er litt pinlig, men i stedet for å bemerke det vet hun hva hun skal gjøre.

– Kom grandgrandonkel, bli med ut i parken og mat skjærene og kråkene. Jeg vet hvor glad du er i dem. Og det er ikke lenger skuddpremie på dem slik som før, så nå får de være i fred.

Og hun tar hånden min og vi går ut sammen og jeg, den gamle triste mannen, finner i det minste litt trøst i at vi menneskene ennå ikke er helt alene igjen på jorden.

mandag 26. september 2016

The country that hates nature

There is no reason to be surprised by Norway’s recent decision to kill more than two thirds of its critically endangered wolf population. The country has a consistent policy of prioritising agriculture, economy, and a culture of hunting species to the brink of extinction, which leaves little space for wildlife. The lush and picture perfect tourist images of fjords and mountains, which Norway so diligently uses to sell itself, is in fact a depleted landscape shaped by the Norwegians’ hatred of their own nature.
Fun the Norwegian way. First take the wolverine pups out of their den. Then shoot them, one by one, together with their mother (Screen shot from NRK.no). The article is a revised version of my article originally published in Norwegian on NRK.no.

Norway has long championed large scale hunting of all of its endangered mainland predators. Wolves are simply not allowed outside a narrow land strip close to the south-eastern border to Sweden, and even here they may be shot if they threaten domestic animals. The threatened populations of lynxes, bears, and wolverines, are also decimated on a regulated basis. Eager hunters volunteer by the thousands when hunt is allowed. When it comes to wolverines, the government is not content with the number killed by diligent hunters, so every year wildlife officials slay mothers together with their pups in their dens. At times animals are taken down without doing any harm at all, as when Deputy Minister in the Ministry of Climate and Environment, Lars Andreas Lunde, ordered a young bear to be shot after he had been contacted by a concerned friend and farmer from his own Conservative Party.

All of Western Norway, where tourists flock to experience what is presented as pristine nature, is completely off limit for any land predators. Here they have all been made completely extinct and the government sees to that it remains so. The fortunate visitors may spot the mighty golden eagle, but probably not for long, as the Norwegian parliament just opened up for the hunting of this species too.

The direct reason for the official massacres of predators is a small number of heavily subsidized farmers who insist on their right to use large tracts of Norwegian wilderness as grazing land for about two million completely unsupervised sheep. As no one takes care of the generally helpless sheep, they die by the tens of thousands from parasites, poisonous plants, drowning, being caught in fences, accidents in the mountainous landscapes, and traffic. The farmers have nevertheless managed to convince all governments that the small number of sheep taken by wild animals, necessitates that all predators are to be more or less eradicated.

The Norwegian ideal is a landscape completely bereft of predators, an eco-system in complete imbalance, where only humans are allowed to kill anything at all. This, of course, is no natural state, but more the reflection of a Disney utopia or a Biblical scenario of the end time, when all animals behave like docile pets. Nature is simply not to be left alone.

The general attitude
The harsh policies against Norwegian predators are mirrored in how other animals are treated. Every year thousands of porpoises, seals and sea birds are killed and just dumped into the sea by the fishing industry, quite legally. Even though the population of ptarmigans grouse has recently collapsed, the bird is still legal to hunt for most of the year. Any diligent hunter is even free to exterminate the bird species from whole areas, as happened in 2015 on the island of Sula. As the bird has become so scarce in most parts of the country, hunters flock in such numbers to Northern Norway, where the bird population has gone down with “just” two thirds, that it even led to numerous delays at airports as the 2016 hunt commenced.

Norway still keeps on defying the International Whaling Commission, by insisting on harpooning minke whales. As hardly anyone wants to eat whale meat anymore, a large portion goes to feeding animals in fur farms. The heavily subsidized hunt is all about tradition, governments of every stripe insist, pointing with pride back to a not too distant past when Norwegian whaling ships plied every ocean putting almost all whale species to the brink of extinction.
In Norway you can more than just watch the whales frolicking in the ocean. You can also enjoy seeing them killed (Screenshot from VisitNorway.com).

Nothing is sacred in the Kingdom of Norway, not even the celebrated fjords themselves. Whereas other countries bemoan underwater ecosystems collapsing due to climate change, the Norwegian Environment Agency, after severe pressure from the government, has given the green light for the dumping of mining waste in the pristine Førde Fjord, something that will probably annihilate virtually all life there.

Indifference, dislike and hatred
Although there is opposition to the hate of nature among environmental and animal rights groups, and the smaller Liberal, Socialist Left and Green Parties, that the song I Hate Seagulls is a modern classic in Norwegian music mirrors the general attitude towards species that in any way may annoy anyone. The more general attitude towards wild animals goes from indifference, to dislike and outright hatred. When Norwegian media writes about the fishing of the endangered Atlantic bluefin tuna, it is all about the fishermen’s joy of enormous catches and the money they earn. While a 2016 TV program about sea birds drew large audiences, most people do not care that many of the same birds are threatened because of the depletion of fish caused by Norwegian fisheries. That seagulls are now also endangered does not keep them from still being killed because of their noise and other unpopular habits. While bishops have sent messages of supports to demonstrators who want the complete annihilation of predators, politicians of major parties are found donning t-shirts proclaiming that “Norwegian nature is wonderful – without wolves”.

Odd, the Norwegian government has long combined its native politics of extermination with generous largesse towards the environment in other countries, like giving Brazil, Guyana and DR Congo great sums to preserve their rain forests. The basic message of Norway, however, remains the same: When one of the richest countries in the world does not feel it can afford to protect its own nature, why should anyone else?