Ingen homovenn

Likestillingsminister Audun Lysbakken liker å kalle seg homominister. Han fremstiller seg selv som alle homoers venn og har akkurat oppdaget at også transpersoner er hyggelige folk. SV skal ha stor ære for å ha lansert felles ekteskapslov i Stortinget i 2004, men dette begynner å bli veldig lenge siden. Som likestillingsminister har Lysbakken derimot direkte motarbeidet homolikestilling, mens han synes det er helt greit at SV-ministrene i andre departementer gir fullstendig blanke i både homoer og transpersoner. Hvis homominister skal være en hedersbetegnelse, er det vanskelig å se hvordan Lysbakken fortjener den.

Lysbakken brukte homodagene i Oslo som anledning til å erklære at han har torpedert et lenge eksisterende lovarbeid for full likestilling mellom seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk og andre diskrimineringsgrunnlag. Stolt som en hane erklærte Lysbakken i stedet at det skulle bli en egen homo- og transdiskrimineringslov, selvfølgelig uten å presisere at dette vil bli en annenrangs lov, med mindre vern enn den eksisterende [kjønns]likestillingsloven. Også funksjonsevne, etnisitet, alder vil fortsatt ha et annenrangs vern i loven, mens andre diskrimineringsgrunnlag utelates fullstendig.

Ingen homolikestilling
Den direkte foranledningen for Lysbakkens homosvik synes å være sterkt press fra LO og et par mindre kvinneorganisasjoner, som slett ikke ønsker at andre diskrimineringsgrunnlag skal få like sterkt vern som kjønn. Det mer grunnleggende problemet er at Lysbakken ikke klarer å se at diskriminering er et generelt fenomen, at det er like alvorlig uansett på hvilket grunnlag man blir diskriminert. En kort titt på Likestillingsdepartementets nettsider, demonstrerer departementets åpenbare mangel på helhetlig forståelse. Mangfold og inkludering er tilsynelatende bare et etnisk anliggende, likestilling gjelder i all hovedsak bare kjønn. Likestilling og mangfold gjelder åpenbart ikke homofile og funksjonshemmede. Disse gruppene presenteres i stedet som problemer i seg selv. Alder og andre mindre diskrimineringsgrunnlag er fullstendig usynliggjort.

Homoekskludering
Selv om han er regjeringens koordineringsansvarlig for homo- og andre likestillingsspørsmål, tolererer Lysbakken likevel at andre SV-ministere systematisk ignorerer homoer og andre. Etter å ha blitt rystet av et TV-oppslag, initierte kunnskapsminister Kristin Halvorsen en omfattende satsing mot antisemittisme og rasisme i skolen – men bare mot disse fordommene. Hadde ikke dagsrevyoppslag vært Halvorsens primære kilde til hva som skjer ute i skolegården, ville hun lett ha fått med seg at «homo» er og blir skjellsord nummer én, at unge funksjonshemmede ofte er helt nederst på den harde sosiale rangstigen, at mange barn og ungdom er blitt så mobbet for å være homo at de har byttet skole, at en del funksjonshemmede er så marginalisert i klasserommet at de har støttekontakt. Heller ikke Lysbakken påpekte at å utvide satsingen mot rasisme i skolen til også å gjelde homofobi, transfobi, fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper, på ingen måte ville skade fokuset på rasisme. Det ville derimot vise sammenhengen mellom fordommene.

Forskningsminister Tora Aasland er en annen av SV-erne som Lysbakken lar fare vilt i sin homoignoranse. Så lenge hun har sittet i stolen har hun systematisk usynliggjort alt som har med likestilling og diskriminering å gjøre, unntatt akkurat det som gjelder den sosiale gruppen hun selv tilhører: Hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede, middelaldrende kvinner. Mens Aasland har brukt store deler av sin tid på å forsøke å tvinge gjennom en så radikal form for kvinnekvotering som selv EFTA-domstolen har dømt som kjønnsdiskriminerende, har hun ikke løftet en finger for å gjøre noe med tradisjonell underrepresentasjon eller systemisk diskriminering av funksjonshemmede, homofile, transpersoner, etniske minoritetspersoner eller personer med lavere sosial bakgrunn. Dette er en konsekvent politikk som hun også setter pris på hos andre. Da Universitetet i Bergen i 2007 offisielt avskaffet sin likestillingspolitikk for å slippe å utvide sitt likestillingsarbeid til å gjelde annet enn kjønn, belønnet Aasland dem med selveste Likestillingsprisen.

Som heterovenninna
Lysbakkens såkalte homoengasjement er syltynt og amatørmessig. Han er akkurat som den heterofile venninna som synes det er så gøy å henge med homofile fordi de er «så frigjorte, kule og alternative lissom», men hvis forståelse av hva dette egentlig dreier seg om er så grunn at hun like gjerne kan støtte homofobe utspill bare fordi hun ikke vet bedre. Akkurat som den arketypiske heterovenninna, er Lysbakken alltid der når det er gøy å være med homoene, som under Skeive dager, men fraværende når det gjelder.

Når det gjelder Lysbakkens grunnleggende forståelse av andre diskrimineringsgrunnlag han har ansvaret for, som for eksempel funksjonsevne, synes den å være enda mindre. Lysbakken har ennå til gode å gå i den funksjonshemmede stolthetsparaden og har på ingen måte signalisert at han ser seg selv som funksjonshemmetminister – selv om han formelt også er dét. Lysbakkens holdninger synes å bekrefte at funksjonshemmede dessverre har langt å gå selv for å oppnå samme kulhetsfaktor blant kulturradikale og politisk korrekte som homoene.

Forskjellsministeren
Helt generelt synes Lysbakken å mangle en grunnleggende forståelse av hva likestilling er. Likestilling er ikke bare kjønn. Likestilling heller er ikke snakk om å identifisere den ene eller andre befolkningsgruppen som det liksom er synd på, og så å gi dem noen smuler. Likestilling innebærer at man arbeider systematisk for at alle skal ha de samme mulighetene uavhengig av identitet. Når Lysbakkens utgangspunkt er at kjønnslikestilling er viktigere enn likestilling på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, funksjonsevne, etnisitet og andre lignende vesentlige forhold, er ikke bare begrepet homominister misvisende. Han er ikke en gang en likestillingsminister. Lysbakken er og blir en forskjellsminister.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 20. juli 2011