tirsdag 30. august 2011

Hvorfor begrense det nye «vi»?

Mens konge, kronprins, statsminister og talløse andre snakker om hvordan det nye norske «vi» etter tragedien 22. juli omfatter alle, absolutt alle, skriver likestillingsminister Audun Lysbakken i Dagbladet 17. august at det nye «vi» kun er et spørsmål om innvandrere.

Mens Likestillingsombudet inviterer alle markante organisasjoner som arbeider for mangfold, likestilling og inkludering til ekstraordinært møte, inviterer likestillingsministeren bare innvandrerrepresentanter til møte 26. juli.
Selv om vi heldigvis er kommet langt fremover de siste tiårene, er det fremdeles ikke bare etnisitet og religion som får mange til å føle seg utenfor fellesskapet. Funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønn, sosial bakgrunn og annet er fremdeles faktorer som gjør at mange fremdeles føler at de ikke hører med i samfunnets «vi». Blomsterhavet, de mange offentlige kjærlighetserklæringene, det generelle samholdet og samlingen om verdier som demokrati, likestilling og mangfold, fikk nok likevel noen flere også av disse til å føle seg som del av dette viktige «vi».

Hvordan kan da likestillingsministeren forsøke å ekskludere disse igjen? Hvorfor ønsker Lysbakken å begrense det nye «vi»?
Som Marie Simonsen så presist poengterte 24. august, frykter ikke Anders Behring Breiviks og hans meningsfeller bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling. Alle former for likestilling. I Behrings manifest gyver han ikke bare løs på antirasister og multikulturalister, men også på feminister, homoaktivister og funksjonshemmetaktivister. Alle disse som ikke vet sin gudegitte plass: Kvinner skal jo underordne seg menn, innvandrere nordmenn, ikke-kristne skal følge kristne verdier, homofile skal være mindre verdt enn heterofile, funksjonshemmede mindre verdt enn ikkefunksjonshemmede.

Det ytterst deprimerende er at Lysbakkens innskrenkende forståelse av det nye norske «vi», slett ikke synes tilfeldig. Igjen og igjen ekskluderer han forskjellige diskrimineringsgrunnlag i sine såkalte likestillingstiltak. Kort før 22. juli stoppet han også det lenge pågåtte arbeidet med å harmonisere likestillings- og diskrimineringslovgivningen som ville gi alle diskrimineringsgrunnlag samme vern i loven, uansett om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, alder eller andre liknende vesentlige forhold. Helt uten noen egentlig begrunnelse, forkastet han lovforslaget som i høringen hadde samlet antirasister, innvandrere, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister og politi. I stedet skal de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene fortsatt ha forskjellig grad av lovvern, og noen ikke noe som helst.

Det er alvorlig problem når den statsråden som har det overordnede ansvaret for mangfold, likestilling, antidiskriminering og inkludering, ikke synes å skjønne hva dette egentlig innebærer. For hvordan ellers kan selveste likestillingsministeren prøve å begrense det norske mangfoldet, begrense det nye «vi»?

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. august 2011.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar