fredag 23. mars 2012

Ingenting igjen

Vinner av Nobel fredspris og president av Liberia, Ellen Johnson Sirleaf, mener homoseksualitet fremdeles må være straffbart i sitt land. Men hun er fortsatt en like så ivrig tilhenger av menneskerettighetene generelt. Også ifølge henne selv. Men er det så enkelt som så? Går det greit å være for menneskerettighetene samtidig som man ønsker å forby homoseksualitet?

Når man ser hvilke juridiske argumenter man må bruke for å forby homoseksualitet, hva blir egentlig igjen av menneskerettighetene?

Tradisjonelle verdier
Homoseksualitet må fortsatt være forbudt i Sirleafs Liberia fordi «Vi har visse tradisjonelle verdier i samfunnet vårt som vi ønsker å bevare.» Den menneskerettslige retten til respekt for privatliv, kan altså vike når «tradisjonelle verdier» tilsier det. I de mange landene «tradisjonelle verdier» fordømmer heterosex før ekteskapet, vil dette også kunne forbys. Likeså med prevensjon. I mange land er skilsmisse i strid med «tradisjonelle verdier». Myndighetene står dermed fritt til å tvinge mennesker til å bli boende med ektefellene de vil bort fra.

Rasisme helt greit
Lesbiske og homofiles menneskerettslige beskyttelse mot ikke å diskrimineres, må fortsatt settes til side i Liberia fordi landets «tradisjonelle verdier» tilsier det. Om Sirleaf har rett, må selvfølgelig land med tradisjonell kvinnediskriminering kunne forsvare dette med kjønnsdiskriminerende lover. Mange land har lang tradisjon for etnisk og religiøs diskriminering. Om man legger «tradisjonelle verdier» til grunn, kan man heller ikke kritisere dette. Tradisjonelt diskrimineres funksjonshemmede i de fleste land i verden. Også dette blir selvfølgelig helt greit.

Liberia ble i sin tid grunnlagt som frihetens lystårn i Afrika. Et land der frigitte slaver fra Amerika kunne få styre seg selv. At denne «friheten» innebar at de amerikanske eksslavene helt frem til 1970-tallet systematisk undertrykket landets afrikanske majoritet, var ifølge dem selv helt uproblematisk. Dette er også blant Liberias «tradisjonelle verdier».

Tomme ord
I sin nobeltale understreket Ellen Johnson Sirleaf menneskerettighetenes universalitet. Nå skjønner vi at dette bare var tomme ord fra Sirleafs side.

Sirleaf er ingen forkjemper for universelle menneskerettigheter. Hun er bare bruker menneskerettighetene som et argument for det hun selv mener er riktig, samtidig som hun forbeholder seg retten til å se fullstendig bort fra dem når hun ønsker det.

Ellen Johnson Sirleafs påstand om at man kan være for menneskerettighetene samtidig som man mener at homoseksualitet kan forbys, holder dessverre ikke vann. Om man legger til grunn hennes juridiske argumenter for å forby homoseksualitet, blir det ingenting igjen av menneskerettighetene. Ikke noe som helst.

Sirleaf er ikke den første vinner av Nobels fredspris, som viser seg å ha ganske så mye mer uheldig grunnholdning til menneskerettighetene enn hva som først kom frem. Man har ingen tradisjon i å ta tilbake fredsprisen. Men kanskje komiteen bør sjekke holdningene til sine kandidater litt mer systematisk før de utpeker sine vinnere i fremtiden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. mars 2012

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar