tirsdag 24. juli 2012

Da Kirken slo tilbake

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 24. juli 2012
Minnegudstjenesten 22. juli åpenbarte at den nye grunnlovsreformen har gitt oss en offisiell folkekirke, som viser at deres primære formål ikke er å nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap – selv på en dag da landet virkelig skulle stå samlet.
I intervjuet ett år etter 22. juli, roste Jens Stoltenberg Kirkens rolle som allmenn seremonimester i året som har gått: «Den norske kirke var den folkekirke som vi ønsker at den skal være». En samlende institusjon hevet over «et mangfoldig Norge, der mennesker tilhører forskjellige trossamfunn.» Hvordan statsministeren, som selv ikke er medlem av noe trossamfunn, uttrykker sånt et direkte ønske om hvordan Den norske kirke skal være, kan muligens føles problematisk for Kirken selv. Men denne politiske visjonen var en av grunnene for årets grunnlovsreform der statskirken per definisjon ble en folkekirke.

For alle de som håpet at grunnlovsreformen ville gjøre Kirken til en nasjonal, stemningsskapende og i realiteten livssynsnøytral seremonimester, må minnegudstjenesten i Oslo Domkirke ha slukket alle illusjoner. I Oslo domkirke var Kirken en kristen kirke igjen. Og ingenting annet.

Ofrene fra 22. juli ble verdig og behørig æret med fine ord. Men alt skjedde innenfor en klart definert kristen ramme. «Lyset som skinner i mørket» var identisk med «Kristus» som er «verdens lys». Bare «Guds hjerte … er stort nok for vår sorg og vår klage». Da vi ble bedt om å ønske hverandre fred, var det «Guds fred». Alle salmene var vendt mot den kristne Gud.

Igjen og igjen ble hele forsamlingen ledet i ekskluderende kristne bønner. «Herre Jesus … Du samler dine troende i ditt rike.» «Herre hør vår bønn. … Vi ber: Led oss i våre liv.» Det stille minuttet til minne om ofrene, kom rett etter den kristne trosbekjennelsen.

Gudstjenesten ble avsluttet med nattverd, den mest kristne av alle seremonier – som om dette skulle være hvilken som helst alminnelig gudstjeneste. Etterpå snakket biskop Ole Christian Kvarme faktisk bare til de som hadde tatt nattverden: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod … Fred være med dere. Vi takker deg himmelske far … forén oss i din kjærlighet.»

Ingen andre religioner eller livssyn var representert. Minnegudstjenesten ble fremført som om det ikke var noen fra andre religioner eller livssyn til stede. «La oss alle be … Evige Gud …. forlat oss aldri i sorgen og savnet over dem vi har mistet.» Det er vanskelig å se den overveldende kristelige ettårsmarkeringen som Kirkens svar til hvordan Stoltenberg og andre politikere ønsker å styre den i retning av ren seremonimester. Men kanskje ikke Kirken kan noe annet – hvis den fremdeles skal være en kirke.

Minnegudstjenesten åpenbarte den enorme avstanden mellom visjonen til norske politikere om en allmenn folkekirke og Kirkens egne ønsker. Etter grunnlovsreformen sitter vi igjen med en offisiell folkekirke, som viser at deres primære formål ikke er å nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap – selv på en dag da landet virkelig skulle stå samlet. Men kanskje noe annet ikke er mulig når man faktisk har gitt en kristen kirke rollen som offisiell nasjonal seremonimester.

2 kommentarer:

  1. Hei Dag Øistein.
    Jeg skjønner ikke problemstillingen din. Hva er det du er irritert over?

    Forventet du at Den norske kirke skulle ha en ikke-kristen minnegudstjeneste? Var det overaskende for deg at det var et kristent innhold i en gudstjeneste?

    Og hvor er sammenhengen mellom "nasjonal og stemningsskapende" og "i realiteten livssynsnøytral"? Forventet du virkelig at Den norske kirke skulle stoppe å forkynne Jesu budskap etter grunnlovsreformen?

    Det er mange måter å minne sine savnede på. Det må vel være lov å ha en minnegudstjeneste for de som ønsker det. Likeså må det være lov til å ikke se på/gå i gudstjenesten. Jeg er sikker på at hvis Humanetisk forbund hadde arrangert et tilsvarende stort minnearrangement, så hadde våre politikere vært der også for å vise sin støtte og sorg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Les saken om igjen. Selvfølgelig kan Den norske kirke ha så mange kristne minnegudstjenester de bare ønsker. Om de derimot skal ha rollen som en samlende og nasjonal seremonimester som i minnemarkeringen som først og fremst var en nasjonal minnemarkering ikke en kirkelig en, bør de holde seg for gode fra å forkynne sitt splittende og lite samlende budskap. Deres mangelfulle evne til å se utover seg selv, viser at de ikke er i stand til å fylle rollen som de har fått ifølge Grunnloven som nasjonal «folkekirke».

      Slett