Det er tradisjon i mange land å legge til «folk» på ulike institusjoner, for å vise hvor inkluderende, folkelige og demokratiske de skal være. Det er de som aspirerer til å kunne nå hele folket, som folkepartier og folkebad, og det er de som ikke gir deg muligheten til å velge å stå utenfor, som de før så mange folkerepublikkene som Kina og Nord-Korea. Og så er det den norske Folkekirken.
Folkekirken er den eneste folkeinstitusjon nevnt i den norske Grunnloven. Etter at Staten ga Den norske kirke sin selvstendighet i 2012, «forbliver» den «Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Alle medlemmer av det norske folk er altså per definisjon knyttet til Den norske kirke, uansett hvor mye den måtte falle i oppslutning.
Den norske kirkes folkestatus innebærer blant annet at alle innbyggerne må sponse den, enten de vil eller ikke, så lenge de ikke er medlem av et annet trossamfunn. I tillegg har Kirken en ledende seremoniell rolle i nasjonale markeringer.
Den norske kirke har kvittert med å vise at deres forståelsen av sin egen folkestatus, er nokså løsrevet av hva folk flest måtte mene. Som en del andre folkeinstitusjoner før dem, synes de å mene at de representerer folket uansett hva de måtte si eller gjøre.
Da Kirken for eksempel fikk ansvaret for ettårsmarkeringen for 22. juli, gjorde de det hele til en ekskluderende og helt tradisjonell gudstjeneste, der både terrorhandlinger og rosetog ble omfortolket i et kristent perspektiv. Det hele ble avsluttet med nattverd så man virkelig fikk skilt de rettroende fra den gemene hop.
Når nyreligiøse skikkelser trekker publikum på fjernsyn og i forsamlingshus i antall folkekirkeprester bare kan drømme om, kvitterer biskop Stein Reinertsen med å kritisere de nyreligiøse for dyre billetter. Hvis disse skikkelsene som totalt overgår biskopen selv i popularitet, hadde fått statslønn på samme måte som ham selv, ville det selvfølgelig ikke vært behov for dem å selge billetter i det hele tatt.
Kirkens siste demonstrasjon av at de ikke bryr seg stort om sitt folk, fikk vi med hvordan Kirkemøtet avviste å vigsle likekjønnede par – noe et overveldende flertall av Norges befolkning synes er helt uproblematisk. Selvfølgelig er det underholdende når skikkelser som biskop Ingeborg Midttømme går mot ekteskap for alle på grunn av «Jesu ord», når Jesus aldri sa noe som helst om homofili – og Midttømme selv ifølge Bibelen helst burde tie i forsamlinger. Etter religionsfriheten står Kirken helt fritt til å si og gjøre hva de vil. Men deres forståelse av hva det betyr å være en folkeinstitusjon, fremstår som mer og mer underlig.
Den norske kirke har på ingen måte problematisert sin egen status som folkekirke. Siden de så tydelig signaliserer at det ikke er dem det er noe er feil med, får man i stedet bare si som dikteren Wolf Biermann en gang anbefalte ledelsen i folkerepublikken DDR: Det er kanskje på å tide å velge seg et nytt folk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar