tirsdag 22. desember 2015

Islam er ikke mot homofili

Debatten om Islam og homofili blusser opp igjen. På tide å få sagt det klart: Ingen av de store religionene er for eller mot homofili.
Saken ble opprinnelig publisert på NRK.no 22. desember 2015.

Igjen og igjen hører vi at islam er mot homofili og at slik er det bare. Nå sist av mannen Aftenposten har hedret som årets Oslo-borger i 2015, Mohsan Raja: «Det er straffbart å være homse eller lesbe, ifølge islam», erklærte han på en facebookpost der han ellers sammenlignet homoseksualitet med drap og vold.

Selv liberale muslimske politikere som forfekter generell likestilling i samfunnet uansett seksuell orientering, slik som Venstres Abid Raja, gjentar kategorisk at homofili er «strengt forbudt» ifølge islam.

Dette er ganske enkelt feil.

Islam, som sådan, er ikke mot homofili. Det blir like feil å si kategorisk at islam er for. Islam er som alle andre religioner en sammensatt størrelse med et enormt antall forskjellige trosforestillinger og fortolkninger. En muslim kan alltid si at ifølge vedkommende selv, så er islam for eller mot homofili – men må alltid måtte innrømme at det finnes andre muslimer som mener noe helt annet.

Kilder og praksis
Islam blir ofte praktisert mer skrifttro enn mange andre religioner, men heller ikke Koranen gir noe klart bilde på homofili. Den refererer ikke i det hele tatt til det komplekse fenomenet moderne homofili.

Når det gjelder likekjønnet sex, sier den hellige boken ingenting spesifikt om sex mellom kvinner, mens den forbyr analsex mellom menn. Hadithene forbyr for øvrig også heteroanalsex.

Selv om Koranen altså bare forbyr analsex mellom menn, er det mange muslimer i dag som likevel mener at islam fordømmer homofili generelt. Fordi noen muslimer tror dette, blir dette riktig i seg selv – samtidig som dette bare er en del av et større bilde. Mange andre muslimer mener på sin side at homofili er helt i overensstemmelse med islam. Dermed blir det like riktig å si at islam er for homofili. Det finnes til og med åpne homofile imamer. Andre muslimer igjen er av den oppfatningen at det bare er den passive parten i analsex som fordømmes. Dette er en annen forståelse innenfor islam.

Heller ikke den muslimske tradisjonen er entydig når det gjelder likekjønnet sex. På den ene siden har det innimellom vært strenge straffer for sex mellom menn, slik som det fremdeles er i enkelte muslimske land i dag.

På den annen side har sex mellom menn blitt sett som fullstendig alminnelig, til og med institusjonalisert i land som Afghanistan, Sudan og Oman. Både på 1800- og 1900-tallet var flere muslimske samfunn generelt så mye mer homovennlige enn mange land i Europa, at mange vestlige menn rømte til muslimske land for å få være homofile i fred. Sex mellom kvinner har stort sett vært oversett, ofte fordi det ikke ble definert som sex.

Religionene ikke mot homofili
Som med islam, hører man også stadig påstander om hvordan alle religionene opprinnelig er mot homofili. Dette er minst like galt. Jødedommen forbød i utgangspunktet bare analsex mellom menn og sa ingenting om sex mellom kvinner. I dag godtar de fleste store jødiske bevegelsene i dag til og med likekjønnede ekteskap. Alt dette er like mye sann jødedom.

I kristendommen er Det nye testamente opprinnelig negativ til all likekjønnet sex, men er også svært negativ til heterosex. Helst skal man ikke ha sex i det hele tatt – heteroekteskapet er bare en nødløsning for de seksuelt inkontinente, understreket Paulus. Kristendommen i dag fremmer alt fra likekjønnede ekteskap til dødsstraff for homofile. Selv innen de enkelte kristne trossamfunnene er det enorme forskjeller. Mens paven stadig fordømmer likekjønnede ekteskap, er katolikker flest de mest homovennlige kristne som finnes.

I buddhismen ble opprinnelig sex mellom kvinner kraftig fordømt, mens sex mellom menn ble ansett som bedre enn heterosex – at homosex generelt var negativt var en forestilling buddhismen importerte fra vesten. I hinduismen var likekjønnet sex opprinnelig et sjeldent tema. Så lenge man var heterogift, var det ikke så nøye hva man gjorde. Samtidig fantes det fremstillinger av hellig homosex i enkelte templer. I hinduismen i dag finner du det samme totale mangfoldet som i alle andre religioner.

Ingen fasit
Enhver muslim, kristen, eller hva det nå skal være, er i sin fulle rett til å uttale seg på vegne av sin egen tro. Hva hun eller han måtte mene, blir nettopp en sannhet i seg selv, nettopp fordi vedkommende er en muslim eller kristen osv.

At flere muslimer eller kristne måtte mene det ene fremfor det andre, gir et viktig bilde av religionen. Men aldri det totale bildet. Fordi det alltid vil finnes – og som regel ganske mange – mennesker av samme tro som mener noe ganske annet.

Vi får bare håpe vi i fremtiden vil se et mer nyansert bilde. Når noen sier at den ene eller andre religionen er for eller mot homofili eller hva det nå skal være, husk at dette i utgangspunktet bare viser til hva akkurat denne personen mener om denne religionen.

Alle religioner er uendelig mye mer komplekse enn hva én enkelt troende måtte mene.

tirsdag 17. november 2015

Død, død og mer død

I Mexico forholder man seg til de døde slik de er i dag: Bein i jorden.
En av de mer populære skikkelsene under de dødes dag: Den overdådige borgerfruen Catrina (foto: Dag Øistein Endsjø). Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 17. november 2015.

Det er død overalt. Skjeletter er pyntet opp i hverdagslige og festlige situasjoner. Både menn og kvinner går rundt, sminket som levende døde. Det arrangeres skjønnhetskonkurranser for de døde. Kaker og sukkertøy som knokler og hodeskaller selges overalt. Døde slektninger og venner æres i hjemmene og besøkes på kirkegårdene. Det handler om død, død og mer død. Dette er den meksikanske feiringen av de dødes dag, Día de Muertos, de tre dagene i månedsskiftet oktober-november. En kort stund synes livet å være overveldet av døden og de døde.

De dødes dag i Mexico er selvfølgelig ikke enestående for hvordan hele samfunnet markerer sine døde, men intensiteten, og hvordan dette skjer med fest og jubel, er påfallende. Allehelgensdag i andre land er som regel en mer alvorlig affære, uten videre festivitas. Halloween har en lignende feiring av det dystre og makabre som de dødes dag, men er ikke knyttet til faktiske døde mennesker. Ingen minnes mormor ved å sende utkledde unger fra dør til dør. Men hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Hvordan ville det vært om vi tok barna med til mormors grav – fullt oppkledd i all sin halloweengru – før de gikk ut og tigget godteri.
Alt som har med døden å gjøre, kan fås i søt og spiselig utgave (foto: Dag Øistein Endsjø).

Verden snudd opp ned
Når man først opplever feiringen av de dødes dag, er det lett å bli overveldet av karnevalspreget. De døde er plutselig midt blant de levende. Det er en verden snudd opp ned. Selv kjente døde meksikanere dukker opp her og der, malerinnen Frida Kahlo er spesielt mye ute og går. Den overdådig og svært så borgerlig antrukne skjelettfruen Catrina, med sin enorme hatt, er også blant de mer prominente skikkelsene. Hvem Catrina måtte ha vært som levende vet ingen. Det er som død hun er blitt en kjent og kjær figur.

De døde man selv kjenner er først og fremst bare tilbake. Altere for døde familiemedlemmer blir satt opp i hjemmene. Man besøker sine døde på kirkegårdene. Gravene blir dekket av lys og blomster, samt med mat, drikke og spesielle gjenstander de døde satte pris på da de levde. Dette utelukker ikke sorg, men oppmerksomheten er rettet mot det positive man engang hadde med de avdøde – og for så vidt fremdeles har. Gjennom å minnes og markere det som var fint, sammen med de som engang var blant oss, føres samtidig forholdet videre. Hvordan de etterlatte drar til gravene, og hvordan knokler og hodeskaller preger symbolikken, innebærer dessuten at man forholder seg til de døde slik de er i dag: som bein i jorden.
Hvorfor bare besøke sine døde slektninger på kirkegården, når man kan feire sammen med dem. Noe man selvfølgelig må ta bilde av med mobilen (foto: Dag Øistein Endsjø).

Om de døde minnes med glede, og døden feires med fest, forsvinner heller ikke alvoret. De dødes dag er også en anledning til å bringe tilbake de som fremdeles burde vært i de levendes rekker. Mange er blitt drept på grunn av kriminalitet eller politisk vold i dagens Mexico. Store altere med lys og blomster på gater og torg, minner om ofrene for den voldelige krigen mot narkotika, politisk vold og ulike former for hatkriminalitet. De tusener av meksikanere som bare er forsvunnet de siste årene, og som antagelig aldri vil komme tilbake, minnes også på dette viset.

På godt eller vondt: de dødes dag gjør at de døde ofte forblir med de levende. I hvert fall lenger enn i land med en kultur for å gjøre hva man kan for ikke å minnes de døde, slik de er nå. Så lenge man minnes, blir man husket, både som hvordan man var som levende og hvordan man fysisk er som død.
Kjøp din egen lille hyggelig versjon av døden (foto: Dag Øistein Endsjø).

Det kulturelle mønsteret
Hvordan de dødes dag er blitt som den er blitt i Mexico, har samtidig sammenheng med helt spesielle forhold i den meksikanske historien. Den dominerende aztekerkulturen hadde et sterkere fokus på død enn få andre samfunn. Ikke bare spilte dødsguddommer som Micteacacihuatl en viktigere rolle i aztekisk tro enn i de fleste andre religioner. Den spesielle offerkulten innebar også at døden var adskillig mer nærværende. Døden ble fremstilt overalt og virkelige hodeskaller dekorerte hele vegger i enkelte templer. Det meksikanske fokuset på døden overlevde overgangen til kristendommen og ble i stedet integrert nettopp i den spesielle markeringen av allehelgensdagen.

Det er også aspekter i den vesteuropeiske kulturen som kunne ha vært grunnlag for en lignende markering av døden og de døde. I tidligere fremstillinger bød døden stadig opp til dans når vi skulle ledes ut av vår tilværelse. Vi går til gravene til venner og slektninger, men de fleste av oss forholder ikke bevisst til hvordan de er nå. Vi er besatte av spøkelser – ikke minst gjennom Norges viktigste religiøse fjernsynsprogram Åndenes hus – men disse rastløse åndene representerer en avstand til hvordan de døde er som fysiske skikkelser. Spøkelsene er dessuten sjelden personer vi kjenner selv, men heller skikkelser som dukker når helt nye mennesker flytter inn i et gammelt hus.
Ofrene for hatkriminalitet som ikke skulle vært døde ennå. Desto viktigere å minnes dem (foto: Dag Øistein Endsjø).

I løpet av noen få år har halloween utviklet seg fra noe man så vidt hadde hørt ble feiret i USA, til en av de mest populære høytidene. Dette viser at det er god plass for en feiring av de fysiske aspektene ved døden, også i vårt land. Spørsmålet blir om dette noen gang også vil utvikle seg til en høytid der vi ikke bare forholder oss til døden som et mer upersonlig fenomen, men også til våre egne døde.

mandag 5. oktober 2015

Ode til et glemt land: Nøytrale Moresnet

Nøytrale Moresnet var lilleputtstaten midt i Europa som i over et århundre ville heve seg over nasjonale forskjeller. I dag er det ingenting igjen.
Minner fra den gangen fire land møttes her. I dag er bare tre igjen (foto: Dag Øistein Endsjø). Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 29. september 2015.

Hørt om Nøytrale Moresnet? Antagelig ikke. Dette er et av de mange landene som ikke lenger eksisterer. Men i motsetning til Østerrike-Ungarn, Tsjekkoslovakia eller Jugoslavia, husker nesten ingen Moresnet. Kanskje vi burde gjøre det? I over et århundre var dette et av de minste landene i Europa, helt frem til det forsvant med de store grenseendringene i kjølvannet av første verdenskrig.

Du kan besøke det som en gang var det vesle landet fremdeles. Men det er ikke så lett å finne klare minner i det som i dag bare er en del av Belgia. Antagelig er de fleste som er innom dette området i dag, ikke en gang klar over at de er i et tidligere land. Helt i nord, like ved der Tyskland, Belgia og Nederland møtes, står en liten markør på det som en gang var grensen mellom Belgia og Moresnet. Og like syd for minilandets sydgrense er det laget et mindre museum der man har samlet forskjellige ting fra det som en gang var en egen liten nasjon. Kart, postkort, mynter, frimerker, bilder, flagg. Alt dette som en gang var med på å markere dette vesle området som noe helt eget, som noe annet enn nabolandene. Nå er det bare museumsgjenstander.
Ingenting ved rådhuset til den belgiske småbyen Kelmis i dag minner om at dette frem til 1920 var sentrum for Europas minste statsadministrasjon (foto: Dag Øistein Endsjø).

Mikrostaten
Helt fullstendig uavhengig var Nøytrale Moresnet aldri – akkurat som Norge heller ikke var det mellom 1814 og 1905. Det oppsto i 1816 på grunn av uenigheter om hvor grensene mellom Preussen og Nederland skulle gå, ikke minst på grunn av en sinkgruve i Moresnet. Siden partene ikke ble enige, gjorde de i stedet Moresnet til et nøytralt lite stykke land. En liten lilleputtnasjon på tre kvadratkilometer med opprinnelig bare knappe to hundre innbyggere. Grensene rundt endret seg etter hvert: Belgia ble selvstendig fra Nederland i 1830 og Preussen en del av keiserriket Tyskland i 1871, men Moresnet forble der uendret som en egen enhet.

Lignende små mininasjoner har eksistert flere steder i Europa fordi de større naboene var uenige om hvor grensene skulle gå. Mellom Italia og det nye Kongeriket av serbere, kroatere og slovener eksisterte Fristaten Fiume (i dag byen Rijeka) som en selvstendig liten enhet fra 1920 til 1924. Mellom Polen og Tyskland var fristaten Danzig (dagens Gdansk) en nesten uavhengig fristat i hele mellomkrigstiden. Trieste med omegn hadde en lignende status på grensen mellom Italia og Jugoslavia fra 1947 og frem til 1954, da de to større nabolandene delte ministaten mellom seg.

Litt syd for Moresnet var Preussen og Luxembourg heller ikke helt enige med om hvor grensen skulle gå, så de opprettet et tynn liten stripe seg i mellom i 1816, et kondominium som verken var noen av de to statene, men samtidig begge deler. Dette området som ble laget av bare noen få øyer og broer i grenseelvene mellom dem, hadde ingen innbyggere, men eksisterer fremdeles, i dag som et fellesområde mellom Tyskland og Luxembourg.
Ikke mye forandret når man ser tilbake i tiden, bare et land forsvunnet (foto: Dag Øistein Endsjø).

En internasjonal modell
Ikke tysk, ikke nederlandsk, ikke prøyssisk, ikke belgisk. De få innbyggerne i lille Moresnet var klar over sin egen spesielle situasjon og de tok imot mange innvandrere fra nabolandene. På noen få tiår var de litt over to hundre innbyggerne, blitt til et par tusen. Og både opprinnelige og tilflyttede innbyggere så landet sitt som et eksempel på hvordan ulike folkeslag kunne leve fredelig side om side. Like før første verdenskrig skylte over ministaten, var den – som første og hittil eneste land i verden – i ferd med å innføre esperanto som offisielt språk. Esperanto, det logisk konstruerte internasjonale språket som kan brukes av alle uten at det gir noen fordel av å kunne snakke sitt eget språk, ble sett av innbyggerne i Moresnet som perfekt for dem. De ville være en nasjon hevet over nasjonalstaten. De ønsket å bli helt og holdent selvstendige under navnet Amikejo, som betyr vennskap på esperanto.

Vi snakker stadig om internasjonalisering og behovet for å kunne se forbi våre etniske og nasjonale forskjeller. Nøytrale Moresnet var et vellykket eksempel på hvordan dette gikk an i over hundre år. Men hvordan Moresnet ble borte med at Europa-kartet ble mer nasjonalistisk oppdelt enn noen gang før, viser hvordan historien gjerne kan gjøre en ironisk vri.
Ved det som en gang var grensen mellom Belgia og Nøytrale Moresnet. Nå er alt bare Belgia (foto: Dimitar Draganov).

Ingenting igjen
Det som en gang var et forsøk på en statsmodell som hevet seg over nasjonale følelser, er i dag blitt et eksempel på hvordan et land kan forsvinne nesten fullstendig om ingen lenger bryr seg. Det som en gang var hovedsete for Europas minste fungerende statsadministrasjon, er i dag rådhuset i byen Kelmis. Men her er det ingenting som viser tilbake til hva det en gang var. Det er heller ingenting annet i Moresnets gamle hovedstad som minner om at dette en gang var sentrum i et eget land. Selv den kombinerte nips- og suvenirbutikken har ikke annet enn postkort og suvenirer fra dagens belgiske småby.

Nøytrale Moresnet er glemt. Selve stedet, bygningene og gatene i hovedstaden er der fremdeles. Ellers er det skog og jorder som det alltid har vært. Ikke mye er forandret siden landet ble bare enda en belgisk utkant i 1920. Men selve troen på Moresnet er borte. Det oppsto ingen moresnesk frigjøringsbevegelse. Snart var det ingen som forsøkte å videreføre den moresneske identiteten. Idealene om internasjonalisme og vennskap på tvers av folkeslagene er i dag like vanskelige å få øye på her i som hvilket som helst annet sted. Men mens Europa igjen er hevet ut i en strøm av voldsomme forandringer, er det kanskje grunn til å huske det glemte landet som forsøkte å finne en annen vei: Nøytrale Moresnet.
Flagget til Nøytrale Moresnet.

søndag 13. september 2015

En fortvilet fisk

Jeg så den ikke med det samme. Jeg var tilfeldigvis innom en dyrebutikk og oppmerksomheten ble først fanget av et akvarium der en liten stim av små pansermaller svømte rolig rundt og rotet litt i sanden her og der med sine karakteristiske snutebarter. Så la jeg merke til den. En enslig liten malle i akvariet ved siden av.
Saken sto opprinnelig på trykk på nynorsk i Syn og segn nr. 4, 2014.

Også dette akvariet var full av fisk, men her var den flekkede lille pansermallen den eneste av sitt slag. Den oppførte seg på ingen måte som artsfrendene i det andre akvariet. Mens de andre mallene var rolige og avslappede, pustet den enslige lille fisken så voldsomt at gjellene vibrerte. Mens artsfrendene svømte sakte sammen og snuste litt her og der, gravde denne febrilsk i sanden i hjørnet nærmest det andre akvariet. Den enslige mallen kunne se rett inn i det andre akvariet, og det virket som om dette var grunnen. Det syntes som om den forsøkte å komme over i akvariet med alle de andre mallene.

Bare en tynn gjennomsiktig glassplate skilte den fra de andre. I hjørnet der den enten gravde helt ustoppelig eller bare lå og pustet tungt, hadde den skuffet bort store deler av grusen, som for å komme seg over til de andre mallene på denne måten. Innimellom forsøkte den å grave gjennom selve glassbunnen der den hadde fjernet grusen. Stadig presset den bartene sine inn i ørliten sprekk helt nederst i glassveggen, som for å utvide den og komme seg gjennom. Når den en sjelden gang ikke var der innerst i hjørnet sitt, svømte den frenetisk opp og ned langs den samme gjennomsiktige glassplaten. Igjen som om den lette etter en måte og forsere den gjennomsiktige veggen som holdt den fra å komme til de andre mallene.
En fortvilet fisk forsøker å komme over til artsfrendene i akvariet til høyre. Men glassveggen er ugjennomtrengelig (Foto: Dag Øistein Endsjø).

Jeg er ikke ekspert på fisk. Men det var likevel helt klart for meg hva jeg så. Her var det en fortvilet liten fisk. Dette vesle individet, ikke mer enn to centimeter stort, ikke større enn en sardin i en hermetikkboks, var så åpenbart ute av seg over å være der den var, fysisk adskilt fra sine artsfrender den likevel kunne se så klart gjennom glasset.

Etter å ha fulgt med en stund gikk jeg litt bort og så på noe annet. Men den vesle snutebebartede fisken slapp ikke tankene mine. Jeg klarte ikke annet enn å vende tilbake. Og da jeg kom tilbake fant jeg fisken umiddelbart igjen, tilsynelatende like så stresset og fortvilet som før. Alt den så var sine venner den ikke kunne nå.

Vi og de
Hva jeg var vitne til er vanskelig å definere klart. Det er ikke lett å forstå med sikkerhet intensjonene til en fisk. Men hva jeg så kan ikke avfeies med bare tilfeldigheter eller instinkter. Stadig mer forskning viser at fisk har en bevisst kvalitativ opplevelse av tilværelsen. De opplever behag og ubehag. De trives og mistrives. Noen ønsker å være for seg selv. Andre, som den lille pansermallen jeg observerte, ønsker fellesskap.

Vi liker å forstå oss selv som noe helt annet enn dyrene. Som om det er et absolutt skille mellom dem og oss. Dette er slik de fleste kulturer har forstått tilværelsen. Alle de store religionene i vest, jødedom, kristendom og islam, opererer også med en klar distinksjon mellom mennesker og dyr. Hunder og kaniner ender ikke i himmelen.

Men stadig mer forskning viser at så mye av det som vanligvis sees som klare skiller mellom dyr og mennesker, egentlig handler om gradsforskjeller.

Dyr har følelser. De kan bli både glade og fortvilede. De kan bli sinte, redde, sjalu, stolte, vise kjærlighet og hat. De har lyst eller ikke lyst på ulike ting.

Som oss, trenger dyr mer enn mat og drikke. De trenger å trives. Og det er ingen absolutt standard for hvordan dyr trives, ikke en gang innenfor samme art. Enkeltindividene kan ha svært forskjellig personlighet.

Mange dyr viser empati. Elefanter, aper og delfiner støtter og hjelper syke og sårede, trøster døende. Laboratorierotter viser sympati med artsfrender som lider. Kråker kommer med gress og små kvister som legges ved døde artsfrender.

Dyr har samfunn. De planlegger og samarbeider, hjelper hverandre og lurer hverandre. Væremåten varierer også gjerne fra gruppe til gruppe innenfor samme art. Som hos oss, handler det om ulike kulturer. Og mange dyr lærer bort sine ferdigheter til nye generasjoner.

Dyr har språk. Vokabularet er ikke som hos oss, men de kommuniserer med både kroppspråk og lyder. Det er ikke mulig å avfeie denne kommunikasjonen som noe totalt annet enn vårt språk. Mange dyr viser også en enda større evne til språk. Bonoboaper, sjimpanser og gorillaer kan læres opp til å ha vokabular på hundrevis av ord, og til og med gi uttrykk for abstrakte begreper om tid og følelser. Enkelte papegøyer kan oppimot tusen ord, bruker både presens, preteritum og futurum og har evne til å bøye eller sette sammen ord i nye meninger.

Mange dyr, både fugler, pattedyr, fisk og insekter, bruker redskaper. Stein og pinner og andre gjenstander brukes for å skaffe mat. Mange konstruerer intrikate hjem for seg selv: reir, bol og små hytter. En del sjimpanser lager til og med sine egne spyd som de bruker i jakt. Kråker og kakaduer kan også lage egne redskaper i visse tilfeller. Da dyrs redskapsbruk ble først oppdaget av Jane Goodall i sin forskning på sjimpanser, var det en sensasjon, fordi dette tradisjonelt hadde blitt sett som så grunnleggende knyttet til det å være menneske.

Vi, de og kunsten
Det har vært stor oppmerksomhet på nyere oppdagelser som viser at kunst og kunsten å pynte seg går i alle fall 100 000 år tilbake i menneskenes historie. I Syd-Afrika er blant annet tegninger i fjellsiden, makeup og halskjeder av gjennomhullede skjell funnet fra denne tiden. Dette, at vi skaper ting som ikke er absolutt nødvendig, er blitt sett som et av de viktigste skrittene på vår vei til å bli virkelige mennesker. Ikke minst er dette presentert som viktig i lyset av at så mye annet av det vi tidligere trodde klart begrenset oss fra dyrene, ikke egentlig gjør det.

Men heller ikke her er vi enestående. Selv ikke kunsten er begrenset til oss som art. Mest åpenbart er dette når vi ser på lyder og bevegelser. Sangen, en av våre mest uttrykksfulle kunstformer, er bare en variant av hva som finnes så mange steder i dyreriket. Fugler synger, hvaler synger. Og som med oss, er utgangspunktet hva vi er opplært til både i sjangere og melodier. Heller ikke å uttrykke seg med dans er noe som vi er alene om. Dyr gjør de flotteste manøvrer for å fremstå som sterkest eller mest attråverdig. Tiurleiken i norske skoger er godt kjent. Paradisfugler på Ny Guinea gir de mest kompliserte danseoppvisninger.

Men dyrenes evne til kunst stopper ikke der. Flere dyr viser estetisk sans, både i å skape og i å nyte, som så sensasjonelt er blitt bevist i de urgamle menneskelige samfunnene i Syd-Afrika. Gartnerfugler lager digre strukturer av kvist som de pynter med fargesprakende gjenstander for å tiltrekke seg partnere. En fem centimeter stor kulefisk i farvannet utenfor Japan lager flere kvadratmeter store intrikate, symmetriske mønstre i sanden. Papegøyer pynter og forstørrer halene sine med papir og andre ting. Disse dyrene vil skape det vakre, de vil gjøre seg selv vakre, og de vet at dette er noe andre av samme art vil sette pris på.

De som er som oss
Mang en hundeeier vil nikke bekreftende til hvor mye vi har felles med våre dyr. Hundene og kattene som før svinset rundt på gårdstunet eller i bakgården og jaget rotter og holdt vakt, er jo blitt som medlemmer av familien. Enkeltskjebnen til visse dyr kan engasjere store grupper. Vi liker ikke at hunder og katter skytes, druknes eller lemlestes uten åpenbar grunn. Vi vil ikke at dyrene vi selv har hos oss skal plages eller lide unødig. Vi ser individene for hvem de er – og vil at de skal behandles deretter.

Vårt handlingsmønster overfor kjæledyr reflekterer også den kontakten vi føler vi har med dem. Vi kjæler og snakker med dem, kjøper spesialmat og bruker titusener på helsetjenester.

Dette er selvfølgelig ikke noe fullstendig nytt. Det er bare graden av engasjement for disse kjære dyrene som har nådd nye høyder. De har alltid vært våre venner eller gode bekjente. Vi har alltid kunnet se individene for dem de er. Vi har alltid kunnet gjenkjenne følelsene deres, deres glede, deres fortvilelse. Men altså, nå, mer enn noensinne.

De som ikke er som oss
Hønsene og kyrne og grisene som vi før møtte på de samme gårdstunene som våre nåværende kjæledyr, har beveget seg i diametralt motsatt retning. Dette var opprinnelig også våre venner eller gode bekjente. Når man har individuelle dyr helt nær seg over lengre tid, vil de fleste oppnå en form for relasjon. Mange har vært oppriktig lei seg den dagen dyrene ble drept. Flere av oss som hadde besteforeldre eller oldeforeldre som vokste opp på mindre gårdsbruk, vil ha hørt hvordan det var med vemod man ga dyrene fra seg til slakting.

For folk spiste jo kjøtt før også. Men de visste hva de spiste. De visste hvem de spiste.

Nå, derimot, er disse dyrene på ingen måte lenger i vår nærhet. De er knapt i vår bevissthet. Dyrene vi spiser eller spiser produktene av, har omtrent opphørt å være levende vesener for oss. Bare de aller færreste av oss møter noen av de uttallige dyr vi spiser i levende live.

Som oppstykkede kjøttstykker har vi derimot mer med disse dyrene å gjøre enn noensinne før. Som produkter. Som noe som skal konsumeres innen datostemplingen er ute. Som noe vi stadig klager over prisen på.

Restene av det som en gang var levende, pustende, følende dyr, ligger i butikkenes kjøledisker som om de skulle være produsert i en steril matfabrikk. Tre døde kyllinger i plast, eller filetene av dem som jo er det eneste de fleste gidder å kjøpe, pyntes med bilde av en glad kjernefamilie. Grisenes innvoller, så sammenblandet at det er umulig å vite hvor mange individer som er representert i hver en liten hermetikkboks, selges med festlige avbildninger av smilende barn. Hver hamburger på McDonald’s, hver med sammenkvernet kjøtt fra flere individuelle kuer og okser, er bare gøy og moro for ungene. Seigmenn er jo bare underholdning – hvem i det hele tatt tenker på at de er laget av beina til drepte griser.

Konsumentens lykke er alt. At dette var en del av et dyr med kropp og bevissthet som deg og meg, er fullstendig usynliggjort.

Anonymiseringen
Det er samtidig en sammenheng mellom den mer intime nærheten til våre kjæledyr og den stadig større distansen til dyrene vi spiser. Jo mer vi identifiserer med våre egne kjæledyr, desto mer anonymiseres kroppsdelene i kjøttdisken. Anonymiseringen av dyrene som ender opp i hermetikk og plastemballasje, er et bevisst valg fra matindustriens side. På denne måten gjør de det vanskelige for oss å identifisere med dem vi spiser.

Det skal ikke mer enn et tilfeldig møte med hvilken som helst gris, kylling eller ku, for å skjønne at dette er vesener til forveksling lik kjæledyrene vi elsker i både følelsesregister og bevissthet – på så mange måter også til forveksling lik oss selv. Siden dyrene vi kjenner står oss så uendelig nært, blir den enorme avstanden til dyrene vi spiser en desto viktigere nødvendighet. Vi vil ikke lenger spise dyrene vi kjenner. Hvem vil vel kjøpe en skinkestek, om man virkelig får kunden til å tenke på at akkurat denne grisen var like så koselig og morsom, umulig og enestående, som naboens hund.

Vi hiver i oss kjøtt og kjøttprodukter som aldri før i vår historie. Kjøtt er fortidens matluksus vi endelig har mulighet til å meske oss med. Kjøtt er gøy og smakfullt og enkelt å tilberede. Kjøtt er sunt og kjøtt er kos. Kjøtt er tilsynelatende alt som er godt og fint og hyggelig for oss mennesker – alt bare ikke de enkelte individene de en gang var.

Om kundene bare fikk en brøkdel av følelsene for husdyrene som de har for sine kjæledyr, ville det vært en katastrofe for kjøttindustrien. Mange reagerer med avsky mot land der man spiser hunder og katter, som om det var kannibalisme det var snakk om. Mange steder er dette forbudt. I 1998 stemte et stort flertall av velgerne California for at det også skulle bli forbudt å spise hestekjøtt. «Våre barns kjæledyr» måtte beskyttes, som det het i kampanjen.

Griser og hester, høns og fisk, må ganske enkelt ikke bli «våre kjæledyr» for at mange, kanskje de fleste av oss, skal fortsette å kjøpe dem oppstykket som mat. Eller i hvert fall for at vi skal kunne fråtse i dem, stappe dem i oss, som om de aldri har vært annet enn fristende matprodukter i butikkhyllene.

Se hvordan de lever
Forvandlingen av dyr til rene produkter skjuler også at dyrene vi spiser ofte blir behandlet på måter som er utenkelig for kjæledyrene våre. Direkte dyremishandling er heldigvis forbudt, men de avkortede livene så mange husdyr har er ofte fullstendig uten mening, uten stimulans, uten glede. Det ville nok ikke hjulpet på kjøttsalget om bevisstheten over hvert dyrs unike individualitet, ble kombinert med illustrasjoner på pakningene av hvordan de har hatt det før deres mest appetittvekkende kroppsdeler ender opp i lavprisbutikkene.

Hvem vil vel kjøpe en skinkestek om den selges med et bilde av en fortvilet gris i en minimal innhegning. Vil du ikke ha litt lammestek med skildringen av hvordan denne sauen som er blitt drept for vår skyld, har overlevd å ha blitt sendt ut hjelpeløs i villmarken helt uten tilsyn, slik at så mange dør av skader eller som godteri for rovdyrene som selvfølgelig forsyner seg når vi sender så ubehjelpelige, ubeskyttede vesener, temmet over generasjoner, ut i deres territorium. Hva med et garantert beinfritt stykke fisk, komplett med en beretning av hvordan den har hatt det i mæren sin? Har du ikke lyst på litt kyllingkjøttdeig, med fine bilder fra det korte livet deres: Uten mødre, uten sol, uten noe som helst minner om deres naturlige tilværelse, stuet sammen tusener på tusener i enorme industrikompleks og med kropper som er alt opp til å vokse så fort at de knapt klarer å bevege seg.

En brutt kontrakt
Dyrene har umælende gått inn i en kontrakt med oss. De fikk trygghet og et bra liv mot at livet ble forkortet. De fikk fôr og stell og muligheten til kos og nærhet både med oss og sine artsfrender, mot at dette bare gjaldt så lenge vi fant det for godt, til vi ville ha kjøttet deres, til de ikke lenger klarte å produsere det vi ønsket fra dem. Dette, i stedet for en vill, fri, men mer risikabel tilværelse der ute i naturen.

Men vi har brutt denne kontrakten. Da kjøtt og melk og egg ble storindustri, fulgte ikke lenger vi opp vår del av avtalen. Vi buret dem inne, isolert eller overbefolket. Nærhet og velvære ble erstattet av teknikk og produksjonsmål.

En del har bedret seg de aller siste årene – først og fremst takket være dyrerettighetsaktivister som fremdeles skjønner at det ikke er noen vesensforskjell mellom dyrene vi forbruker og dyrene vi kjæler med. Men mye gjenstår.

Vårt spesielle ansvar
Men hvorfor skal akkurat vi bry oss med dem rundt oss? Naturen er ikke et snilt sted. Dyr er sjelden nådige og spiser hverandre som om det står om livet – og ofte gjør det jo nettopp det. Uendelig mange dyr lever bare av å spise andre dyr.

Men vi er ikke der i naturen som hvilken som helst annen art. Det at vi kan tenke helhetlig over vår plass i verden og hvordan vi behandler alle andre, er kanskje den eneste absolutte vesensforskjellen mellom oss og dyrene. Ingen annen art har heller slik en absolutt makt over nesten alle andre.

Alt dette gir oss et spesielt ansvar. For som vi nå skjønner bare mer og mer, er det ikke noe absolutt skille mellom dem og oss, dyrene og vi mennesker.

Ærlighet
Vi blir nok aldri en art av vegetarianere. Men vi skylder de millionene av dyrene vi fortærer, at de har et best mulig liv før vi hiver dem oppstykket opp i grytene eller smører de utover brødskivene. Vi skylder dem å tenke på dem som noe litt mer enn bare pris og smak og volum.

Vi kan gjøre mye mer for at dyrene kan få bedre liv før de faktisk ofrer livet for vårt konsum. Mange har allerede gått foran og aler opp dyr i mest mulig naturlige omgivelser. Om dette ble standarden vil det selvfølgelig også gjøre noe med prisene på det vi kjøper. Men når vi ikke lenger kan fylle handlekurven med dyredel etter dyredel til 29,50 kiloen, om faktisk kjøtt blir dyrt igjen sammenlignet med annen mat, er det mulig noe som kanskje kan få oss til å begynne å tenke en gang til om alle disse vesenene vi spiser.

Vi bør kunne ha en ærligere markedsføring. De seks stykk kyllingfiletene i steril plast nå dekorert med en lykkelig heterofamilie, hva slags vesener var egentlig dette? Hva slags liv hadde disse dyrene? Det er det ingenting som sier noe som helst om. Men vi burde hatt en merking som viste oss nettopp dette. Hvordan livene til disse dyrene var. Hvordan de vokste opp. Hvordan de døde.

Mens vi fortviler og demonstrerer for skjebnen over en enkel hund, bør vi kunne ha en matpolitikk som er ærlig nok til å vise at hver av de dyrene som ender opp i matdisken ikke er noen vesensforskjellig fra dem vi kjæler med i våre hjem.

I hvilken grad dette vil begrense kjøttkonsumet er usikkert, men det ville i alle fall gjøre det mindre lett for oss å ignorere hva det er vi spiser – hvem vi spiser.

En mindre fortvilet fisk
Jeg håper vi alle kan prøve å bli mer vare for at vi i våre møter med dyrene rundt oss, har å gjøre med andre, bevisste vesener. Mitt eget tilfeldige møte med den fortvilede lille pansermallen, vil jeg nok aldri glemme.

Jeg klarte heller ikke bare å forlate den vesle fisken der i sin desperate ensomhet. Nok er nok, så jeg tok mot til meg og gikk bort til en ansatt. Nokså beskjemmet over å bry ham når jeg ikke en gang skulle kjøpe noe (jeg har dessverre ikke noe akvarium ), sa jeg at jeg bare ville gjøre ham oppmerksom på noe. Jeg viste til den fortvilte pansermallen og forklarte hva jeg hadde sett. – Ja, denne typen fisk trives jo best i flokk, kunne han bekrefte. Raskt tok han frem en hov og fem sekunder etterpå var den lille fisken over i det andre akvariet. Jeg takket og han gikk videre.

Jeg ble stående ved fisketankene en stund til for å se hvordan den gikk. Den lille mallen styrtet med en gang bort til artsfrendene. Og like umiddelbart var bevegelsene dens helt annerledes. Nå snuste og rotet den rundt litt her og der som de andre. Ikke lenger vibrerte gjellene som om det sto om livet, slutt var det å grave frenetisk på samme stedet. Nå oppførte den seg til forveksling lik de andre små pansermallene. Stresset, desperasjonen, fortvilelsen, alt dette var helt borte. Den virket ganske enkelt rolig og fornøyd.

Jeg skulle bare ønske vi kunne bidra til at alle dyrene i vår nærhet fikk en best mulig tilværelse. Alle fortjener et best mulig liv. En virkelig tilværelse. Vi skylder dem såpass.
Ikke lenger desperat og fortvilet. Den enslige lille pansermallen nå rolig midt mellom alle artsfrendene i akvariet ved siden av der den opprinnelig var. (Foto: Dag Øistein Endsjø).

Takk til i den hyggelige ansatte ved Tam Lade i Trondheim som tok både en fortvilet fisk og en bekymret mann i førtiårene på alvor.

tirsdag 1. september 2015

Virkelighetens Hunger Games

Europas flyktningpolitikk innebærer at hundretusener av syrere må risikere livet for i det hele tatt å få lov å søke om asyl. De må gå gjennom et virkelighetens Hunger Games med synkeferdige båter og andre prøvelser, før vi er villige til å ta dem imot.
Saken ble opprinnelig publisert på NRK.no 1. september 2015.

Syriske flyktninger som risikerer sult, drukning og kvelning for å komme i sikkerhet, er vår nye bisarre tv-underholdning. I et fullstendig unødvendig overgangsritual påkrevd av europeisk flyktningpolitikk, setter de livet på spill igjen og igjen, som for å vise at de er verdige å komme til oss. Mens alt utspiller seg foran nyhetskameraene.

I The Hunger Games, den suksessfulle filmen fra 2012 basert på boken av samme navn av Suzanne Collins, blir vi presentert for et dystert fremtidsscenario. En liten del av verden lever i absolutt luksus, mens flesteparten lever med fattigdom og undertrykking og med minimale utsikter om å komme ut av dette. Her er årets store fjernsynsbegivenhet et realityshow der utvalgte, lutfattige ungdommer må slåss for livet. Helt unødig. På morbid vis er det bare gjennom en fjernsynsoverført kamp til døden, at noen av de fattige kan nå opp til de rikes nivå. Han eller hun som overlever til slutt blir en helt og rikelig belønnet. De som omkommer underveis er også underholdning, der publikum får anledning til å bli emosjonelt rystet av de uskyldige ungdommenes død.

Dette er ikke ulikt hva som skjer i Europa i dag. De europeiske landene er klare på at de vil ta imot flyktninger fra årtiets største blodigste og mest voldsomme krig. Men først må flyktningene komme seg selv hit, for de får ikke søke asyl der de er. Og for å nå Hellas eller Italia, som er nærmest, må de bruke alt hva de eier for å betale turen over i fartøy som knapt holder vann. De drukner i tusentalls. Nyhetskameraene fanger dramaet slik at vi kan sitte hjemme i stuene våre og rystet bivåne det hele. 50 druknet her, 200 druknet der, overlevende som kaver seg opp på turiststrendene.

Men selv de som overlever dette, skal utsettes for nye prøvelser. Det sier seg selv at verken Italia eller det bankerotte Hellas kan ta imot alle disse flyktningene. Så de må videre. Tyskland har sagt at de vil vurdere søknadene til alle syriske asylsøkere som når den tyske grensen og ikke sende dem tilbake fra EU-landet de først ankom til i henhold til Dublin-avtalen. Det virker som om Norge også kan komme til å gjøre det samme med syrerne som dukker opp ved Svinesund.

Men først må flyktningene komme seg til Norge eller Tyskland. Og for å komme dit, må de gjennom nye fjernsynsoverførte prøvelser. De må bønnfalle makedonske grensevoktere om å komme videre, klatre under ungarske piggtrådgjerder, gjemme seg i trailere og håpe de ikke blir kvalt. Alt mens vi sitter foran skjermene og gleder oss over de som klarer seg og sørger over de som ikke gjør det. Akkurat som i The Hunger Games.

Hvis Europa virkelig ville hjelpe de syriske flyktningene, virkelig mente at de skal få lov å be om asyl her, hadde det ikke vært nødvendig å forlange at de skulle risikere livet for å komme hit. Det hadde ikke vært nødvendig å be dem om å gi nesten alt hva de eier til griske menneskesmuglere. Alt dette er fullstendig unødvendig.

Vi kunne i stedet bare droppet kravet om visum for syriske borgere. Så kunne de tatt billige fly fra Tyrkia direkte til Gardermoen, Frankfurt og Heathrow og søkt om asyl her. I alle fall gitt dem rett til å få lov å være her og jobbe, til krigen i Syria er over.

Man kunne kanskje dempet mye av flyktningstrømmen ved å øke hjelpen til dem nærområdene. Men heller ikke dette skjer. Da måtte hjelpen være av en helt annen størrelse, slik at det virkelig gjør tilværelsen levelig for millionene av flyktningene i Libanon, Jordan og Tyrkia.

Til vi virkelig endrer vår politikk, vil hundretusener fortsatt sette livet på spill for å komme til oss. 8.000 eller 10.000 syriske kvoteflyktninger gjør ingenting fra eller til med de hundretusener andre som risikerer absolutt alt for å komme hit. Og de vil fortsette å komme så lenge krigen pågår og så lenge de har et ørlite håp om å nå Europa. For de vet at alternativet er en fullstendig håpløs tilværelse i nabolandene eller å risikere å bli drept hjemme i Syria.

Men skal de fortsatt måtte gå gjennom de virkelige Hunger Games før vi tar dem imot?

tirsdag 18. august 2015

Sex, hellighet og turisme

En hellig shintofestival feires i Kawasaki like utenfor Tokyo. Gatene er fulle av folk. Det er stor høytidsstemning. Men ikke alt er helt som man er vant med fra de fleste religiøse markeringer. I sentrum for feiringen er tre falloser av ulike størrelse som bæres rundt i en prosesjon. Den eldste og viktigste av disse fallosene er av stål og ikke så alt for overdimensjonert. En annen er over en meter høy, svart og glattpolert. Den aller største er en over to meter høy gigantfallos i sjokkrosa. Den blir båret rundt i prosesjonen av en gruppe transpersoner i glamorøse antrekk, noen nærmest kledd som japanske tegneseriefigurer.
Den enorme hellige fallosen velsignes av en shintoprestinne (foto: Dag Øistein Endsjø). Saken sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 18. august 2015.

Sex, sex, sex
Velkommen til kanamara matsuri-festivalen eller stålfallosfestivalen som finner sted hver første søndag i april. Her vises det til sex overalt. Det handler ikke bare om de tre hellige fallosene før de bæres i prosesjon rundt byen. Mannlige kjønnsorganer av tre, store som kanoner, er plassert rundt om slik at kvinner kan øke fruktbarheten sin ved å ri på dem. Menn får angivelig bedre potens av å gi dem et forsiktig klapp. Både voksne og barn suger på sukkertøysdildoer på pinne, mens de som er mer opptatt av riktig ernæring, kan kjøpe kinakål og andre grønnsaker utformet som peniser i forskjellige størrelser.

Den hellige fallosfeiringen er en påminnelse om hvordan det meste kan være hellig og brukes i en kultisk sammenheng. Mens sex er noe av det som blir ansett som mest fremmed i ritualer i de vestlige religionene kristendom, islam og jødedom, er det umulig å slippe unna her. Om ikke fallosfeiringen er akkurat typisk for shintoismen, er den heller ikke enestående. Lignende penisprosesjoner foregår ved Tagata jinja-tempelet et stykke utenfor Nagoya også hver vår. I den nærliggende Ogata jinja-helligdommen blir fremstillinger av enorme kvinnelige kjønnsorganer på lignende vis æret og båret rundt. Troende kommer ellers til disse to templene hele året og ber om potens og alle former for fruktbarhet.
Ri en kjempefallos, bli fruktbar. Eller handler det bare om et tøft facebookbilde? (foto: Dag Øistein Endsjø).

Den japanske falloskulten er samtidig mindre fremmed enn hva det først føles som. Også her i landet har vi hellige falloser rundt om i landskapet. Men disse sier lite om tro i dag, men er en påminnelse om den gamle norrøne religionen vi ble tvunget bort fra da Norge ble kristnet. Andre europeiske religioner hadde lignende forståelser av sex og kjønnsorganer som noe som kunne være hellig, før disse trosretningene også ble utryddet av kristendommen.

Fest og turister
Kanamara matsuri handler om fruktbarhet, potens og seksuell helse. Mens prostituerte tidligere var markante i kulten, har hivepidemien gitt den hellige festivalen et nytt fokus. Men både fruktbarhet, potens og kjønnssykdommer, det som tidligere var selve grunnlaget for shintofestivalen, kommer i dag fullstendig i bakgrunnen av hvordan denne feiringen er mer som en stor fest. Her er alle velkomne. Voksne og barn, japanere og utlendinger, shintoister og turister. Og ingen setter spørsmål ved hvorfor du er her. Her er det ingen krav om korrekt tro.

De mange japanske og utenlandske turistene setter samtidig et spørsmålstegn ved hvordan man skal forstå det religiøse perspektivet i festivalen. De fleste tilreisende er slett ikke her for å gjøre ære på shintoismen. De er her fordi dette er eksotisk og gøy. Samtidig preger de mange nysgjerrige seremonien ganske så mye. De fotograferer som besatte. Poserer foran den ene hellige fallosen etter den andre. Står i kø for å ri de store trepenisene. Stiller opp om noen av de lokale fallosbærerne trenger avlastning i prosesjonen.

Turister som strømmer til religiøse steder og begivenheter finner man i alle deler av verden. Men turismen arter seg svært så forskjellig. Den vanligste typen er den severdighetssøkende turisten som prøver å se det som er av mer kjente ting på stedene hen besøker. Og religiøse steder er som regel blant hva man er forventet å besøke de fleste steder. Det er gamle templer, prominente kirker og andre hellige steder. Domkirkene i byene er gjerne et must. Dette har for eksempel gjort Oslo Domkirke til et av Norges mest besøkte severdigheter, selv om verken historie eller arkitektur tilsier at det skulle være noen videre grunn til å besøke akkurat dette bygget. Men uansett, her stopper turistbussene. For millioner av mennesker er nettopp ferien tiden man opplever hellige steder.
Noe for Freia? En av de mange barna med dildosukkertøy på festivalen (foto: Dag Øistein Endsjø).

For andre turister er den religiøse opplevelsen selve målet. Som med pilegrimsturister, mennesker som velger å bruke ferien på religiøse stevner eller de som velger å besøke det økende antallet religiøse fornøyelsesparker. Når religiøse steder blir reisens mål, blir turistene også gjenstand for helt andre forventninger. Det blir fullstendig feil å si at man drar på pilegrimstur til Mekka fordi Saudi-Arabia er slikt et spennende ferieland. Eller at man har tenkt å vandre pilegrimsleden til Santiago de Compostela for å gå ned i vekt. Det er nok heller ikke et uttalt mål for de fleste som drar på Bibel-camp på Sørlandet, å få sole seg mest mulig.

Hinsides det meste
Det er eksisterer knapt noen forventninger om hvordan man skal være om man besøker den japanske jernfallosfestivalen. Her passer det meste inn. Fnisende turister. Hysteriske studenter. Menn og kvinner i tradisjonelle japanske antrekk. Transpersoner med kosedyr i håret og Mikke Mus-hansker. Gamle damer som fallbyr penissukkertøy. Barn som knasker i seg godsaker i de mest politisk ukorrekte utformingene. Tradisjonelle hierarkier på kjønn og seksualitet som ellers preger så mye av Japans samfunn, er vanskelig å få øye på her. Her er det kvinner og transpersoner som gjør mest ut av seg, mens menn er mer diskret i omgangen med de overdimensjonerte fallosene.
Ikke helt vanlige trafikkontrollører når prosesjonen pågår (foto: Dag Øistein Endsjø).

Men når man kan bli forledet til å tro at det handler om det totale sirkus, ser man shintoprestene og -prestinnene gå stille mellom mengden. De lar seg ikke affisere av det sprudlende kaoset. De går frem til hver av de store fallosene og velsigner dem med den absolutte verdighet. Fallosbærerne bøyer andektig hodene mens dette pågår. Etterpå vil presteskapet følge med i prosesjonen. Sammen med alle de festglade menneskene. Alle turistene. Alle som fotografer vilt i øst og vest. Så på denne måten er vi likevel alle del av den religiøse begivenheten. Alle hører med.

onsdag 22. juli 2015

Forakten for andre

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 20. juli 2015.<

Leder av Norsk Kvinnesaksforening, Torild Skard, kommer med et interessant svar i Dagsavisen til Menneskerettsalliansens påpekning av hvordan alle vinner på en felles diskriminerings- og likestillingslov. Som vanlig påstår hun at kvinnediskriminering må ha bedre lovvern enn alle andre former for diskriminering. Mer oppsiktsvekkende er hvordan Skard konsekvent refererer til min medforfatter, John Jeanette Solstad Remø, som «John Remø». Glemt er at Solstad Remø ikke bare er leder av Menneskerettsalliansen, men også en av Norges mest profilerte menneskerettighetsforkjempere for transpersoner, blant annet gjennom å fronte en kampanje for Amnesty International. For Skard er Solstad Remø bare en mann. John Jeanette Solstad Remø eksisterer ikke. Bare «John Remø».

At transpersoner er blant de mest diskriminerte gruppene i samfunnet, er ikke noe Skard bryr seg om. Tvert imot går hun demonstrativt inn og nekter Solstad Remøs rett til selv å bestemme sin kjønnsidentitet.

Mer enn noen annen viser Skard med sin forakt og sine fordommer mot transpersoner, nettopp behovet for en felles lov mot alle former for diskriminering. Presist demonstrerer hun hvor fjernt kampen for rettighetene til akkurat den gruppen man selv representerer (for Skard altså hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-trans kvinner), noen ganger kan være fra en generell forståelse av hva likestilling faktisk er.

Mens Skard og Norsk Kvinnesaksforening med sin trakassering av transpersoner nok en gang demonstrerer sin totale mangel på solidaritet for alle andre enn de som er akkurat som dem selv, får vi håpe at enda noen flere nå innser hvor viktig og riktig Solveig Hornes og Diskrimineringslovutvalgets forslag til en felles diskriminerings- og likestillingslov er. Vi trenger et lovverk som forbyr alle former for diskriminering og gir alle samme grad av vern. All diskriminering er like alvorlig uansett om det er på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller hva det nå skal være.

tirsdag 14. juli 2015

Likestilling og misforståelser

Misforståelser ligger bak LOs motstand mot en felles likestillings- og diskrimineringslov. En felles lov gagner alle som blir diskriminert. Ikke minst de som ikke har noe vern i loven i dag. Av John Jeanette Solstad Remø og Dag Øistein Endsjø, Menneskerettsalliansen
Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 13. juli 2015.

Da en felles likestillings- og diskrimineringslov først ble foreslått av diskrimineringslovutvalget, fikk det full støtte fra det massive flertallet av høringsinstansene. Det handlet om Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, jurister, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og de aller fleste antidiskrimineringsorganisasjoner. LO var den ene virkelig tunge aktøren som gikk imot en felles lov og i stedet ønsket at kjønnslikestilling fortsatt skulle ha en egen lov.

LOs misforståelse
Det mest oppsiktsvekkende ved LOs motstand var likevel ikke motstanden i seg selv, men at den baserte seg på en misforståelse. Som Gerd Kristiansen poengterte i høringsuttalelsen for LO, var det fremdeles behov for en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle, uavhengig av alle andre forhold som kan knyttes til en person.» Det Kristiansen da fullstendig overså, er at alle mennesker faktisk like mye også har en hudfarge, en etnisitet, en funksjonsevne, en seksuell orientering, en kjønnsidentitet, osv.

Det er derfor vanskelig for Solveig Horne og Likestillingsdepartementet å legge vekt på LOs motstand mot felles likestillings- og diskrimineringslov, når hele motstanden faktisk baserer seg på en misforståelse.

Derimot er det sterke grunner for departementet å vektlegge hvordan LO i sin høringsuttalelse understreket at «ingen skal utsettes for usaklig forskjellsbehandling og at det derfor er viktig at alle som blir utsatt for dette har en hjemmel i loven til å forfølge saken rettslig.»

Dette prinsippet falt imidlertid ut nettopp fordi det som skulle bli en helhetlig lov i stedet ble splittet i fire. Det opprinnelige forslaget til felles lov beskyttet nemlig også «andre liknende vesentlige grunnlag» mot diskriminering, noe LO ønsket å sikre. Denne generelle garantien mot all diskriminering var imidlertid lite logisk å ta med i noen av de fire særlovene.

Oppsplittingen av likestillings- og diskrimineringsloven i fire til dels ulike lover, innebar i praksis at man også droppet prinsippet om likhet for loven. I dagens norske lovverk har ikke alle vern mot diskriminering. De samme diskriminerende handlingene er derfor fremdeles lovlige eller ulovlige alt etter hvem som blir rammet.

Ikke mindre fokus
Et par andre høringsinstanser uttrykket bekymring over at fokuset på kjønnsdiskriminering ville bli redusert om det ble en felles lov. Heller ikke dette er tilfelle. En av de største utfordringene i dag for kjønnslikestillingen er i stedet at mange ikke ser at kjønnsdiskriminering handler om det samme som rasisme eller homodiskriminering, og derfor føler at det heller ikke er like alvorlig. Gjennom en felles lov som understreker at det grunnleggende samfunnsproblemet alltid er de diskriminerende handlingene og holdningene, vil folk derimot lære seg alvoret i all diskriminering uansett hvem som rammes.

En felles lov vil dessuten gjøre det enklere å arbeide mot sammensatt diskriminering. Mange diskrimineres ikke bare fordi de er kvinner eller funksjonshemmet, men fordi de for eksempel er kvinner og funksjonshemmet. Eller for den del mann/kvinne/transperson og tilhører en etnisk minoritet.

Er noen likere enn andre?
Den motstanderen av felles diskrimineringslov man bør lytte mest til, er Torild Skard i Norsk Kvinnesaksforening. Hun påstår nemlig det verste med en felles lov er at det innebærer at det er «like ille uansett hvem som blir diskriminert.» Kjønnsdiskriminering er altså verre enn f.eks. rasisme eller diskriminering av homofile eller funksjonshemmede, hevder Skard.

At noen grunner for diskriminering angivelig er mer alvorlig enn andre, er altså det eneste reelle argumentet man sitter igjen for fortsatt ha en egen kjønnsdiskrimineringslov. Norsk lov sånn den er per i dag fremmer dessverre prinsippet om at noen er likere enn andre. Dette bør menneskerettighetsnasjonen Norge få endret ved å innføre en universell likestillings- og diskrimineringslov.

Heldigvis er vår nåværende likestillingsminister av en ganske annen mening enn Torild Skard. Solveig Horne fremhever at all diskriminering er like alvorlig og at alle fortjener det samme vernet i loven. Og vi kan ikke tro annet enn at også de rødgrønne med Arbeiderpartiets nye likestillingstalsperson Anette Trettebergstuen i spissen, mener det samme. Som en politiker som allerede har gjort seg internasjonalt bemerket i sin kamp for menneskerettigheter, ikke minst LHBT-rettigheter, vil vi tro at Trettebergstuen også innser at ingen er likere enn andre. All diskriminering er i slekt og like alvorlig uansett hvem som rammes.

tirsdag 7. juli 2015

Materialiserte trosgrenser

Den pakistanske soldaten marsjerer taktfast i en hanemarsj så ekstrem at for hvert spark går foten hans høyere enn hans eget hode. Han strener av gårde rett mot grenseporten til India. På den andre siden av grensen, helt parallelt, gjør en indisk soldat fullstendig det samme. Når de når hverandre, akkurat på grenselinjen, stopper de, gjør noen voldsomme og like så symmetriske armbevegelser, som om de vil vise musklene sine. Så marsjerer de tilbake igjen, like så taktfast. Så er det to andre soldaters tur til å gjøre en lignende forestilling. Tusenvis av tilskuere på begge sider av grensen jubler.
Marsjerende pakistanske soldater. Grenser mot India går akkurat ved porten til venstre.
Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 7. juli 2015.

Hva man ikke er
Velkommen til det daglige grensestengningsseremonien ved Wagah på grensen mellom India og Pakistan. Her er stedet der det to landene mer enn noen annet stedet definerer hva de er. Og det gjør de først og fremst ved å vise hva de ikke er: Nemlig hverandre.

Pakistan uten India eller India uten Pakistan, er nærmest utenkelig. Det ville ha vært to helt andre land. I nesten sytti år er så mye av deres identitet nettopp bygget på at de ikke er hverandre. Det kan på ingen måte sammenlignes med forholdet deres til andre naboland, som Kina, Iran eller Burma – eller for den del Bangladesh som frem til 1972 også var en del av Pakistan. Pakistan med sin muslimske majoritet og India med sin hindumajoritet, ble begge kreert ut av Britisk India i 1947, slik at begge de to største religionene på subkontinentet skulle ha hver sin stat de dominerte.

Det er ikke så mange grenseoverganger mellom India og Pakistan. Forholdet har alltid vært såpass anstrengt, at det handler om bare et håndfull steder der man lovlig kan reise fra det ene landet til det andre. Og det er bare her i Wagah det finnes en slik omfattende grenseseremoni . Her, hvor Pakistan og India møtes midt ute i en åker. Men det er ikke tilfeldig at nettopp dette er blitt stedet hvor de to landene hver dag gjør absolutt hva de kan for å definere seg selv.

Troens grenser
Før 1947 var ikke dette noe annet enn et tilfeldig jorde et sted midt i den britiskindiske provinsen Punjab. Da fantes det ikke noe Pakistan. Heller ikke noe selvstendig hindudominert India. Men et sted måtte grensen gå. Mens grensen mellom Pakistan og India ellers fulgte gamle britiske provinsgrenser, var denne delen av grensen ny. Grensen gjennom Punjab skiller seg også fra hvor pakistanere og indere ser over til hverandre lenger nord, i fjellene i Kashmir: Mens den faktiske grensen i Kashmir er resultatet av ulike krigshandlinger, var det ikke noen uenighet om den nye grensen tvers gjennom åkrene i Punjab. Den tradisjonsrike provinsen ble delt i to med utgangspunkt i hvor henholdsvis muslimer eller hinduer og sikher var i flertall. Mens den indisk-pakistanske grensen andre steder bare betydde en forsterking av betydningsfulle grenser som allerede hadde eksistert i lengre tid – som mellom Sindh og Rajahstan og mellom Øst- og Vest-Bengal – reflekterte den nye grensen tvers gjennom Punjab selve dannelsen av de to nye statene India og Pakistan. Den kunne nesten ha gått hvor som helst, men ble klart og tydelig definert akkurat her av britiske koloniadministratorer. Fra teori til virkelighet, ble det ideelle skillet mellom to religioner risset inn i den fruktbare åkeren. Her materialiserte troens grenser seg.

På liv og død
Her hvor bønder før gikk på kryss og tvers, definerer nå den omstendige militærseremonien hvert sitt land igjen og igjen. Men de gallakledde soldatene som marsjerer så taktfast frem og tilbake for å markere hvor deres respektive land begynner, markerer også en grense som i begynnelsen betydde liv og død. Oppdelingen av Britisk India i et hindumajoritetsland og et muslimmajoritetsland, innebar at titalls millioner av mennesker plutselig befant seg på «feil» siden av grensen. Uansett hvor de nye grensene hadde blitt fastsatt, ville dette ha vært resultatet. Men tanken på å leve som religiøs minoritet var skremmende for mange. Millioner flyktet. Og det var på ingen måte uten grunn: Hundretusener av de nye minoritetene ble drept av fanatiske muslimer og hinduer som ville sikre at akkurat deres nyskapte land skulle bli mest mulig religiøst rent.

På tross av sine religiøse majoriteter som ble selve utgangspunktet for de to nye statene, viser likevel den omstendige grenseseremonien hvor like de to landene er. Soldatenes koreograferte styrkeprøve, tilskuernes høylydte patriotisme, den monumentale arkitekturen, er den samme på begge sider. Soldater i ekstremhanemarsj, som flekser muskler overfor hverandre med taktfulle rop, for så helt til slutt, slenge grenseportene igjen så kraftig at de spretter frem og tilbake, ville vært fullstendig utenkelig for eksempel på vår egen grense mot Sverige.

Oss og våre grenser
Men også våre grenser definerer oss og våre liv. Selv om vi nå bare kan dure over i bil uten å tenke noe særlig mer over det, har også disse grensene formet oss og fortsetter å gjøre det. De sier oss hvem vi er. De sier hva vi er opptatt av. Og de sier, hva Norge ikke er. Det er ikke Sverige.

Vi kan være forundret over hvordan en strek i åkeren ble et religiøst skille mellom hinduisme og islam, men vår egen grense en gang fastsatt opp gjennom skogene, er også et religiøst skille. Her møtes domenene til Den norske kirke og Svenska kyrkan. Her møtes dessuten forestillingene om hva det innebærer å være norsk og å være svensk.

Vi kan være overrasket over hvordan mennesker ble slaktet ned fordi de plutselig befant seg på det som ble forstått som feil side av en ny grense i 1947. Men bare et par år før, under krigen, var det vår grense mot øst som betydde et skille på liv og død.

Vi er nok adskillig mer avslappet til vår grense mot svenskene, enn pakistanere og indere er til grensene dem i mellom. Vi er godt vant med dem. De har vært der i århundrer. Nå handler det mer om matpriser og feriemuligheter, enn tro og nasjonal stolthet. Men vi skal heller ikke la oss lure av vår egen tilsynelatende avslappethet. Man kunne jo spørre folk på gaten hva de ville synes om grensen plutselig skulle flyttes litt lenger vest. Sånn bare fordi svenskene ønsket det. Da ville nok svarene gitt en indikasjon på hvor mye dagens grenser betyr for oss.

tirsdag 26. mai 2015

Sannheten i villmarken

Hva gjør du om livet har gått deg imot? Hvor går du om du trenger et nytt perspektiv på tilværelsen? Vel, ifølge et av de siste budskapene fra Hollywood, er svaret enkelt nok: Dra ut i villmarken.
Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 26. mai 2015.

I den oscarnominerte filmen Wild møter vi Reese Witherspoone i rollen som den fortvilte Cheryl Strayed. I dramaet som bygger på en sann historie, ender Cheryl i en sirkel av heroinbruk og tilfeldig sex etter at hennes mor dør av kreft. Veien tilbake til en mer alminnelig tilværelse går gjennom å vandre 1800 kilometer over nitti dager gjennom skog og fjell og ørken i California og Oregon.

Akkurat hvordan turen gir Cheryl noen dypere innsikt er litt usikkert, men i filmens avslutning knytter hun selv sin erfaring med skog og mark med hvordan hun noen år senere ender opp i en nokså alminnelig familietilværelse. Rus og tilfeldig sex er byttet ut med hus og barn og monogami. Dette er angivelig hva villmarken lærte henne.

På leting
Forestillingen om at ødemarken er et sted der vi kan få en spesiell innsikt, går uendelig langt tilbake i tid. I den eldste historien vi overhode kjenner til, vandrer mesopotamiske Gilgamesh langt vekk fra sivilisasjonen på sin søken etter fysisk udødeligheten. Ifølge de gamle grekere var villmarken et område der tiden aldri virkelig hadde begynt, der alt var å finne i sin opprinnelige, ikke avgrensede tilstand. Også kunnskap kunne derfor bli funnet i sin originale, grenseløse form der ute.

Overbevisningen om at sannheten var å finne i ødemarken, ble senere sentralt i kristendommen og var avgjørende for munkevesenets gjennombrudd. Egyptiske Antonius som var den første munken som byttet by med villmark, ble så populær at han gjerne feilaktig fremstilles som den første munken noensinne. Ingen av de mange urbane munkene før ham, huskes en gang ved navn. Og der, i den egyptiske ørkenen, levde Antonius som i direkte kontakt med evige kristne sannheter. Andre fant andre evige sannheter der ute. Henry David Thoreau, en pionerer i miljøtenkning fra 1800-tallet, flyttet ut i skogen fordi han «ikke ønsket å leve et liv som ikke var et liv». Selve livets essens var å finne ute i naturen. Vår egen Arne Næss trakk paralleller mellom sine tanker om økofilosofi og hans hytte bygget langt oppe i fjellsiden på Hallingskarvet.

Den forestilte villmark
Felles for så mye av fremhevingen av villmarkens som visdommens kilde, er at det ikke handler om noen egentlig villmark. I filmen Wild er ikke ruten mer øde enn at Cheryl haiker med biler både her og der og er innom ulike postkontor og henter ting hun har bestilt. Det hele er ikke videre dramatisk. En gang har hun med seg for lite vann, så hun må traske av gårde nokså tørst noen kilometer. En annen gang får hun stygge gnagsår. Hun går alene, men møter stadig andre vandrere. At området hun reiser gjennom er noen egentlig villmark, er mest av alt en forestilling, en idé hun selv har med seg. Men det er en gammel idé.

Den greske mytiske ødemarken er gjerne bare identisk med fremmede land. Ørkenmunken Antonius ble først berømt ved å flytte bare et steinkast unna Nildalsens frodige jorder. Henry David Thoreaus villmark var skogen like utenfor en småby i Massachusetts og ikke mer utilgjengelig enn at hans mor kom innom med matpakker. Arne Næss’ legendariske hytte var bare et par timers spasertur unna Ustaoset stasjon på Bergensbanen.

Den virkelige villmarkens verdi for planeten som helhet og for det ville livet som lever der, er uvurderlig. Den er umulig å redusere. Naturen i vår umiddelbare nærhet er ikke mindre uerstattelig. Men hva slags innsikt kan vi mennesker få om vi beveger oss ut i den ekte villmarken og lever virkelig avskåret fra menneskelig sivilisasjon?

Virkelig vilt
I Into the wild fra 2007, et annet hollywoodepos basert på en sann historie, møter vi enda en ung person som ønsker å finne sannheten ute i ødemarken. Her er det Christopher McCandless som higer etter den ekte villmarksopplevelsen. Etter å ha vandret lenge rundt om i Nord-Amerika, ender han opp i Alaska. Her går han noen timer fra en større vei, krysser en bekk og finner en forlatt buss han slår seg til i. Etter en stund langt der ute, får Christopher likevel nok. Han synes ikke han finner noen større sannhet der ute, så han bestemmer seg for å dra tilbake til sivilisasjonen. Men bekken han en gang krysset er blitt en stri elv, så nå må han bli der han er. I motsetning til Antonius, Thoreau, Næss og Wilds Cheryl, finner han plutselig at sivilisasjonen ikke lenger bare er en kort vandretur unna. Med ett er landskapet han befinner seg i blitt en reell villmark. Og da lærer han også hva villmarken kan lære et menneske overlatt helt til seg selv. Det er ensomt, det er vanskelig, det er farlig.

Mens Christopher sakte dør av utsultning og av å ha spist giftige ville planter, innser han en ganske annen sannhet enn de mange som så vidt beveget seg i utkanten av villmarken. For mennesket er samfunnet for alle sine mangler, det å foretrekke. Hans siste ord som han omhyggelig skriver ned på en lapp med svak hånd, er om hans kjærlighet til andre, til sitt opprinnelige hjem, til alt det som er så langt borte fra ødemarken som ble hans død.

tirsdag 12. mai 2015

Hvor var Sovjet 9. april?

Mens det er 70 år siden annen verdenskrigs avslutning, blir Erna Solberg kritisert for sitt fravær fra markeringen på Den røde plass. Uten Sovjets innsats ville jo ikke nazistene blitt slått. Viktigheten av takknemlighet overfor russernes krigsinnsats preget også markeringen i norske medier. Men hvor var Sovjet 9. april 1940?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladet 12. mai 2015.
Frimerker som feirer Sovjets invasjon av Polen 17. september 1939.

Da Norge ble invadert av Nazi-Tyskland 9. april, fikk vi ingen støtte av Sovjetunionen, verken militært eller moralsk. Tvert imot, forsvarte Sovjet invasjonen: «Det kan ikke være noen tvil om at Tyskland er blitt tvunget til å handle i Danmark og Norge på grunn av tidligere handlinger av Storbritannia og Frankrike», skrev den offisielle sovjetavisen Izvestia 11. april. Det var vestmaktenes feil.

Bare dager før invasjonen, anklaget Sovjets utenriksminister Molotov Frankrike og Storbritannia å bruke Polen som påskudd for en imperialistisk krig mot Tyskland. Sovjets positive holdning til invasjonen av Norge, hadde utgangspunkt i ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland fra 23. august 1939. I en hemmelig tilleggsprotokoll delte de to diktaturene Øst-Europa mellom seg: De tok hver sin del av Polen, mens Finland, Baltikum og deler av Romania ble gitt til Sovjet.

Hvordan Sovjet brukte avtalen med nazistene til å gå løs på nabolandene, er godt kjent. Etter jernteppets fall er det også kommet bedre frem hvordan denne okkupasjonen innebar massedrap på titusener og deportasjon av hundretusener. Sovjet i 1940 var slett ingen alliert av vesten. Bare Sovjets fredsavtale med Finland i mars 1940, stoppet Storbritannia og Frankrike fra å sende tropper for å forsvare finnene fra sovjeterne. Sovjets overgrep ble likevel lenge underkommunisert av vesten, fordi Sovjet ble en nødvendig alliert etter at landet overraskende ble angrepet av nazistene 22. juni 1941.

Stalins påstand om at Sovjet først flyttet grensen langt vestover for å være bedre forberedt på et kommende tysk angrep, ble i stedet en godtatt sannhet for mange i vesten. Men selv militærstrategisk er dette lett å avfeie som løgn, siden Baltikum og Polen ville ha fungert som en buffer mot en tysk invasjon. At dette var territorium som ganske enkelt Stalin ønsket å erobre, vises også av den brutale sovjetifiseringen av de okkuperte områdene og det faktum at Sovjet beholdt områdene etter krigens slutt.

Først med Sovjetunionens fall i 1991 ble Baltikum, Moldova og disse delene av Ukraina og Hviterussland frie igjen.

Hitlers store frykt før krigen begynte var å måtte kjempe på to fronter, som hva Tyskland gjorde i første verdenskrig og hva som til slutt førte til hans nederlag. Ved ikke-angrepspakten med Sovjet, sikret han at han kunne gjøre én ting om gangen. Først delte han Polen med et ivrig Sovjet. Så kunne han vel vitende om at østfronten var sikker, vende seg mot landene i vest: Skandinavia, Benelux og Frankrike.

Så sikkert kunne han stole på Stalins ord, at grensen i øst nesten ble tømt for soldater. Som Hermann Göring poengterte, ville Tyskland ha trengt minst femti divisjoner i øst om Sovjet var en trussel. I stedet hadde tyskerne bare mellom fem eller åtte divisjoner der, da de angrep Frankrike. Hadde Sovjet virkelig ønsket å angripe Nazi-Tyskland, hadde de slik en gylden mulighet under nazistenes invasjon i Vest-Europa. Sovjet brukte i stedet tiden på å forhandle om muligheten for en formell allianse med Tyskland og de andre aksemaktene, på en måte som ville gi dem en størst mulig interessesfære.

Sovjets ikke-angrepspakt muliggjorde slik at Nazi-Tyskland kunne gå løs på Polen uten å behøve å bekymre seg om at det skulle bryte ut en større krig i øst. Pakten sørget også for at nazistene kunne konsentrere hele sin kampstyrke i angrepet mot landene i vest. Det er derfor ikke irrelevant å spørre seg om 9. april noensinne hadde skjedd, om det ikke hadde vært for Sovjets garanti til nazistene.

Stalin gjorde for øvrig adskillig mer enn å gi Tyskland frie hender i sin del av Polen og i Vest-Europa. Helt til dagen Sovjet selv plutselig ble angrepet av Hitler, sendte sovjeterne mengder med olje, jernmalm og andre råvarer til nazistene — materiell som var til stor hjelp for nazistene krigføring i vest. Sovjet både kritiserte og saboterte også den britiske blokaden av Nazi-Tyskland. Moskvatro kommunister i vest fikk også beskjed om ikke å sabotere den nazistiske okkupasjonsmakten. Som i Norge holdt også kommunistene som nå er hedret ved Østbanen seg fra motstandskamp før Sovjet selv ble angrepet.

Vestmaktene må med rette kritiseres for å ha ofret det demokratiske Tsjekkoslovakia til nazistene i et forgjeves forsøk på å skape «fred i vår tid» som det het. Vesten gjorde heller ingenting for å forsvare Polen. Sovjet, derimot, hadde ingen visjoner om å redde freden. Alt Stalin var ute etter var å sikre seg selv mest mulig territorium. Forhandlingene om en allianse med vestmaktene før krigen, strandet blant annet på grunn av Sovjets militære krav mot nabolandene. I sin ikkeangrepspakt med Hitler, sikret Stalin seg nettopp det han ønsket.

En blodig krig mellom Nazi-Tyskland og vestmaktene var heller ikke Stalin imot. Som han sa i det sovjetiske politbyrået like etter han hadde avtalt å dele Øst-Europa med Hitler: «Det er avgjørende for oss at denne krigen varer så lenge som mulig, inntil begge sider er utmattet.»

Da Hitler likevel angrep Sovjet førte det til enorme lidelser og millioner av døde også for Sovjet. Men det var dette uventede angrepet, og bare dette, som førte til at Stalin ble en alliert med vesten. Prisen vesten måtte betale var at Sovjet fikk beholde områdene de hadde okkupert i avtalen med Hitler — og at de i tillegg fikk holde resten av Øst-Europa i et jerngrep i 45 år.

Selv om dagens russiske overgrep mot Ukraina nå er grunnen til at Solberg ikke dukker opp i Moskva, bør man kanskje tenke litt mer prinsipielt om dette. Inntil dagens Russland erkjenner hvordan Sovjet startet i krigen som en brutal angriper og en medløper med Nazi-Tyskland og til slutt brukte freden som unnskyldning for å okkupere halve Europa, er det absolutt ingen grunn for norske statsministere å feire noen som helst markering av Sovjets innsats i annen verdenskrig.

lørdag 9. mai 2015

La oss skyte tigere

Nordmenn kan vise Bangladesh hvordan de skal drepe flere rovdyr. Villmarka skal vel ikke være utrygg for folk å ferdes i.
Saken ble opprinnelig publisert på NRK.no 9. mai 2015.

Vi i Norge ser oss gjerne som internasjonale forbilder på en rekke områder, som kjønnslikestilling, vintersport og velferdsordninger. Det er vel god grunn til også å være stolte av vår naturforvaltning. Som når vi i år skal skyte 87 av våre omkring 300 gauper, selv om arten per definisjon er «sterkt truet». Gaupa må jo forvaltes.

Så på samme måte som vi veileder mindre utviklede land på andre områder, kan vi lære disse landene hvordan de også kan ta vare på sin natur. Som for eksempel Bangladesh som har 160 millioner mennesker på et område mindre enn halvparten så stort som Norge. De trenger vår assistanse. Dette fullstendig overbefolkede landet har mellom 300 og 500 tigere.

Livsfarlige dyr som selvfølgelig er en plage.

Akkurat som med de norske rovdyrene, er disse tigrene del av en større stamme som også hører hjemme i nabolandene. Så hvorfor i alle verden skal akkurat Bangladesh ta vare på så mange tigere? Har de ikke hørt om rovdyrforvaltning? Akkurat som med de utrydningstruede norske gaupene, er det derfor ingen grunn til ikke også avlive en fjerdedel av de bangladeshiske tigerne nå i år.

La oss skyte tigere
Så la oss skyte tigere. Vi nordmenn kan vise Bangladesh hvordan de skal drepe flere rovdyr. Vi kan invitere bangladeshiske viltforvaltere med når vi nordmenn slakter jervevalper i hiene sine, når vi skyter bjørn fra helikopter, når vi dreper hver ulv som forviller seg utenfor sine klart definerte soner.

Vi har så mye å lære Bangladesh. Rovdyr gjør jo at naturen ikke er mest mulig trygg og behagelig for folk flest. Hva i all verden skal vi med villmark om den ikke kan brukes som friluftsområde fullstendig uten risiko for alle vi som ferdes her?

Villmarken skal også være et sted bøndene skal kunne slippe dyrene ut i det fri uten annen risiko enn landskapet selv (som dog tar livet av ganske så mange beitedyr). Rovdyr ødelegger dessuten for jegere. Tradisjonelle byttedyr blir ikke bare færre når rovdyr får gjøre som de pleier – de blir også mer sky og vanskeligere å finne.

Skuddpremier på rev, grevling og kråker
Disse fine prinsippene som vi bruker til å forvalte vår norske natur, må selvfølgelig ha samme relevans for andre land. La oss også lære de stakkars bangladesherne betydningen av ordet skadedyr og hvordan de kan ta etter norske kommuner som gir skuddpremier på rev, grevling, kråker og andre dyr som gjør naturopplevelsen mindre trivelig for oss. Det er så mye som helst bør fjernes.

I Norge har alle stortingspartier unntatt Miljøpartiet De Grønne sluttet opp om det såkalte rovdyrforliket som sikrer at både vi og våre husdyr skal føle oss fullstendig trygge ute i naturen, som sikrer at det knapt finnes noen egentlig villmark i Fastlands-Norge. Så dette er ikke noe bare ett enkelt parti skal ha æren for. Det er noe alle nordmenn kan være stolte av.

Vi må vise hva vi står for
Vi nordmenn bør derfor vise verden hva vi står for – og hvor samlet vi står for det. Det ville følgelig være en god idé om statsminister Erna Solberg tok med seg de andre partilederne til Bangladesh og skyter noen tigere sammen. Jonas, Trine, Knut Arild, Trygve, Siv og Audun kan sammen vise bangladeshere med mindre evner i naturforvaltning, hvordan det skal gjøres.

Og det er ingen grunn til å stoppe med tigere i Bangladesh. Det er så mange andre utrydningstruede rovdyr i så mange andre land som fremdeles plager både folk og fe. Her må det forvaltes. Skyt i vei.

tirsdag 14. april 2015

Et enda bedre Jerusalem

Ikke alle tenker på Afrika når de hører om Jerusalem. Men byen ligger der også.
Langt oppe i fjellene i Etiopia finnes det hellige Jerusalem. Den ligner kanskje ikke så mye på originalbyen. Men hvem visste vel det da dette afrikanske Jerusalem ble bygget for rundt 800 år siden? Det opprinnelige Jerusalem lå så uendelig fjernt fra det kristne Etiopia. Men med Jerusalem gjenskapt her i Afrika, ble det endelig en praktisk mulighet for fromme etiopiere å nå det hellige Jerusalem.

Et sted i seg selv
Det etiopiske Jerusalem er i dag bedre kjent som Lalibela. Med sine enorme korsformede kirker hugget rett ut av grunnfjellet, er dette en by som har skapt sin egen legendariske status. Turister kommer fra hele verden for å gå mellom kirkebyggene, det ene mer monumentalt enn det andre.

I sin gjenskapning av et helt annet sted, er ikke Lalibela på noen måter enestående. Jerusalem er på ulikt vis gjenskapt flere andre steder, for eksempel i engelske Lincolnshire, som på lignende vis som Lalibela mottok lokale pilegrimer som aldri kom seg til Det hellige land. Bibelen selv viser jo også til et nytt Jerusalem, det evige Jerusalem som vil komme ned fra himmelen ved historiens slutt.

Imitasjon er standard
Å gjenskape steder er noe menneskeheten alltid har gjort. Vi gjør våre helt personlige forsøk på å gjenskape rom og steder vi er knyttet til. Andre ganger er hele land blitt skapt på nytt på andre kontinenter. Men hva skjer når man forsøker å gjenskape steder?

Vi lever alle på gjenskapte steder. Våre hjem og hager er en imitasjon av noe som allerede eksisterer. Vi ser til hva naboene har, hva vi har lest om, hva vi har sett bilder av. Det er trygt, praktisk og gjenkjennelig. Og ikke minst: Det er forventet. Det personlige tilsnittet er heller unntaket. Hvis man ikke utformer stedet sitt tilstrekkelig likt alle andre, havner man fort i full krangel med naboer.

Også alle byer, parker, gater og forsteder er langt på vei imitasjoner av hverandre. Vi vil aldri komme til et sted der vi ikke vil kjenne igjen noe som helst.

Samtidig er ikke hvert hus, hver hage, hver by noen imitasjon av ett enkelt sted. Imitasjonene blir like unike som de man imiterer. Imitasjoner og kopier er alle like mye hus, hage og by. Men der er nok få som vil mene at det afrikanske Jerusalem er like mye Jerusalem, som den opprinnelige byen i Det hellige land.

Mulighetene
Kongen av Etiopia kunne bare drømme om å erobre det palestinske Jerusalem. Men ved å bygge et nytt Jerusalem oppe i Afrikas fjell, fikk han en ny makt. Han ble herre over sin egen hellige by. Han kontrollerte stedet der tilreisende kunne gå i Jesu fotspor. Med Jerusalem ble Etiopias fjell et sted der himmel og jord møttes.

Gjenskapningen av den hellige byen ga samtidig mulighet til å forbedre ting ved den originale byen. I dette nye Jerusalem var det ingen grunn til å la de kristne helligdommene konkurrere med bygg som ikke hadde noe med kristendommen å gjøre. I det afrikanske Jerusalem, er det derfor ingen Klippedom eller Al-Aqsa-moské. Her er det ingenting som forstyrrer en fra å konsentrere seg om de kristne sannhetene.

Jerusalem er ikke det eneste viktige stedet i Det hellige land, men når man bygger den hellige byen på nytt har man også anledning til å gjøre noe med avstander som opprinnelig bare representerte utfordringer. Også Betlehem er følgelig å finne i det afrikanske Jerusalem, som enda en kirke midt mellom alle de andre hellige byggene. Og tvers igjennom byen renner Jordan-eleven. Hvorfor gå et par dager, som man må mellom det opprinnelige Jerusalem og den opprinnelige hellige elven?

Å begynne på nytt
Muligheten til å lage noe som er bedre enn originalen, har bidratt til å gjøre at mange steder er forsøkt gjenskapt. Ikke minst i Amerika, som europeerne så som den nye verden. Der fantes både et nytt Spania, England, Frankrike og Sverige – for å nevne noen av dem. I New England, kunne de puritanske innvandrerne begynne på nytt, skape sitt eget gudsrike, som de ikke hadde klart i det gamle England.

På 1600-tallet, under den puritanske republikken, ble det opprinnelige England selv sett som en gjenskapning av Det hellige land. Ingen var så rene i troen som de engelske puritanerne mente de selv var, og gjennom denne sanne tro var England blitt forvandlet til Det hellige land. Dette bidro blant annet til at jøder fikk adgang igjen til England, fordi jødenes tilbakekomst til Det hellige land ifølge profetiene ville føre til Jesus’ tilbakekomst og verdens endelige frelse.

Men ingen av de nye stedene ble identiske med stedene de etterlignet. De ble etter hvert helt sine egne steder. Folk flest føler ikke lenger at New England er en forbedret utgave av England, eller at England er Det hellige land. Og for de fleste, er ikke lenger Jerusalem i Afrika.

mandag 9. mars 2015

Når kommer de tilbake?

Det er i dag ett år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake?

Saken ble opprinnelig publisert på NRK 8. mars 2015 (Foto av Tanya Palazzo).

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.