Tro og død gatelangs

Hver dag i den stille uken, i la Semana Santa, kan man se dem. I byer og landsbyer over hele Spania: Lange prosesjoner av mennesker, gående sakte i fotside kjortler, mange også med spisse hodeplagg som dekker ansiktet fullstendig. Menn og kvinner. Barn og voksne. Mange av dem bærende på enorme flåter med tablåer som levendegjør hva som skal ha skjedd i Jerusalem for snart to tusen år siden.

Tilhengerne av broderskapet Cristo Del Amor gjør seg klar til å marsjere i sin skjærtorsdagprosesjon i Marbella (foto: Dag Øistein Endsjø).

Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 3. mars 2015.

Vi har hørt om det, vi har lest om det, sett malerier og filmatiske fremstillinger, men ingen av oss opplevde den: uken som endte opp med at Jesus ble korsfestet i det romerske Jerusalem. I de spanske prosesjonene får vi det levendegjort. Fortiden, eller sånn fortiden skal og kan fremstilles i spansk katolsk tradisjon, blir iscenesatt på gigantiske flåter, båret av kappekledde menn og kvinner. Jesus i ferd med å festes på korset, Jesus hengende på korset, den døde Jesus tatt ned av korset. Den sørgende mor jomfru Maria, romerske soldater, fortvilte disipler. Og så på selve påskedagen: den gjenoppstandne Kristus.

Mens fremstillingene av korsfestelsen og fortvilelsen er fortolkninger av noe som ganske sikkert skjedde, handler fremstillingene av oppstandelsen selvfølgelig om tro. At det ikke eksisterer noen beviser for at dette har funnet sted, understreker trosaspektet i kjernen av kristendommen. Men i den spanske påsken får vi se hvordan det godt kan ha skjedd. Tro det, den som vil.

Botsgangen
Det er ikke bare de gjenskapte bibelske skikkelsene på flåtene som kombinerer fortid og nåtid. De kappekledde skikkelsene gjør likeså. Dette er los penitentes, de som gjør bot. Arme syndere som angrer og gjør bot, slik at all verden kan se. Dette har de gjort i generasjoner.

Det er et mektig skue. Det blir ikke mindre dramatisk når man er klar over at draktene til de botsøvende viser tilbake til hvordan dette en gang var et spørsmål om liv og død. De spisse hattene, los capirotes, var opprinnelig noe man ble tvunget til å gå med når inkvisisjonen dømte en for kjetteri. Hattene var til spott og spe, slik at tilskuerne kunne gjøre håne de kjetterdømte. Men også til advarsel om å holde seg til den rette tro. Menneskene i hattene ble ført av gårde til retterstedet. De mest standhaftige for å bli brent levende som straff for sin avvikende tro. De som bekjente sine synder ble i nåde kvalt, før de ble kastet på bålet.

Da denne særegne spanske markeringen av den stille uken begynte å ta form, var parallellene enda mer åpenbare. Dette skjedde nemlig parallelt med utviklingen av nettopp den spanske inkvisisjonen. Når de første los penitentes i den stille uken dukket op i sine spisse hatter, var det med en symbolikk som virkelig viste hvor inderlig de ønsket å ydmyke seg og gjøre opp for sine synder. I alle de andre ukene i året, ville enhver som gikk med en slik hatt være en dømt kjetter.

Det er ikke så overraskende at den historiske betydningen av de spesielle hattene er underkommunisert i dag. Kirken ønsker ikke å minnes en tid da den brant og kvalte mennesker for deres tro. I samtidige forklaringer symboliserer derfor hattene enten anonymiteten, som er nødvendig for boten, sorg over Kristus’ død, eller ønsket om å nå så høyt man kan, mot himmelen. Forakten og vrangtroens symboler er gjennom århundrene blitt til et bilde på sann tro og håp om frelse.

Legfolket
Publikum ser ikke lenger på botsgjengerne med frykt og forakt. Spotten har måtte vike for respekt og fascinasjon. Heller ikke for botsgjengerne står lenger synden og angeren i sentrum. Nå er det stolthet over den rollen de spiller: over å være i sentrum for dette dramatiske skue av den sanne tro. De er stolte over å være del av sitt broderskap, cofradía eller hermandad, hver og en med sin spesielle utforming på de særegne draktene, som varierer fra dag til dag. Ikke minst i fargene: svart, hvit, blå, purpur, gul, rød, grønn. Noen bærer på kors, andre går barbent, noen går bærende på lys.

De kappekledde skikkelsene har også fått følge av andre. Mange går i lignende kapper, men ansiktet er synlig. Enkelte går med bind for øynene. En del kvinner går i tradisjonelle spanske sørgedrakter. Barn er også med i mange roller, som miniatyrutgaver av alle de andre deltagerne. Lokale korps står for den dystre og vemodige musikken.

Felles for de alle prosesjonene er at her er det legfolket som leder an. Her får vanlige mennesker av alle slag være sentrum for den religiøse feiringen. Hele markeringen skjer uavhengig av kirkens innblanding.

Hvor er troen?
Det er lite som blir kommunisert i skrift og tale her. Hva de enkelte egentlig tror eller ikke tror i sammenheng med det man deltar i, eller ser på, er det ingen som spør om. Og troen er også så mangt her.

Er dette bare flotte prosesjoner for mengdene av skuelystne? For hvem av de lokale tilskuerne er bivåningen et uttrykk for tro, for hvem er dette det bare årets fest og en fin anledning å møte kjente og kjære? Hvordan fordeler turistene seg i kategoriene troende, kulturinteresserte og de mange dette-må-vi-visst-se-på-når-vi-er-her-turistene?

Heller ikke prosesjonsdeltakerne er lette å plassere. Hvor mange av dem ser på dette som en måte å gjøre opp for sine synder på? Handler det om tro eller handler det om å være bedre enn de andre nabolagene, når de bruker så mye tid og penger på å gjøre akkurat sin prosesjon til den flotteste? Representerer de mange hellige statuene noe folk tror på, eller er det bare gamle tradisjoner og flott kunst?

Det er mange spørsmål man kan stille seg. Men det kan man rundt mye av vårt religiøse liv. Kanskje er det lettere å stille spørsmålene når religionen blir brakt ut på gatene til skue for alle.