onsdag 22. juli 2015

Forakten for andre

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 20. juli 2015.<

Leder av Norsk Kvinnesaksforening, Torild Skard, kommer med et interessant svar i Dagsavisen til Menneskerettsalliansens påpekning av hvordan alle vinner på en felles diskriminerings- og likestillingslov. Som vanlig påstår hun at kvinnediskriminering må ha bedre lovvern enn alle andre former for diskriminering. Mer oppsiktsvekkende er hvordan Skard konsekvent refererer til min medforfatter, John Jeanette Solstad Remø, som «John Remø». Glemt er at Solstad Remø ikke bare er leder av Menneskerettsalliansen, men også en av Norges mest profilerte menneskerettighetsforkjempere for transpersoner, blant annet gjennom å fronte en kampanje for Amnesty International. For Skard er Solstad Remø bare en mann. John Jeanette Solstad Remø eksisterer ikke. Bare «John Remø».

At transpersoner er blant de mest diskriminerte gruppene i samfunnet, er ikke noe Skard bryr seg om. Tvert imot går hun demonstrativt inn og nekter Solstad Remøs rett til selv å bestemme sin kjønnsidentitet.

Mer enn noen annen viser Skard med sin forakt og sine fordommer mot transpersoner, nettopp behovet for en felles lov mot alle former for diskriminering. Presist demonstrerer hun hvor fjernt kampen for rettighetene til akkurat den gruppen man selv representerer (for Skard altså hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-trans kvinner), noen ganger kan være fra en generell forståelse av hva likestilling faktisk er.

Mens Skard og Norsk Kvinnesaksforening med sin trakassering av transpersoner nok en gang demonstrerer sin totale mangel på solidaritet for alle andre enn de som er akkurat som dem selv, får vi håpe at enda noen flere nå innser hvor viktig og riktig Solveig Hornes og Diskrimineringslovutvalgets forslag til en felles diskriminerings- og likestillingslov er. Vi trenger et lovverk som forbyr alle former for diskriminering og gir alle samme grad av vern. All diskriminering er like alvorlig uansett om det er på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller hva det nå skal være.

tirsdag 14. juli 2015

Likestilling og misforståelser

Misforståelser ligger bak LOs motstand mot en felles likestillings- og diskrimineringslov. En felles lov gagner alle som blir diskriminert. Ikke minst de som ikke har noe vern i loven i dag. Av John Jeanette Solstad Remø og Dag Øistein Endsjø, Menneskerettsalliansen
Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 13. juli 2015.

Da en felles likestillings- og diskrimineringslov først ble foreslått av diskrimineringslovutvalget, fikk det full støtte fra det massive flertallet av høringsinstansene. Det handlet om Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, jurister, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og de aller fleste antidiskrimineringsorganisasjoner. LO var den ene virkelig tunge aktøren som gikk imot en felles lov og i stedet ønsket at kjønnslikestilling fortsatt skulle ha en egen lov.

LOs misforståelse
Det mest oppsiktsvekkende ved LOs motstand var likevel ikke motstanden i seg selv, men at den baserte seg på en misforståelse. Som Gerd Kristiansen poengterte i høringsuttalelsen for LO, var det fremdeles behov for en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle, uavhengig av alle andre forhold som kan knyttes til en person.» Det Kristiansen da fullstendig overså, er at alle mennesker faktisk like mye også har en hudfarge, en etnisitet, en funksjonsevne, en seksuell orientering, en kjønnsidentitet, osv.

Det er derfor vanskelig for Solveig Horne og Likestillingsdepartementet å legge vekt på LOs motstand mot felles likestillings- og diskrimineringslov, når hele motstanden faktisk baserer seg på en misforståelse.

Derimot er det sterke grunner for departementet å vektlegge hvordan LO i sin høringsuttalelse understreket at «ingen skal utsettes for usaklig forskjellsbehandling og at det derfor er viktig at alle som blir utsatt for dette har en hjemmel i loven til å forfølge saken rettslig.»

Dette prinsippet falt imidlertid ut nettopp fordi det som skulle bli en helhetlig lov i stedet ble splittet i fire. Det opprinnelige forslaget til felles lov beskyttet nemlig også «andre liknende vesentlige grunnlag» mot diskriminering, noe LO ønsket å sikre. Denne generelle garantien mot all diskriminering var imidlertid lite logisk å ta med i noen av de fire særlovene.

Oppsplittingen av likestillings- og diskrimineringsloven i fire til dels ulike lover, innebar i praksis at man også droppet prinsippet om likhet for loven. I dagens norske lovverk har ikke alle vern mot diskriminering. De samme diskriminerende handlingene er derfor fremdeles lovlige eller ulovlige alt etter hvem som blir rammet.

Ikke mindre fokus
Et par andre høringsinstanser uttrykket bekymring over at fokuset på kjønnsdiskriminering ville bli redusert om det ble en felles lov. Heller ikke dette er tilfelle. En av de største utfordringene i dag for kjønnslikestillingen er i stedet at mange ikke ser at kjønnsdiskriminering handler om det samme som rasisme eller homodiskriminering, og derfor føler at det heller ikke er like alvorlig. Gjennom en felles lov som understreker at det grunnleggende samfunnsproblemet alltid er de diskriminerende handlingene og holdningene, vil folk derimot lære seg alvoret i all diskriminering uansett hvem som rammes.

En felles lov vil dessuten gjøre det enklere å arbeide mot sammensatt diskriminering. Mange diskrimineres ikke bare fordi de er kvinner eller funksjonshemmet, men fordi de for eksempel er kvinner og funksjonshemmet. Eller for den del mann/kvinne/transperson og tilhører en etnisk minoritet.

Er noen likere enn andre?
Den motstanderen av felles diskrimineringslov man bør lytte mest til, er Torild Skard i Norsk Kvinnesaksforening. Hun påstår nemlig det verste med en felles lov er at det innebærer at det er «like ille uansett hvem som blir diskriminert.» Kjønnsdiskriminering er altså verre enn f.eks. rasisme eller diskriminering av homofile eller funksjonshemmede, hevder Skard.

At noen grunner for diskriminering angivelig er mer alvorlig enn andre, er altså det eneste reelle argumentet man sitter igjen for fortsatt ha en egen kjønnsdiskrimineringslov. Norsk lov sånn den er per i dag fremmer dessverre prinsippet om at noen er likere enn andre. Dette bør menneskerettighetsnasjonen Norge få endret ved å innføre en universell likestillings- og diskrimineringslov.

Heldigvis er vår nåværende likestillingsminister av en ganske annen mening enn Torild Skard. Solveig Horne fremhever at all diskriminering er like alvorlig og at alle fortjener det samme vernet i loven. Og vi kan ikke tro annet enn at også de rødgrønne med Arbeiderpartiets nye likestillingstalsperson Anette Trettebergstuen i spissen, mener det samme. Som en politiker som allerede har gjort seg internasjonalt bemerket i sin kamp for menneskerettigheter, ikke minst LHBT-rettigheter, vil vi tro at Trettebergstuen også innser at ingen er likere enn andre. All diskriminering er i slekt og like alvorlig uansett hvem som rammes.

tirsdag 7. juli 2015

Materialiserte trosgrenser

Den pakistanske soldaten marsjerer taktfast i en hanemarsj så ekstrem at for hvert spark går foten hans høyere enn hans eget hode. Han strener av gårde rett mot grenseporten til India. På den andre siden av grensen, helt parallelt, gjør en indisk soldat fullstendig det samme. Når de når hverandre, akkurat på grenselinjen, stopper de, gjør noen voldsomme og like så symmetriske armbevegelser, som om de vil vise musklene sine. Så marsjerer de tilbake igjen, like så taktfast. Så er det to andre soldaters tur til å gjøre en lignende forestilling. Tusenvis av tilskuere på begge sider av grensen jubler.
Marsjerende pakistanske soldater. Grenser mot India går akkurat ved porten til venstre.
Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 7. juli 2015.

Hva man ikke er
Velkommen til det daglige grensestengningsseremonien ved Wagah på grensen mellom India og Pakistan. Her er stedet der det to landene mer enn noen annet stedet definerer hva de er. Og det gjør de først og fremst ved å vise hva de ikke er: Nemlig hverandre.

Pakistan uten India eller India uten Pakistan, er nærmest utenkelig. Det ville ha vært to helt andre land. I nesten sytti år er så mye av deres identitet nettopp bygget på at de ikke er hverandre. Det kan på ingen måte sammenlignes med forholdet deres til andre naboland, som Kina, Iran eller Burma – eller for den del Bangladesh som frem til 1972 også var en del av Pakistan. Pakistan med sin muslimske majoritet og India med sin hindumajoritet, ble begge kreert ut av Britisk India i 1947, slik at begge de to største religionene på subkontinentet skulle ha hver sin stat de dominerte.

Det er ikke så mange grenseoverganger mellom India og Pakistan. Forholdet har alltid vært såpass anstrengt, at det handler om bare et håndfull steder der man lovlig kan reise fra det ene landet til det andre. Og det er bare her i Wagah det finnes en slik omfattende grenseseremoni . Her, hvor Pakistan og India møtes midt ute i en åker. Men det er ikke tilfeldig at nettopp dette er blitt stedet hvor de to landene hver dag gjør absolutt hva de kan for å definere seg selv.

Troens grenser
Før 1947 var ikke dette noe annet enn et tilfeldig jorde et sted midt i den britiskindiske provinsen Punjab. Da fantes det ikke noe Pakistan. Heller ikke noe selvstendig hindudominert India. Men et sted måtte grensen gå. Mens grensen mellom Pakistan og India ellers fulgte gamle britiske provinsgrenser, var denne delen av grensen ny. Grensen gjennom Punjab skiller seg også fra hvor pakistanere og indere ser over til hverandre lenger nord, i fjellene i Kashmir: Mens den faktiske grensen i Kashmir er resultatet av ulike krigshandlinger, var det ikke noen uenighet om den nye grensen tvers gjennom åkrene i Punjab. Den tradisjonsrike provinsen ble delt i to med utgangspunkt i hvor henholdsvis muslimer eller hinduer og sikher var i flertall. Mens den indisk-pakistanske grensen andre steder bare betydde en forsterking av betydningsfulle grenser som allerede hadde eksistert i lengre tid – som mellom Sindh og Rajahstan og mellom Øst- og Vest-Bengal – reflekterte den nye grensen tvers gjennom Punjab selve dannelsen av de to nye statene India og Pakistan. Den kunne nesten ha gått hvor som helst, men ble klart og tydelig definert akkurat her av britiske koloniadministratorer. Fra teori til virkelighet, ble det ideelle skillet mellom to religioner risset inn i den fruktbare åkeren. Her materialiserte troens grenser seg.

På liv og død
Her hvor bønder før gikk på kryss og tvers, definerer nå den omstendige militærseremonien hvert sitt land igjen og igjen. Men de gallakledde soldatene som marsjerer så taktfast frem og tilbake for å markere hvor deres respektive land begynner, markerer også en grense som i begynnelsen betydde liv og død. Oppdelingen av Britisk India i et hindumajoritetsland og et muslimmajoritetsland, innebar at titalls millioner av mennesker plutselig befant seg på «feil» siden av grensen. Uansett hvor de nye grensene hadde blitt fastsatt, ville dette ha vært resultatet. Men tanken på å leve som religiøs minoritet var skremmende for mange. Millioner flyktet. Og det var på ingen måte uten grunn: Hundretusener av de nye minoritetene ble drept av fanatiske muslimer og hinduer som ville sikre at akkurat deres nyskapte land skulle bli mest mulig religiøst rent.

På tross av sine religiøse majoriteter som ble selve utgangspunktet for de to nye statene, viser likevel den omstendige grenseseremonien hvor like de to landene er. Soldatenes koreograferte styrkeprøve, tilskuernes høylydte patriotisme, den monumentale arkitekturen, er den samme på begge sider. Soldater i ekstremhanemarsj, som flekser muskler overfor hverandre med taktfulle rop, for så helt til slutt, slenge grenseportene igjen så kraftig at de spretter frem og tilbake, ville vært fullstendig utenkelig for eksempel på vår egen grense mot Sverige.

Oss og våre grenser
Men også våre grenser definerer oss og våre liv. Selv om vi nå bare kan dure over i bil uten å tenke noe særlig mer over det, har også disse grensene formet oss og fortsetter å gjøre det. De sier oss hvem vi er. De sier hva vi er opptatt av. Og de sier, hva Norge ikke er. Det er ikke Sverige.

Vi kan være forundret over hvordan en strek i åkeren ble et religiøst skille mellom hinduisme og islam, men vår egen grense en gang fastsatt opp gjennom skogene, er også et religiøst skille. Her møtes domenene til Den norske kirke og Svenska kyrkan. Her møtes dessuten forestillingene om hva det innebærer å være norsk og å være svensk.

Vi kan være overrasket over hvordan mennesker ble slaktet ned fordi de plutselig befant seg på det som ble forstått som feil side av en ny grense i 1947. Men bare et par år før, under krigen, var det vår grense mot øst som betydde et skille på liv og død.

Vi er nok adskillig mer avslappet til vår grense mot svenskene, enn pakistanere og indere er til grensene dem i mellom. Vi er godt vant med dem. De har vært der i århundrer. Nå handler det mer om matpriser og feriemuligheter, enn tro og nasjonal stolthet. Men vi skal heller ikke la oss lure av vår egen tilsynelatende avslappethet. Man kunne jo spørre folk på gaten hva de ville synes om grensen plutselig skulle flyttes litt lenger vest. Sånn bare fordi svenskene ønsket det. Da ville nok svarene gitt en indikasjon på hvor mye dagens grenser betyr for oss.