søndag 27. mars 2016

Vampyr-Jesus?

De har alle stått opp fra de døde, er udødelige og i utgangspunktet uforanderlige, så hva skiller dem fra hverandre – zombiene, vampyrene og Jesus Kristus? Artikkelen ble opprinnelig publisert i VG 26. mars 2016.
Så hva er forskjellen? Både Jesus og vampyr lover evig liv.

I snart to tusen år har kristne over hele verden feiret at Jesus gjenoppsto fysisk udødelig første påskedag. Hvorfor er det ikke samme glede over gjenoppståtte vampyrer og zombier? Ser man nærmere etter, finner man at det kanskje er mer som er felles for zombier, vampyrer og den gjenoppståtte Jesus, enn det som skiller dem. Kroppene både til Jesus og vampyrene vil for alltid forbli som de var da de gjenoppsto, om de ikke tilintetgjøres en gang for alle. Jesus’ gjennomborede hender og føtter og såret i siden, alt dette han fikk da han ble korsfestet, fungerer til og med som bevis for de skeptiske disiplene. Vampyrene på sin side er alltid like unge eller like gamle. Alle skader de utsettes for vil alltid kunne leges, igjen og igjen. Også zombiene våkner opp udødelige i utgangspunktet uforanderlige, alltid like halvråtne, mens siden de dessverre ikke er usårbare har kroppene deres en lei tendens til å falle fra hverandre.

Alle de gjenoppståtte skikkelsene er også fysiske sterkere enn noen vanlige dødelige. De har gjerne også overnaturlige evner. Både Jesus og vampyrene går på mirakuløst vis inn og ut av stengte rom, gjør seg selv ugjenkjennelige og beveger seg i strid med tyngdekraften.

Troen
Den store forskjellen i dag er at mens millioner av mennesker tror på at Jesus gjenoppsto fra de døde, hører moderne vampyrer og zombier stort sett fiksjonen til. Twilight, The Walking Dead og True Blood har også millioner av tilhengere, men bare de færreste tror at dette har noe særlig med virkeligheten å gjøre. Man kan likevel ikke bare avfeie dette som fri fantasi. I 2006 viste en undersøkelse at 22 prosent av britisk ungdom som ser mer enn fire timer daglig på TV, faktisk tror at vampyrer eksisterer. Drar man til områder der vampyrforestillingene går langt, langt tilbake, som til Romania, finner man at landsbyboere igjen og igjen graver opp og lemlester lik av naboer og slektninger, fordi de mener de slett ikke er døde, men at de i stedet stadig beveger seg ut av gravene sine og plager sine gamle naboer.

Dagens menneskespisende zombier som først kom som et frydefullt sjokk på kinopublikummet med George Romeros Night of the Living Dead i 1968, har også forbindelse med virkelige trosforestillinger. De døde har i lang tid kommet tilbake fra gravene sine i mange kulturer, ikke bare udødelige, men sterkere og farligere enn noensinne. Også i våre gamle sagaer fortelles det om ulike personer som skulle ha vendt tilbake som levende, men halvråtne lik, og skremt vettet av naboer og frender.

Hvorfor ikke?
I kristendommen fremstilles Jesus’ oppstandelse som enestående, samtidig som dette er knyttet til et fremtidig løfte om at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige som ham. Men også vampyrer og zombier kan gi oss samme type udødelighet som de selv har. Den store forskjellen her er at Jesus’ løfte vil bli oppfylt ved historiens slutt, er vampyr- og zombiudødeligheten noe man kan oppnå her og nå. Hvorfor skal man ikke bare si ja til slik en evig tilværelse allerede i dag? Fra et kristent synspunkt, blir svaret enkelt fordi all udødelighet som ikke blir gitt av Gud er uønsket og å forstå som demonisk. Men ser man bort fra den tradisjonelle kristne insisteringen på at udødelighet ikke er noe man skal trakte etter før Jesus vender tilbake, blir det med en gang mindre grunn til å si nei takk.

Dette er et perspektiv man ser stadig utbrodert i nyere udødelighetsfremstillinger. Om man bare fjerner det kristne imperativet, er jo heller ikke vampyrtilstanden så ille. Leve evig, uendelig sterk, evig ung eller i det minste, evig slik du var da du ble vampyr. Å måtte sove hele dagen, er heller ikke det verste for mange. Den nærmest uimotståelig erotiske tiltrekningskraften vampyrer ofte synes å ha, er også noe mange kan leve med. Flotte og sjarmerende vampyrer, har allerede forført millioner gjennom film og fjernsyn. Hvem vil ikke bli som dem?

Selv zombiene fremstilles nå gjerne i et mer forsonlig lys og har sin egen fanskare. Og om man beholder sin bevissthet og ikke lenger stadig detter fra hverandre, som i det nyere zombidramaet iZombie, er heller ikke en slik tilstand så ille.

Så når vi igjen markerer at Jesus vender tilbake fra de døde, er det greit å vite at han ikke lenger er alene om det. I siste instans kan man bare lure på hva Jesus selv ville tenkt om å være i selskap med vampyrer, zombier og andre vandøde.

tirsdag 22. mars 2016

Det absolutte påskemysteriet

Det virkelige påskemysteriet handler ikke om krimgåter, men om hvordan millioner av mennesker i antikken kunne bli overbevist om at Jesus gjenoppsto med «kjøtt og bein» som det står i evangeliene. Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 22 mars 2016.
Etter Jesus’ oppstandelse første påskedag, er det et par ting som er faktum. Jo mer de kristne insisterte på oppstandelsens fysiske dimensjon, desto flere grekere ble kristne. Jo flere grekere som ble kristne, desto mer insisterte kristendommen på at oppstandelsen inkluderte både kjøtt og bein.

De fleste ordinære historiebøker gjør det ikke enkelt å forstå hvorfor det er slik. Tvert imot. Ifølge de vanligste fremstillingene av antikkens historie var grekerne – som jo dominerte hele det østlige Middelhavet og var de som først omfavnet kristendommen – svært negative til kroppen. De trodde på sjelens udødelighet, kan man som regel lese.

Oppstandelse f.Kr.
I Paulus første brev til korinterne, spør han disse grekerne: «Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?» Dette blir gjerne brukt som et eksempel på den angivelige generelle greske skepsisen til oppstandelsen. Men det som egentlig er tilfelle her, er at disse grekerne har ingen problemer med å godta Jesus’ oppstandelse. Det er den lovede oppstandelsen til alle døde, de ikke tror på.

Hvis man lar historiebøkenes tradisjonelle fremstillinger ligge og i stedet går til kildene for hva antikkens grekere trodde på, finner man at denne tvetydige holdningen til oppstandelsen faktisk speiler forestillingene blant grekere flest. Man skal ikke lete lenge i greske tekster for å oppdage at det faktisk var en nokså utbredt forestilling at gudene gjorde ulike menn og kvinner fysisk udødelige. Etter at Akilles ble drept, ble han fraktet til verdens ende der han gjenoppsto udødelig. Herakles’ mor forsvant fra sin egen begravelse for så å bli fraktet med kropp og sjel til himmelen. Asklepios ble drept av lynet for deretter å gjenoppstå som en av de viktigste greske gudene. Etter at vismannen Aristeas døde på 600-talle f.Kr, gjenoppsto han udødelig etter at liket hadde forsvunnet fra et lukket rom. Enda flere ble fysisk udødelige uten å dø først, slik som Herkules, Romulus, Ino og angivelig hele generasjonen av krigere som overlevde krigene rundt Theben og Troja. Så at Jesus skulle ha gjenoppstått og blitt fysisk udødelig var altså ikke noe revolusjonerende spesielt nytt for grekerne.

Det var den greske filosofiske eliten, ikke vanlige grekere, som insisterte på at kroppen ikke var av verdi. Grekere flest hyllet kroppen gjennom sine idrettsleker, sin kunst og gjennom sine bønner – for når de henvendte seg til sine guder var det først og fremst for å be om god helse. For den alminnelige greker var fysisk udødelighet den ultimate tilstanden. Sjelen uten kroppen var ganske enkel bare å forstå som død, selv om den fortsatte sin eksistens i det generelt så deprimerende dødsriket. Filosofer som Platon og Plutark hadde dermed god grunn til å klage over hvordan massene trodde på kroppens verdi og det at gudene kunne gi noen fysisk udødelighet.

Kjøttets utfordringer
Men om Jesus’ oppstandelse var gammelt nytt, hvorfor var grekerne så skeptiske til løftet om en fremtidig oppstandelse for alle som trodde på Jesus? Om man igjen går tilbake til de gamle tekstene, finner man svaret. Grekerne mente nemlig at selv ikke gudene kunne gjenskape kjøttet hvis det først var råtnet, brent eller fortært. Da gudene skulle la unggutten Pelops gjenoppstå, hadde dessverre gudinnen Demeter allerede spist skulderen hans. Dermed måtte Pelops i stedet gjenoppstå med en protese, som gudene laget av elfenben.

For grekerne var også ens individuelle identitet uløselig forbundet med både kropp og sjel. Om man skulle bli udødelig, måtte man følgelig beholde den samme kroppen man har som levende. Hvis sjelen skulle gjenoppstå med en ny kropp, ville man ganske enkelt ikke lenger være seg selv.

En fremtidig oppstandelse var følgelig umulig ifølge gresk tenkning, når kjøttet for lengst var blitt oppløst. Å overbevise grekerne om at den lovede oppstandelsen var mulig, var slik en av de største utfordringene for den nye kristne troen. Tidlige kirkefedre klarte likevel dette, ved å insistere at uansett hva som skjedde med kjøttet ble det aldri tilintetgjort, bare oppløst i det aller minste biter. Det var dermed en enkel sak for Gud i sin allmektighet å samle sammen alt som en gang hadde vært et menneskes kjøtt og la det gjenoppstå.

Svaret på fortvilelsens evangelium
Ifølge tradisjonell gresk religion var fysisk udødelighet det fremste du kunne oppnå. Samtidig lot gudene nesten alle råtne bort i stedet, slik at udødelighet ble en absolutt umulighet. Budskapet til de greske gudene var slik langt på vei et fortvilelsens evangelium. De kristne presenterte derimot ikke bare et løfte om at alle som trodde på Jesus skulle bli fysisk udødelig, men viste også hvordan dette var mulig ifølge grekernes egen logikk. Det blir dermed ikke lenger så underlig at grekere flest vendte seg til kristendommen i hele det østlige middelhavet, lenge før den romerske keisermakten tvang alle til å bli kristne. Grekerne ble ikke kristne på tross av det kristne løftet om kjøttets oppstandelse, men på grunn av det.