mandag 26. september 2016

The country that hates nature

There is no reason to be surprised by Norway’s recent decision to kill more than two thirds of its critically endangered wolf population. The country has a consistent policy of prioritising agriculture, economy, and a culture of hunting species to the brink of extinction, which leaves little space for wildlife. The lush and picture perfect tourist images of fjords and mountains, which Norway so diligently uses to sell itself, is in fact a depleted landscape shaped by the Norwegians’ hatred of their own nature.
Fun the Norwegian way. First take the wolverine pups out of their den. Then shoot them, one by one, together with their mother (Screen shot from NRK.no). The article is a revised version of my article originally published in Norwegian on NRK.no.

Norway has long championed large scale hunting of all of its endangered mainland predators. Wolves are simply not allowed outside a narrow land strip close to the south-eastern border to Sweden, and even here they may be shot if they threaten domestic animals. The threatened populations of lynxes, bears, and wolverines, are also decimated on a regulated basis. Eager hunters volunteer by the thousands when hunt is allowed. When it comes to wolverines, the government is not content with the number killed by diligent hunters, so every year wildlife officials slay mothers together with their pups in their dens. At times animals are taken down without doing any harm at all, as when Deputy Minister in the Ministry of Climate and Environment, Lars Andreas Lunde, ordered a young bear to be shot after he had been contacted by a concerned friend and farmer from his own Conservative Party.

All of Western Norway, where tourists flock to experience what is presented as pristine nature, is completely off limit for any land predators. Here they have all been made completely extinct and the government sees to that it remains so. The fortunate visitors may spot the mighty golden eagle, but probably not for long, as the Norwegian parliament just opened up for the hunting of this species too.

The direct reason for the official massacres of predators is a small number of heavily subsidized farmers who insist on their right to use large tracts of Norwegian wilderness as grazing land for about two million completely unsupervised sheep. As no one takes care of the generally helpless sheep, they die by the tens of thousands from parasites, poisonous plants, drowning, being caught in fences, accidents in the mountainous landscapes, and traffic. The farmers have nevertheless managed to convince all governments that the small number of sheep taken by wild animals, necessitates that all predators are to be more or less eradicated.

The Norwegian ideal is a landscape completely bereft of predators, an eco-system in complete imbalance, where only humans are allowed to kill anything at all. This, of course, is no natural state, but more the reflection of a Disney utopia or a Biblical scenario of the end time, when all animals behave like docile pets. Nature is simply not to be left alone.

The general attitude
The harsh policies against Norwegian predators are mirrored in how other animals are treated. Every year thousands of porpoises, seals and sea birds are killed and just dumped into the sea by the fishing industry, quite legally. Even though the population of ptarmigans grouse has recently collapsed, the bird is still legal to hunt for most of the year. Any diligent hunter is even free to exterminate the bird species from whole areas, as happened in 2015 on the island of Sula. As the bird has become so scarce in most parts of the country, hunters flock in such numbers to Northern Norway, where the bird population has gone down with “just” two thirds, that it even led to numerous delays at airports as the 2016 hunt commenced.

Norway still keeps on defying the International Whaling Commission, by insisting on harpooning minke whales. As hardly anyone wants to eat whale meat anymore, a large portion goes to feeding animals in fur farms. The heavily subsidized hunt is all about tradition, governments of every stripe insist, pointing with pride back to a not too distant past when Norwegian whaling ships plied every ocean putting almost all whale species to the brink of extinction.
In Norway you can more than just watch the whales frolicking in the ocean. You can also enjoy seeing them killed (Screenshot from VisitNorway.com).

Nothing is sacred in the Kingdom of Norway, not even the celebrated fjords themselves. Whereas other countries bemoan underwater ecosystems collapsing due to climate change, the Norwegian Environment Agency, after severe pressure from the government, has given the green light for the dumping of mining waste in the pristine Førde Fjord, something that will probably annihilate virtually all life there.

Indifference, dislike and hatred
Although there is opposition to the hate of nature among environmental and animal rights groups, and the smaller Liberal, Socialist Left and Green Parties, that the song I Hate Seagulls is a modern classic in Norwegian music mirrors the general attitude towards species that in any way may annoy anyone. The more general attitude towards wild animals goes from indifference, to dislike and outright hatred. When Norwegian media writes about the fishing of the endangered Atlantic bluefin tuna, it is all about the fishermen’s joy of enormous catches and the money they earn. While a 2016 TV program about sea birds drew large audiences, most people do not care that many of the same birds are threatened because of the depletion of fish caused by Norwegian fisheries. That seagulls are now also endangered does not keep them from still being killed because of their noise and other unpopular habits. While bishops have sent messages of supports to demonstrators who want the complete annihilation of predators, politicians of major parties are found donning t-shirts proclaiming that “Norwegian nature is wonderful – without wolves”.

Odd, the Norwegian government has long combined its native politics of extermination with generous largesse towards the environment in other countries, like giving Brazil, Guyana and DR Congo great sums to preserve their rain forests. The basic message of Norway, however, remains the same: When one of the richest countries in the world does not feel it can afford to protect its own nature, why should anyone else?

onsdag 7. september 2016

Sommer i P2 - 26. juni 2016

Jeg var i sommer så heldig å få lov å delta i Sommer i P2. Her er link til selve radioprogrammet eller, for den som foretrekker det, manus sammen med videoer med musikken jeg spilte.

Hei, jeg heter Dag Øistein Endsjø. Jeg er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen [men har altså nå fra 1. august jobbet ved Universitetet i Oslo]. Jeg har vært så heldig å få lov å bruke en time her i Sommer i P2 til å snakke om ting jeg synes er viktig – med lydspor til. Så jeg vil snakke om musikken vi elsker, om det å reise, om generell likestilling og om dyr og – til slutt – om død og udødelighet.

Men aller først vil jeg spille en gammel hit fra Italia fra før jeg ble født – fra 1966:
Og dette var italienske MIna med sangen Se telefonando.

Min mor ga med den beste musikalske oppdragelse jeg kunne få. Jeg vokste opp med Demis Roussos, Bee Gees, Simon & Garfunkel, Gloria Gaynor og – som her – italiensk popmusikk fra slutten av 60-tallet – plater fra den gang mine foreldre bodde i Italia.

Vi hadde ikke så mye penger da jeg var liten, så min mor spilte inn mange musikkassetter fra svensk Radio P3. Men musikken hun likte aller best, det kjøpte hun platene med.

Det viktigste var likevel ikke at det var akkurat denne fantastiske musikken jeg vokste opp med. Det viktigste var det som var selve kriteriene for det min mor valgte. Dette var ganske enkelt hva hun selv likte. Det handlet ikke om å følge moten. Det handlet ikke om at noe var galt eller riktig å like. Det eneste som gjaldt var å følge sin egen tromme. Og det var dét hun lærte oss barna.

Det tok en del år før jeg i det hele tatt ble klar over at det fantes et mektig musikkpoliti – som fordømte så mye av det jeg likte nord og ned. Men da hadde jeg heldigvis allerede blitt så vant med å like hva jeg selv ville, at jeg fortsatte med det.

Slik var stort sett prinsippet for min oppdragelse: Velg selv. Finn din egen vei. Både i musikken og i livet ellers. Og noe av det jeg tidlig fant, var dette: Dette var Panagia mou, Panagia mou med greske Mariza Koch. Akkurat denne sangen så jeg først på en musikkvideo på NRK i 1976. Fremført av en stor og tungsindig kvinne med langt blafrende hår mens hun vandret fortvilet mellom sønderskutte ruiner på et krigsherjet Kypros. Hyl, skrik, drama og fullt orkester. Slik gjør selvfølgelig et uutslettelig inntrykk på et ungt barnesinn. Andre kjenner kanskje også igjen denne sangen, siden dette var Hellas’ bidrag i Melodi Grand Prix i 1976.

Melodi Grand Prix – akkurat denne årlige tilgangen til annet enn engelsk og skandinavisk musikk, var som åpenbaring for meg da jeg var liten. Musikk fra Spania og Jugoslavia, Tyrkia og Luxemburg var ikke nettopp dette som ellers ble spilt på NRK eller var å finne noe annet sted i Norge. Og for en gutt som lengtet etter fjerne steder og kulturer var denne sære eurovisjonsmusikken et sjeldent vindu til en annen verden.

For jeg ønsket meg til steder jeg bare så på verdenskartet eller bare hadde mynter eller frimerker fra. Jeg drømte om stedene jeg leste om i min fars meterlange samlinger med National Geographic og de mest forskjellige reiseskildringer. Slik som himalayakongedømmet Bhutan og stillehavsrepublikken Nauru – og slik om eksotiske jungelkulturer i Sentral-Afrika og Melanesia som – og jeg drømte om glemte sivilisasjoner og tempelbyer som jeg leste om i Carl Barks Donald Duck-verden.

Noe av det som er fint ved å være voksen, er at man kan gjøre mye av det man bare kan drømme om som barn. Og det er knapt det sted det ikke er mulig å reise til. Jeg har vært heldig og besøkt de fleste land siden da. Det er til nå blitt 203 til sammen. De fleste av de landene jeg drømte om, så vel som en del til. Jeg har vel omtrent førti igjen – og gleder meg til å reise dit senere. Etter hvert som jeg reiste mer, følte jeg også at tiden ble utvidet. Livet er ikke så alt for langt, men – for meg – når jeg ser tilbake på forskjellige steder jeg har reist, føles tilværelsen som litt lengre. Og jeg har jo fått reist en del nå. Som til Pitcairn med sine 60 innbyggere – Storbritannias siste besittelse i Stillehavet befolket med etterkommerne fra mytteriet på Bounty - som jeg kom til etter å puffet av gårde i en bitteliten, gammel og falleferdig båt i to døgn. Eller på motorsykkel på stier gjennom jungelen fra Guinea-Bissau til Guinea-Conakry. Eller i vaklevorne kanoer over grenseelver i Laos, Mauritania og Surinam. Eller gå fra kloster til kloster i den autonome munkerepublikken Athos, der kun menn har adgang.

Turen som for meg likevel er den aller viktigste, gikk ikke så langt. Den gikk til Ås, litt utenfor Oslo, sammen med min farmor. Det var sommeren før hun døde i 1998, og en dag ble jeg med henne til gården hun vokste opp på i Ås i Follo. Det var ikke første gang jeg var i området. Jeg vokste selv delvis opp i Ski, ikke langt unna. Men denne turen til Ås med min bestemor, var en reise til en ny verden. Det som til da bare hadde vært helt vanlige jorder med diverse spredde gårdstun, ble gjennom min farmors spontane veiledning en uendelig lang historie som jeg selv var en del av. Dette var landskapet der hun var født og vokst opp – og generasjonene før henne. Her, i disse områdene, hadde slekten holdt til så langt tilbake som det var mulig å finne ut av.

Ved hjelp av min fortellende bestemor ble hele geografien med ett et levende landskap. Jordene fikk en identitet, gårdene vi kjørte forbi representerte alle hver sin del av historien, små vann var gamle minner, skogsområdene var likeså dystre for meg som de hadde vært for min bestemor da hun var ung og hennes bestemor igjen da hun var ung. Gjennom min farmor ble jeg en gang for alle vist hvor knyttet jeg egentlig var til dette landskapet jeg aldri hadde tenkt noe spesielt over tidligere.

Men denne tilknytningen lå vel så mye i alle minnene, tankene og forestillingene knyttet til landskapet, som i landskapet i seg selv. Hadde jeg ikke fått ta del i disse gjennom min bestemor, hadde jeg antagelig fremdeles ikke tenkt noe særlig over disse områdene.

Follo-landskapet med sine gylne kornåker og røde og hvite gårdstun, var likevel det samme da vi dro tilbake til Oslo sent den ettermiddagen. Jeg må medgi det. Men jeg hadde endret meg. Og med meg, hadde også landskapet slik jeg så det forandret seg. Fullstendig. Jeg så en helt ny geografi.

Men man foretar også andre typer reiser. Ikke bare i sted. Noe av dette kan illustreres med denne sangen, en strålende og fullstendig glemt minihit fra 1981 fremført av britiske Anna O’Malley eller bare Anna som var artistnavnet, som uansett aldri gjorde noe mer av seg i musikkverdenen. Let’s make love – like they do in the movie show – med britiske Anna. Det handler om fantasier man ser på lerretet, eller leser i bøker, og om å leve ut dem – om man bare kan.

For meg som trettenåring som hørte på dette, fremsto dette som fullstendig uoppnåelig. Var man tenåring og ikke hetero på 1980-tallet var det ensbetydende med å leve fullstendig med falsk identitet. Hele samfunnet var konstruert slik at vi skulle ha følelsen av at vi ikke en gang eksisterte. Vi fant ikke en gang våre fantasier på filmlerretet eller på tv-skjermen – og knapt noe som helst annet sted heller. Jeg og alle andre som meg, vokste opp som i George Orwells 1984 – der kjærligheten var en forbrytelse. 1984 var virkelig 1984 for oss. Ikke lenger gjennom direkte lovforbud som et tiår før – men gjennom forventninger, sosiale reaksjoner og lovlig diskriminering i alle deler av samfunnet. For mange føles det dessverre omtrent sånn fremdeles. Vi måtte late som vi var noe annet enn det vi var. Som så mange andre som ikke passet inn i A4-modellen, var drømmen å bare komme bort fra de små stedene vi vokste opp på. Bort fra alminneligheten. Det var også en reise. Vi lette også etter noen som kunne lede veien bort.

Jeg leste boken Kvinner av Marilyn French og identifiserte meg med kampen til 1970-tallets undertrykte heterokvinner – nettopp gjennom hvordan de også ble undertrykket i samfunnet. Og jeg trodde at feminismen var noe som kunne hjelpe meg og andre som meg. Dessverre tok jeg feil akkurat der. Det jeg trodde handlet om å fjerne diskriminering generelt, om å kjempe for alle menneskers rett til å få være som man selv vil, handlet bare om at visse mennesker bare ønsket å fjerne akkurat den diskrimineringen som rammet dem selv. For så å stoppe der.

Den ledende feminismen klarte ikke å se at det handlet om akkurat det samme om man ble undertrykket på grunn av sitt kjønn, eller på grunn av sin seksuell orientering, funksjonsevne , hudfarge, eller hva det nå skulle være. Som i Norge, der eliten av hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede feminister synes alt var fullstendig utmerket i over et kvart århundre da det bare var ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn – mens all annen diskriminering var fullt lovlig.

Det selvsagte at all diskriminering skulle vært forbudt – at all diskriminering var like ille uansett hvem som ble rammet – var dessverre ingen selvfølge i norsk sammenheng. Norge var dessverre i stedet et rangeringssamfunn – der de samme diskriminerende handlingene var ulovlige, straffbare eller ganske enkelt lovlige etter hvem som ble rammet. Denne fullstendige mangelen på fokus og fraværet av diskrimineringsvern, gjorde også at alle oss andre, alle oss homoer, funksjonshemmede, transer, etnominoriteter, overvektige, eller hva det nå var, ble stående ganske alene mot alle fordommene og diskrimineringen.

Men det er ikke slik at det bare er majoriteten der ute som diskriminerer oss minoriteter. Vi gjør dessverre alle det. Om man selv blir undertrykt, betyr det ikke at man selv ikke kan undertrykke andre. Og mange diskriminerte, diskriminerer nettopp selv. Vi må derfor alle prøve å se gjennom våre fordommer. Vi er ikke først og fremst kvinner eller menn, funksjonshemmede eller ikke, homoer eller heteroer – våre individuelle forskjeller trumfer alle disse overfladiske merkelappene. Vi må alle – både du og jeg – bli flinkere til å se individene for det vi er – og ikke disse merkelappene.

I den sammenhengen passer det kanskje å spille en låt av Kate Bush – artisten som ga lydsporet til mye av min ungdom. Her er Be kind to my mistakes fra 1989 – Vær tålmodig med mine feil – for feil dét har vi alle – It is this that brings us together. Mitt utgangspunkt i likestillingsverdenen var det skeive perspektivet, og jeg har hatt diverse verv i det som frem til helt nylig var LLH og andre skeive organisasjoner. Men jeg innså fort at det ga lite mening å bare kjempe for at man selv skulle få bedre rettigheter.

Ikke bare er det lite glede i om bare en selv plutselig skal være blant de på A-laget. Har du lyst til å være blant de som undertrykker andre? Ikke var det logisk heller å bare kjempe for seg selv. For likestilling og diskriminering handler om menneskerettigheter – og menneskerettighetene gir alle samme beskyttelse mot diskriminering. Så hvorfor skulle da akkurat gruppen vi representerte bli likestilt, men ikke noen andre?

Jeg var i denne sammenhengen med på å stifte Menneskerettsalliansen i 2004 – en paraplyorganisasjon som har inkludert blant annet Handikapforbundet, LLH, Foreningen for transpersoner, Antirasistisk senter, Stopp diskrimineringen, Harry Benjamins Ressurssenter og flere andre lignende organisasjoner. Jeg var heldig og var leder i Menneskerettsalliansen i ni år. Poenget i vårt arbeid var at all diskriminering skulle være like forbudt uansett hvem som rammes – altså ganske enkelt be om at norsk lov var i overensstemmelse med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud. Sakte gikk dette også inn hos mange politikerne.

Et viktig øyeblikk var da vi troppet opp på høring om etnisk diskrimineringslov i Stortingets familie- og kulturkomité i 2005, sammen med en representant for det som da het Landsforeningen for transkjønnede. Komitémedlemmene var i utgangspunktet nokså forvirret. Hva hadde dette med rasismelovgivning å gjøre? Forvirringen vedvarte helt til denne representanten tok ordet og sa: «Jeg er her som representant for en gruppe som har null vern i loven mot diskriminering. Jeg vil si litt om hvordan dét er.» Da begynte stortingsrepresentantene å lytte.

Vi er dessverre ikke helt i mål. Diskrimineringslovutvalget som ble støttet av politikere i alle partier – foreslo at alle skulle ha samme vern i loven. Men dette ble likevel stoppet av den rødgrønne regjeringen i 2011 som ombestemte seg etter massiv motstand fra mektige feminister i Ap og fagbevegelse som var av den underlige og fullstendig feilaktig oppfatning av at kjønnslikestilling blir svekket av at vernet blir likt for alle andre diskrimineringsgrunnlag. Disse skjønner dessverre ikke at alle vinner på at man ser all diskriminering i sammenheng. Også dem selv. Og at et virkelig likestilt samfunn er der hvor hvert individ kan leve som det selv vil. Heldigvis ser likevel flere og flere lyset.

Lovverket er riktignok blitt bedre. Man kan ikke lenger diskriminere funksjonshemmede, homofile eller transpersoner. Men lovvernet er fremdeles ikke like sterkt for alle grunnlag som for kjønn. Og for overvektige, eldre, krigsbarn, sexarbeidere og rusbrukere og andre er det fortsatt stort sett fritt frem. Det er fremdeles så alvorlig at du kan dø av denne fullt lovlige diskrimineringen. Som Siv Tove Pedersen som døde i fjor etter å ha blitt nektet plass i helsekøen for lungetransplantasjon – bare fordi hun var tidligere rusbrukere og nå gikk på metadonbehandling. Hun fikk ikke en gang sjansen å bli individuelt vurdert.

Et nytt forslag til felles diskrimineringslov som vil gi alle samme vern mot diskriminering, ligger nå heldigvis ute. Vi får bare håpe at det går igjennom denne gangen.

For å vise hvilke mål vi bør sette oss for oss alle, ønsker jeg å spille denne sangen av franske Chantal Billon, om hvordan vi sammen kan nå høyt, høyt, følge fuglene, mot skyene, mot solen – og enda høyere. En dag, en morgen – Un jour, un matin. I kampen om likestilling og menneskerettigheter, er det viktig å huske at verden ikke bare er oss. Vi mennesker er ikke alene. Vi mennesker har aldri ønsket å være alene. Dette har vi ikke minst sett i hvordan vi håper og tror på guder og engler og drømmer om å kontakte vesener på andre planeter. Men i denne lengselen etter kontakt med andre vesener, glemmer vi ofte hvordan vi allerede er fullstendig omgitt av liv annerledes enn oss selv. Det finnes millioner av andre former for liv på planeten vår. dyr, fugler, fisk og insekter.

Jeg har jo altså jobbet en del med menneskerettigheter. Men i møte med dyr, enten det er lemurer på Madagaskar, kameler i Somaliland eller kråker, skjærer og fisk her hjemme – har jeg etter hvert begynt å innse at det ikke bare vi som har bevissthet, følelser og personlighet. Også mange dyr har behov, sorger og gleder – også de har vennskap, kjærlighet og lengsler. En hver som har hatt en hund eller en katt har forstått dette for lengst. Dyr planlegger, kommuniserer, samarbeider. De konstruerer, bruker redskap, løser problemer. De leker, de synger, de danser, pynter både seg selv og omgivelsene. Jo mer vi lærer om dyr, skjønner vi at det ikke er noe absolutt skille mellom oss og dem.

Men samtidig som vi lærer mer og mer om disse andre formerne for liv, er de i ferd med å forsvinne. Om det fortsetter som nå, vil det snart være for sent å virkelig lære om livet til så mange av våre slektninger. Siden 1970-tallet har antallet ville dyr på jorden blitt halvert. Én av to er borte. Ifølge tidsskriftet Nature står over en fjerdedel av alle pattedyr i fare for å dø ut, og over hver åttende fugleart. Bare i Norge er over 2000 arter truet. Det handler om vi ødelegger deres hjemsteder, om uvettig jakt og fiske, forurensing og menneskeskapte klimaendringer. Det handler om at vi bruker stadig mer av jordens ressurser og jordens overflate på våre egne husdyr som vi så igjen dreper for mat. Av den totale biomassen til virveldyr på landjorden, representerer ville dyr i dag bare tre prosent. De resterende 97 prosentene er vi mennesker og våre husdyr.

Skal vi ytterligere fortrenge de ville dyrene, disse jordens andre innbyggere? Eller er det egentlig så nøye? Det er jo bare dyr. Sier mange. Siden de ikke er mennesker, kan ikke dyr ha menneskerettigheter. Men betyr dét at de skal være fullstendig rettsløsVi opererer som hele jorden er vår og bare vår. Men havene vi ødelegger, skogene vi raserer, steppene vi dyrker opp, har allerede sine innbyggere. Dyr, fugler og fisk som var der lenge før oss. Kanskje det ikke bare er fritt frem for oss mennesker å gjøre akkurat hva vi vil overfor våre medskapninger? Kanskje ikke alt bare er vårt likevel. Kanskje det er sånn at de andre artene også har en rett til sine tradisjonelle områder.

Vi burde tenke nærmere på kjæledyrene i vår umiddelbare nærhet. Kanskje vi burde behandle alle dyr med samme respekt og kjærlighet som vi nå gjør med kjæledyrene våre. Kanskje vi skulle gjøre så mye, mye mer for å sikre at husdyr har det mye bedre enn nå, at ville dyr skal få gå i fred der de hører hjemme, at de skal få beholde sine hjemtrakter i fred.

Jeg vil her gå litt tilbake i tid. Tilbake til min mor og hvordan hun oppdro oss musikalsk. Noe av den musikken hun selv likte aller best da vi vokste opp, var bare så fantastisk at selvfølgelig alle likte det – selv om mange på den tiden ikke turte å innrømme det. Og blant dette var selvfølgelig klassiske ABBA.

Da kinoen i Ski sentrum satte opp ABBA The Movie, tok da også min mor med alle barna i nabolaget for å se den. Og den flotteste av alle sangene i denne filmen, handler også om noe litt annet enn oss selv. Det er et forsøk på å se verden fra et annet perspektiv. Fra dyrenes perspektiv. Det finnes ikke så mange sanger som gjør akkurat dette. Den minner oss om hva vi mister om vi blir alene. Den minner oss om også disse andre har sin egen verdi, sin egen bevissthet, sin egen rett til liv. Så følg Frida og Agnetha og lytt. Tenk at du var et dyr – en fugl – en ørn. Jeg var tidlig fascinert av det andre, det fremmede. Både i egen kultur og andre kulturer. Denne fascinasjonen førte meg etter hvert til religionsvitenskapen, som jeg nå er professor i. Det er et fantastisk fag – noe som kan anbefales på sterkeste. Siden det ikke er den del av samfunnet som ikke har med religion å gjøre, kan man bruke faget til å undersøke omtrent hva som helst.

Jeg har selv arbeidet med ting som gammel gresk religion og tidlig kristendom – med myter og legender og med drama og stor lidenskap. Jeg har også arbeidet med religion og populærkultur – som Disney og fornøyelsesparker og religion i Melodi Grand Prix. Noe annet jeg har sett nærmere på er forholdet mellom religion og sex – på hvordan det knapt er den ting som ikke er forbudt eller velsignet i en eller annen religiøs sammenheng. You name it. Homosex, heterosex, antirasistisk sex, analsex, oralsex, sex med dyr. Her må jeg i alle fall ha gjort et eller annet riktig, siden boken min om akkurat dette ble utgitt på elleve språk.

Noe av det jeg har jobbet en god del med i det siste er udødelighet. Ikke om sjelens udødelighet, men om troen på at vi kan leve for alltid med den kroppen vi har nå. Jeg har blant annet skrevet en bok om dette – om Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden.

Det er mange forestillinger om fysisk udødelighet i vår kultur, fra fortellinger om mennesker som ble fysisk udødelige i det gamle Mesopotamia og Hellas, til Jesus og det kristne løfte om at alle kan gjenoppstå. Men dette handler også om vampyrer, zombier, den flyvende hollender – om mirakuløse helbredelser og lik som ikke råtner.

Og det handler om den legendariske og angivelig udødelige greven av Saint Germain – som i alle fall helt beviselig levde på 1700-tallet – men som angivelig har dukket opp igjen og igjen – udødelig – siden da. Blant annet i Frankrike på 1970-tallet. I alle fall var det da en mann da som påsto at han var den udødelige greven. Hvor mange som virkelig trodde på dette er uvisst, men det var likevel nok fascinasjon rundt denne mannen til at han endte opp i diverse talkshow, ble sammen med den glamorøse fransk-italienske superdivaen Dalida og gikk inn på de franske platelistene i 1975 med en singel sammen med sin berømte kjæreste. Og her er den. Sånn høres altså en angivelig udødelig mann ut – hvem vet? Skuffende nok tok mannen som insisterte at han var den udødelige greven av Saint Germain og skjøt seg selv i hodet i Saint-Tropez i 1983 – så vi får aldri vite om han virkelig var udødelig.

I dag er vitenskapen nærmere enn noensinne å gjøre oss selv udødelige. Gjennom medisin, teknologi, genforskning og transplantasjoner, er det gjort så mange fremskritt, at det ikke lenger fremstår som umulig at vi en gang vil klare å gi oss selv evig liv.

Spørsmålet er om vi ønsker dette – å gjøre oss selv udødelige. Ønsker vi å stoppe livets hjul – for om vi skal leve evig – kan ikke andre lenger bli født. Det blir oss – og bare oss – i all evighet.

Vil vi bli udødelige? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det er noe jeg ønsker selv. Det er også noe fint ved ikke å være udødelig – ved å være dødelig, forgjengelig.

Få har uttrykt dette så vakkert som Finn Kalvik i denne sangen, Ved peisen. Her handler det om årstider, om tiden, om det å gi plass til dem som kommer etter oss, om naturens gang, om det ikke lenger å være, og om det å bli glemt. Og med dette sier jeg tusen takk for meg her i Sommer i P2.

lørdag 3. september 2016

Kongens tale: Er Norge bare vi mennesker?

«Når vi synger ‹Ja vi elsker dette landet›, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet,» sa kong Harald i sin tale. Ja, vi mennesker, og alle de andre som bor her.
Kong Harald har med rette fått honnør fra alle kanter for sin fantastiske tale på sin egen hagefest 1. september, om hvordan Norge er alle vi mennesker som bor her. Kristne, muslimer, ateister, homofile, heterofile, funksjonshemmede, gamle, unge. Men er Norge bare vi mennesker? Er ikke Norge også elgen som vandrer så klisjéfylt i solnedgang. Måsene som skriker i skjærgården? Laksen som kjemper sin vei oppover elvene?

Ingen kan beskylde kong Harald for å ønske utdefinere dyrene. Han var selv president i WWF Norge fra starten i 1970 og i tjue år. Men man glemmer så lett medskapningene våre som ikke forstår hva vi sier. Derfor snakker vi ikke så ofte om dem, og enda sjeldnere til dem.

Det er ikke snakk om at dyr er det samme som om oss mennesker. Det er ikke snakk om at de skal ha like rettigheter. Men det er snakk om å vise respekt og å se at vi alle er del av et større fellesskap. Norge har alltid bestått av både mennesker og dyr. Vi ville vært et uendelig mye fattigere land uten dem. På alle måter.

«Når vi synger ‹Ja vi elsker dette landet›, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet,» sa kongen. Ja, vi mennesker, og alle de andre som bor her.

For Norge er også sjøfuglene, som må fly lenger og lenger av gårde for å finne mat til ungene sine, fordi fisken er forsvunnet. Rypene som det blir færre og færre av, men som det likevel ikke er ulovlig å jakte på. De utrydningstruede gaupene som likevel skal skytes i store mengder. Alle de underligste og mest spektakulære artene som finnes i våre fjorder, slik som i Førdefjorden hvor antagelig alt liv vil bli utslettet når den snart blir dumpingsplass for gruveavfall.

Norge er de ville dyrene vi dreper fordi vi elsker sjømat og viltkjøtt. Så lenge det er rikelig med storvilt i skogen og nok fisk i havet og folk flest mener det er riktig å drepe dyr for mat, er det kanskje ikke så mye å gjøre med det. Men mye mer kan gjøres for å forhindre skadeskyting, sårede dyr og pinefull død.

Men Norge er også kråken som hopper lekent rundt og leter etter frø, bare for å bli skutt i filler for noen lusne småmynter mange kommuner gir i skuddpremie. Den nysgjerrige isbjørnen som blir skutt av turister som ikke gidder å bruke andre måter å jage vekk dyret på når de beveger seg inn i det som er isbjørnens eget område. Jervemoren som desperat prøver å beskytte ungene sine i hiet mot skattebetalte «naturforvaltere», men som bare må se ungene bli skutt, alle som en, før hun selv får en kule i hodet. Revene som blir drept i tusentall bare for moro skyld, og gjerne ender opp i søppelcontainere fordi jegerne ikke aner hva de skal gjøre med de døde dyrene. Måkene som blir drept bare fordi vi ikke liker lydene deres eller skitner til bilene våre. Grevlinger som blir definert som skadedyr og drept bare fordi vi ikke tåler at noen roter i hagene våre.

Norge er hvor nesten ingen dyr er trygge, noen steder, hvor de blir slaktet ned bare fordi de er der de er. Bare fordi de prøver å gjøre det beste ut av sin egen tilværelse. Bare fordi de er de de er.

Kongens ønsker «at vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.» Dessverre gjelder dette bare oss mennesker i dag. Selv Den norske kirke sender støttemeldinger til aktivister som ønsker å utrydde hele dyrearter fra vår natur.

«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre,» sa kongen. Det er et håp vi alle bare bør både omfavne og leve etter. Men det er et håp vi burde forstå også må gjelde de mange vesenene som vi mennesker deler landet med.