mandag 24. april 2017

Hvorfor ikke diskrimineringsvern for alle?

De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Kronikken skrevet av meg og leder av Menneskerettsalliansen, Jan Elisabeth Lindvik, ble opprinnelig publisert i Dagbladet 24. april 2017.
Med den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven har Barne- og likestillingsminister Solveig Horne gjort mer enn de aller fleste for å vise hvordan all diskriminering er like alvorlig, uansett om det rammer noen på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, alder, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Ikke minst er loven forbilledlig ved å gi et likere vern og ved hvordan den forbyr sammensatt diskriminering. Horne skal ha all honnør for dette.

Underlig nok har hun likevel valgt å fortsatt avgrense diskrimineringsvernet. Den nye loven beskytter ikke andre enn dem som rammes av diskriminering relatert til et begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag. Mange blir stående utenfor.

Siv Tove Pedersen, som hadde lungekollaps, ble nektet å stå i transplantasjonskø fordi hun var metadonbruker. Det ble hennes død. Bianca Kathrine Karlsen, som veide 200 kilo, opplevde å bli spyttet på av vilt fremmede mennesker og stadig fortalt at hun ikke fortjente å leve: «Uansett hvor jeg gikk, ble det bemerket hvor feit og stygg jeg var.»

Fattige barn har over tre ganger større sjanse for å bli mobbet enn andre barn. Bdsm-ere (utøvere av bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadisme og masochisme, red. anm.) er blitt mobbet ut av videregående skole, får voldtektssaker henlagt på grunn av sin seksuelle orientering og trakasseres av helsepersonell. Kirkens bymisjon melder om sterk økning av vold og trakassering av prostituerte, mens tidligere prostituerte er paria i arbeidslivet.

Dette er bare noen av eksemplene på diskriminering som ikke dekkes av regjeringens forslag til felles likestillingslov.

Da Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl i 2006 initierte arbeidet om en felles likestillingslov, var målet nettopp å sikre at «alle diskriminerte skal sikres rettsvern». Også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet understreket at «alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud». Diskrimineringslovutvalget foreslo derfor i 2009 at en felles likestillingslov også skulle inkludere «andre liknende vesentlige forhold ved en person». I 2013 var Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre enige om at dette skulle inkluderes i alle likestillings- og diskrimineringslovene. Det er synd om denne tverrpolitiske enigheten om å gi alle vern i likestillingslovgivningen ikke følges opp.

BLDs begrunnelse for at ikke alle skal beskyttes, er å sikre «forutsigbarhet», hindre «økt rettsliggjøring« og for «å unngå en uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien». Vel, nå blir rangeringen i stedet total for dem som står helt utenfor lovens beskyttelse.

Diskriminering handler ganske enkelt om usaklig forskjellsbehandling, f.eks. at mennesker nektes jobb, goder eller tjenester bare fordi de er dem de er. Dette er et juridisk prinsipp som er verken uklart eller uforutsigbart. Med tanke på arbeidsgiveres aktivitetsplikt, er det samtidig åpenbart at man eventuelt kan se bort fra andre liknende vesentlige forhold ved en person, men en bestemmelse om å fremme mangfold generelt vil også være et alternativ.

All diskriminering er faktisk allerede forbudt i Norge, gjennom et generelt forbud i Grunnloven og gjennom det generelle diskrimineringsforbudet i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som også er norsk lov. Den underlige motstriden mellom diskrimineringslovgivningen på den ene siden og grunnloven og menneskerettighetene, blir nå værende.

I praksis betyr det at om man rammes av diskriminering som ikke spesifiseres av likestillings- og diskrimineringsloven, kan man ikke klage til Likestillingsombudet, som er gratis. Man må i stedet gå gjennom rettsvesenet og risikere hundretusener i saksomkostninger om man ikke vinner fram.

Dette gjelder altså de aller svakeste. De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Det rette vil være å inkludere dem, ganske enkelt ved å legge til «andre liknende vesentlige forhold» ved en person i loven.

mandag 3. april 2017

Ære og straff

Mens regjeringen lanserer handlingsplan mot ærestvang og negativ sosial kontroll, gir norske domstoler strafferabatt av hensyn til tradisjonelle norske forestillinger om ære. Opprinnelig publisert som «Norske æresbegrep gir strafferabbat» i Aftenposten 3. april 2016.
Tre nylige dommer har delvis unnskyldt forbrytelser ved å skylde på offeret. Stavanger tingrett ga lavere straff til mannen som banket opp kona han trodde var utro, fordi han handlet i «berettiget harme». Samme domstol gikk tilsvarende «under normalstraffnivået» i en voldtektssak, fordi ofrene var prostituerte. I en annen sak der mannen innrømmet voldtekt, mente Vesterålen tingrett at det var en formildende omstendighet at «tiltalte hadde berettiget håp om at det kunne bli sex mellom dem».

Alle disse sakene viser hvordan æresforestillinger på ingen måte er begrenset til etniske minoritetsmiljøer som er fokuset for regjeringens Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Mens regjeringen fortjener all ros for sitt initiativ, er det minst like viktig å se nærmere på norsk rettspraksis.

Personer som selger sex, er «lette på tråden» eller utro, handler alle i strid med tradisjonelle norske æresbegreper som fremdeles ikke er forsvunnet fra vår kultur. Ifølge menneskerettighetene er Norge som stat forpliktet å hindre at slike «æresløse» mennesker blir utsatt for tvang, vold, trakassering eller diskriminering. De tre dommene gjør derimot det absolutt motsatte, og signaliserer at man skal ha forståelse for de som bruker tvang og vold mot mennesker som lever i strid med æresforestillinger med røtter i tro og tradisjon.

At mennesker som begår æresrelaterte forbrytelser får redusert eller minimal straff, betyr at de som ikke lever opp til andres krav om ære ikke har samme beskyttelse i samfunnet som andre. Dette er et alvorlig problem i mange land som Norge vanligvis ikke sammenlignes med.

Krav på full beskyttelse
Uansett hvor flørtende eller forstått «skamløs» en person kan synes å oppføre seg eller kle seg, er det en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli utsatt for vold eller andre forbrytelser.

Det er heller ikke forbudt å selge sex i Norge, så prostituerte har dermed også rett på likhet for loven. Selv om den mangelfulle norske diskrimineringslovgivningen bare beskytter et avgrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, beskytter FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter all diskriminering uansett hvem som rammes. I dommen der Stavanger tingrett delvis legitimerte vold mot prostituerte, brøt de antagelig både retten til privatliv og retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i kombinasjon med retten til ikke å bli diskriminert.

Utroskap er ikke forbudt og kan heller ikke forbys fordi det kommer inn under menneskerettighetenes rett til privatliv. Selvfølgelig er det lov å bli sint om man utsettes for utroskap, selvfølgelig kan dette trekkes inn som moment i et skilsmisseoppgjør. Men ingen lovlig handling kan brukes som unnskyldning for vold eller trakassering.

Heldigvis har Hålogaland lagmannsrett nettopp satt til side dommen om at «berettiget håp om sex» er formildende i voldtekt. Vi får håpe det tilsvarende skjer med de to andre æresdommene.

Regjeringen som har gjort «retten til å bestemme over eget liv» til et slagord, burde forsikre at æresforbrytelser ikke gis strafferabatt i norske domstoler. Der lovverket ikke er presist nok, er det på tide å rette det opp.