onsdag 19. juli 2017

Fortellingen om den nye likestillingsloven

Den nye, felles likestillingsloven for alle diskrimineringsgrunnlag kom ikke av seg selv. Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 22. juni 2017.
Stortinget vedtok nettopp felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Men den kom ikke av seg selv. Dette er historien om hvordan loven ble til. Seksten år tok det fra ideen først ble lansert. Prosessen sier en del om norsk likestillingspolitikk.

Da jeg som ung doktorgradsstipendiat i Aftenposten 12. juni 2001 ba om at man må «utvide både Likestillingsloven og Likestillingsombudets mandat til å gjelde all diskriminering», ble det ikke den store responsen.

Talspersoner for ulike minoriteter fikk ikke så mye spalteplass på denne tiden, mens de fleste feminister syntes å være strålende fornøyd med at ingenting annet enn kjønnsdiskriminering var forbudt.

Loven måtte gjelde alle
Berit Vegheim, leder for Stopp Diskrimineringen og mangeårig aktivist for likestilling av funksjonshemmede, Tone Maria Hansen, leder for det som da het Landsforeningen for Transseksuelle (LFTS) samt en del aktører innenfor homobevegelsen innså derimot umiddelbart at likestillingslovgivningen må gjelde alle like mye.

Norge kunne ganske enkelt ikke oppnå generell likestilling så lenge loven selv diskriminerte og sa at de samme diskriminerende handlingene var enten ulovlige eller fullt lovlige avhengig av hvem som rammes. Slik var jo norsk lov rett og slett i strid med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud.

Sammen med Vegheim og Hansen fikk vi i 2004 opprettet Menneskerettsalliansen som samlet en rekke likestillingsorganisasjoner med fokus på etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Slik startet selve arbeidet med en felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Ilddåpen

Ved siden av vår stadige strøm av innlegg i avisenes debattspalter var Menneskerettsalliansens ilddåp Stortingets behandling av etnisk diskrimineringslov, som EU forpliktet Norge å innføre.

Stortingsrepresentantene var først forvirret da vi kom og maste om funksjonshemmede, transpersoner og Gud vet hva, for dette handlet jo om antirasisme.

De tok likevel poenget umiddelbart da LFTS’ Ingvill Størksen presenterte seg slik: «Vi representerer en gruppe som har null vern mot diskriminering i loven. Nå skal jeg fortelle om hvordan det er.»

Resultatet ble at både de rødgrønne og Høyre ba den borgerlige regjeringen om å sørge for at alle skulle få diskrimineringsvern.

Kunne bare gå en vei
Etter regjeringsskiftet i 2005, tok Høyres Olemic Thommessen og André Oktay Dahl opp tråden og fikk med Erna Solberg på et representantforslag (Dokument 8-forslag) om generelt diskrimineringsvern.

Etter en omhyggelig behandling ledet av SVs Olav Gunnar Ballo, ble dette utgangspunktet for den rødgrønne regjeringens nedsettelse av diskrimineringslovutvalget som skulle gjøre selve grunnarbeidet for en felles lov.

I utvalgets referansegruppe var Menneskerettsalliansen bare en av mange, men ifølge utvalgets medlemmer var vår argumentasjon avgjørende for at de gikk inn for at også «andre vesentlige forhold ved en person» måtte være med i loven. Det var jo den eneste måten alle kunne få vern på.

Det var knapt en sky på himmelen.

Vi tenkte ikke så mye over enkelte absurde enkeltuttalelser, som representanten for Fagforbundet som i forbifarten beklaget seg over hvordan funksjonshemmede og homofile tok alt fokus bort fra kjønnslikestilling – på dette tidspunktet var det ikke engang forbudt å diskriminere noen av dem.

Eller som LOs Gerd Kristiansen, som i sin høringsuttalelse klarte å si at man fremdeles måtte ha en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle» – som om ikke alle mennesker også har en etnisk eller seksuell identitet, kjønnsidentitet eller funksjonsevne.

Omtrent alle de andre høringsinstansene var jo enstemmig positive. Dette kunne bare gå en vei. Men hva visste vi?

Plutselig ble den skrotet
Etter at likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) som støttet felles lov fullt og helt, ble byttet ut med Audun Lysbakken, ble plutselig hele fellesloven skrotet.

De gamle feministene i LO, SV og Ap hadde brukt makten sin, og de skulle ha seg frabedt at kjønnslikestillingen ble dratt ned på nivå med diverse minoriteter. Norsk likestillingsdebatt er nok unik i verdenssammenheng ved at det at noen er en minoritet, kan bli brukt mot en.

Det viktigste av alt var å fremme tradisjonell statsfeminisme, som vi igjen og igjen har sett systematisk overser alt annet enn hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-transkvinner.

Fire lover
Resultatet ble altså ingen felles lov i 2013, men i stedet en fortsatt egen kjønnslikestillingslov som hadde adskillig sterkere vern enn de tre medfølgende lovene for etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

De som ble diskriminert på grunn av andre forhold, fikk fremdeles ikke noe som helst vern.

Vi så likevel nytt håp i regjeringsskiftet det samme året, da Høyre og Frp i sin regjeringserklæring slo fast at det skulle bli en ny felles likestillingslov for alle grunnlag.

Samtidig er det bare å anerkjenne hvor dyktige bare-oss-feministene var med på å fremme seg selv og sine særinteresser. De har langt på vei kuppet selve diskursen på venstresiden, som når en ellers oppegående politiker som Snorre Valen klarte å påstå fra Stortingets talerstol at bare «kvinnediskriminering er et samfunnsproblem som krever samfunnsmessig endring» – som om ikke det gjelder like mye homofobi, transfobi rasisme og fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper. «Vesentlige forhold ved en person»

Forslaget om felles lov som til slutt kom fra den blåblå regjeringen var likevel ikke perfekt. Stortinget gjorde her derimot en viktig innsats. Både tilhengere og motstandere av felles lov klarte å redde redegjørelsesplikt, diskrimineringsvern i familielivet og at også «andre vesentlige forhold ved en person» kom med.

Venstre ble tungen på vektskålen. Mens mange påpekte de to første manglene, var det nok Menneskerettsalliansen som ved å lobbe kontinuerlig i ukene før vedtaket, fikk igjennom at loven måtte gjelde alle.

Underlig nok kom beskyttelsen av «andre vesentlige forhold ved en person» bare med i formålsparagrafen, men slik ble det altså i denne omgangen.

Alle har likevel god grunn til å glede seg over felles lov som nesten helt likestiller alle diskrimineringsgrunnlag. For hvem vil vel være med på å holde andre nede?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar